Jeg var profesjonell innbruddstyv

BANG! Dommerens hammer gav gjenlyd i rettssalen. Det hørtes ut som om dommeren brølte til meg, enda han hadde myk stemme da han sa: «Jeg dømmer deg herved til 15 års fengsel.» Jeg kommer aldri til å glemme disse ordene og heller ikke det som skjedde like etterpå. Polititjenestemannen fulgte meg straks ut av rettssalen og tilbake til den cellen hvor jeg hadde sittet i varetekt, og som hadde vært mitt hjem de siste tre månedene.

Tidlig dagen etter ble jeg ført fra cellen, bortover en gang og inn i et lite rom hvor jeg ble utstyrt med et lærbelte som var cirka 13 centimeter bredt og hadde spennen bak. Foran var det to store metallringer, håndjern som ble låst om hendene. Da de to tjenestemennene var ferdige, førte de meg bortover en annen korridor, hvor jeg sluttet meg til en gruppe menn som også hadde slike håndjern på. De stod i to rekker, side om side. Jeg ble ført til min posisjon i rekken, og en kjetting som gikk mellom de to rekkene, ble løftet og låst fast til en tredje ring, som satt på siden av lærbeltet.

De seks tjenestemennene som nå var der, førte oss så bort til heisen for at vi skulle komme til en spesialbygd buss. Her satt jeg, ved siden av en drapsmann og foran narkotikalangere, voldtektsforbrytere og ranere. Alle skulle til samme sted — fengslet!

Du lurer kanskje på hvordan jeg kom opp i denne situasjonen. Jeg skal fortelle om min bakgrunn og de begivenhetene som førte til at jeg havnet i fengsel.

Jeg var ikke født kriminell

Foreldrene mine giftet seg like etter den annen verdenskrig, og i 1947 ble min eldste bror født. To år senere ble jeg født, og etter 18 måneder kom det en bror til. Med tre smågutter reiste foreldrene mine den lange veien vestover fra Richmond i Virginia (USA) til staten Oregon ved stillehavskysten. Så drog vi nordover til staten Washington og slo oss ned i byen Bellevue. Den gangen fortonte livet vårt seg normalt for meg. Selv om vi ikke var en spesielt sammensveist familie, drog vi jevnlig på tur sammen og gikk i den lokale lutherske kirken. Respekt for Gud, Jesus og Bibelen var vanlig i en familie fra Virginia. I januar 1960 ble lillesøster født. Så glad mor ble for at hun endelig fikk den lille piken hun alltid hadde ønsket seg!

Men seks måneder senere skjedde det noe som forandret livet vårt. Vi flyttet igjen, denne gangen til byen Maple Valley, hvor det er mye skog. Vi sluttet å gå i kirken, familien drog ikke på tur mer, og far begynte å drikke. Jeg blir fremdeles lei meg når jeg tenker på den gangen vi flyttet dit. Vi var deprimert i lang tid etterpå. Jeg tror det hadde en del å si for det oppsetsige livet jeg levde som tenåring.

Hvorfor jeg valgte å livnære meg som forbryter

Maple Valley var ikke noe spennende sted for en vill tenåring i 1960-årene. Så jeg fant på spenning selv. Det var lett for meg, for jeg hadde dårlig omgang på skolen. Arrangementer etter skoletid ble gjerne forvandlet til drikkelag, fulgt av slagsmål og narkotikamisbruk. Ved flere av disse anledningene sjanglet jeg hjemover i tre—firetiden om morgenen — full. Eller det kunne være at jeg ikke kom hjem på flere dager fordi jeg bodde hos vennene mine. Merkelig nok visste jeg at det jeg gjorde, var galt, men foreldrene mine merket det visst ikke.

Noen ganger stjal vi bare for å se om vi ble tatt. En gang stjal jeg en bil og råkjørte med den. Men jeg ble tatt og måtte være over et år på Green Hill, den lokale institusjonen for ungdomsforbrytere.

Da jeg kunne forlate Green Hill, gikk jeg på high school. Her tenkte jeg at jeg kunne bruke det jeg hadde lært på ’forbryterskolen’ på institusjonen. Lite ante jeg at det Bibelen sier om at «dårlig selskap ødelegger gode vaner», holdt stikk. — 1. Korinter 15: 33.

Jeg var rundt 16 år da jeg traff en som skilte seg ut, en ung mann som het Jim Carley. Han og familien hans hadde nettopp flyttet fra Idaho til den byen hvor jeg bodde. Det var få som kjente ham som Jim; han var bedre kjent som Spud, et økenavn etter de kjente Idaho-potetene. Han var et av Jehovas vitner.

Jim og jeg gikk på samme skole. Jeg kunne se at han skilte seg ut fra de andre vennene mine. Han kom godt overens med alle, men var ikke med på det gale de foretok seg. Det gjorde inntrykk på meg. Jeg husker godt at han fortalte meg hvorfor denne onde ordning snart kommer til å ende og bli erstattet av en ny, fredelig verden som Guds himmelske rike skal herske over.

Jeg ville høre mer, så jeg ble med til «kirken» hans, Rikets sal, et par ganger. Det var i 1967. Det jeg hørte der, var interessant, men jeg mente at denne nye verden lå altfor langt inn i framtiden. Dessuten hadde jeg det gøy nå. Jeg var opptatt med å effektuere bestillinger på alt mulig som folk ønsket seg — verktøy, bildeler, stereoanlegg og TV-apparater. Disse bestillingene ble selvfølgelig effektuert ved hjelp av tyverier og list. Hvorfor skulle jeg gå i en kirke som fordømte min blomstrende «forretning»?

Da jeg var 19 år, sluttet jeg på skolen og giftet meg med kjæresten min fra skolen. Et år senere ble jeg far til en liten jente, Rhonda Jean. På grunn av dette økte ansvaret følte jeg at jeg måtte forsørge dem, men bare på uærlig vis.

Jeg har funnet sannheten!

Jeg fortsatte mine «forretninger» — jeg brukte og solgte narkotika, stjal biler og gjorde innbrudd i folks hjem. Men til slutt ble jeg arrestert og befant meg i den situasjonen jeg beskrev tidligere, på vei til fengslet med håndjern på. Jeg var nå 20 år gammel, hadde en kone og en seks måneder gammel datter. Og så skulle jeg i fengsel og bli der de neste 15 årene! Jeg innså at jeg måtte gjøre noe for å få kontroll over livet mitt. Jeg begynte å tenke tilbake på det Spud hadde sagt om Bibelen.

Mens jeg satt i fengslet, begynte jeg å lese Bibelen sammen med verdslige bøker om hjelp til selvhjelp. ’Disse bøkene vil hjelpe meg til å bli voksen,’ tenkte jeg. Men de hjalp ikke. Det var ingenting som hjalp, ikke før en annen fange i Corrections Center i Shelton i Washington spurte om jeg hadde lyst til å høre på en bibelsk drøftelse med noen Jehovas vitner fra den lokale menigheten. Jeg fikk vite at de kom til fengslet hver uke. Jeg ble med. Fra den første gangen jeg traff de to vitnene, visste jeg at det jeg lærte fra Bibelen og studieboken Den sannhet som fører til evig liv, var riktig. Jeg hadde funnet sannheten!

Jeg forkynner i fengslet

Noen ganger var det så mange som 15 innsatte som ble med meg på mitt ukentlige bibelstudium sammen med Jehovas vitner. På denne tiden fant min kone ut at jeg måtte ha blitt gal i fengslet, og hun gikk i gang med skilsmissesøksmål. Det var en stor prøve på min nye tro.

Jeg bestemte meg for å styrke min tro ved å tilegne meg mer åndelig føde. Jeg begynte med å lese hele Bibelen sammen med bibelske publikasjoner, deriblant eldre numre av bladene Vakttårnet og Våkn opp! Jeg fikk etter hvert en sterk tro. Jeg begynte også å forkynne for alle som ville høre. Snart var det mange av de innsatte som unngikk meg. Når jeg nå ser tilbake, skjønner jeg at det var til god beskyttelse for meg.

Jeg hadde også mange interessante samtaler med andre i fengslet. En av dem var med den katolske presten, som sa at det jeg lærte, var vranglære, og at folk kunne få Bibelen til å si akkurat det de ville den skulle si. For å bevise sin påstand sa han at han skulle vise meg at Bibelen sier at det ikke finnes noen Gud. Jeg sa han kunne få vise meg det. Han åpnet Bibelen og slo opp i Salmene. Så la han hånden slik at pekefingeren dekket en del av verset. Jeg sa: «Kan du ikke ta bort fingeren, så jeg kan lese hele verset?» Han svarte: «Bare les det som står nedenfor fingeren.» Det gjorde jeg, og til min forbauselse stod det: «Det finnes ingen Gud.» «Ser du, det beviser det,» sa han. «Det finnes ingen Gud!» Jeg bad igjen om å få se hele verset. Denne gangen tok han bort hånden. Og der stod det: «Dåren sier i sitt hjerte: ’Det finnes ingen Gud.’» — Salme 14: 1.

Fast bestemt på å følge en ny kurs

Fordi jeg forandret holdning og oppførsel, ble jeg løslatt på prøve etter bare to års fengsel. Det var i slutten av 1971. Kanskje noen trodde jeg var blitt religiøs bare for å lure fengselsstyret. Men nå var jeg ute og var mer bestemt enn noen gang på at jeg ikke igjen skulle begynne å ha dårlig omgang. Jeg valgte å bo et sted hvor jeg visste at mine tidligere omgangsfeller ikke kom til å være. Jeg visste at det ikke ville være klokt å kontakte noen av de gamle kameratene. De unngikk også meg, for de hadde hørt at jeg var blitt en slags «prest» som prekte for alle og enhver.

Jeg fortsatte bibelstudiene og begynte å gå regelmessig på møtene i Covington menighet i Kent i Washington. Forkynnelsesarbeidet spilte en stadig større rolle i mitt liv, og i juni 1972 ble jeg døpt. Jeg prøvde å bevare likevekten i verdslige saker mens jeg samtidig tjente Gud og underviste min datter i Bibelen. Hun var nå nesten tre år og bodde hos moren sin, min forhenværende kone. Det viste seg å være en stor utfordring som varte i 16 lange og frustrerende år. Jeg innrømmer at jeg til sine tider følte at tingene ikke gikk fort nok for meg. Så husket jeg den bibelske formaningen: «Hold fred med alle, om det er mulig, så langt det står til dere. . . . Straffen hører meg til, jeg skal gjengjelde, sier Herren.» — Romerne 12: 18, 19.

Jeg tilbrakte mange netter i gråt og bønn. Min verden på det tidspunkt var lik det typiske været i området rundt Puget-sundet. Den var trist og grå med litt solskinn innimellom. Mitt solskinn kom i form av teokratisk virksomhet, som møter og stevner hvor jeg fikk nye venner og hilste på gamle venner. På et slikt stevne traff jeg en som skulle gjøre varig inntrykk på meg. Da Mary Hughes og jeg hadde kjent hverandre i to år, giftet vi oss i august 1974.

I juli året etter fikk vi en sønn som vi gav navnet Trey. Jeg visste at i dette ekteskapet ville alltid Gud komme på førsteplassen, spesielt siden jeg nettopp var blitt utnevnt til menighetstjener i den kristne menighet. På grunn av dette privilegiet innså jeg at en ny mulighetens dør stod åpen for meg i tjenesten for Jehova. Jeg var bestemt på å benytte den fullt ut og fortsette å tjene ham. Jeg anstrengte meg og stolte alltid på at Gud skulle lære meg hvordan jeg kunne vokse åndelig sett. Hver gang jeg ble bedt om å ta imot en oppgave, gjorde jeg det og stolte på at Gud skulle gi meg den nødvendige visdom. I 1987 ble jeg så utnevnt til eldste.

I årenes løp har jeg lært at det å gjøre tingene på Jehovas måte alltid er det fornuftigste. Bli ikke utålmodig. Det ble ytterligere klart for meg våren 1990 da min datter, Rhonda, som da var 20 år, kom hjem for å bo hos oss og ble et døpt vitne. Jeg ble igjen minnet om hvilken stor kraft sannheten har. På grunn av en rettsavgjørelse i forbindelse med foreldreansvaret hadde jeg ikke hatt noen kontakt med henne de siste åtte årene. Jehova velsignet de bestrebelsene jeg hadde gjort flere år tidligere, da jeg sådde noen korn av Bibelens sannhet hos min datter i løpet av de korte besøkene domstolen hadde gitt tillatelse til.

Det virket som om Rhonda husket nesten alt det som Mary og jeg hadde lært henne om Bibelen. Og for et inntrykk vårt familieliv hadde gjort på henne! Siden denne vårdagen har Rhonda raskt økt sin bibelkunnskap.

Når jeg ser tilbake på hvordan livet mitt var, og så ser på hvordan det er nå, må jeg si at det å være travelt opptatt i tjenesten for Gud virkelig er den beste beskyttelse mot å bli fanget i Satans snarer. Istedenfor det lærbeltet som jeg hadde sånn avsky for, og som hemmet bevegelsesfriheten, opplever jeg nå en stor frigjøring — jeg er frigjort fra fengslet og erfarer den frihet det gir å være en fredsstiftende tjener for Gud. — Fortalt av Tom McDaniel.

[Bilde på side 12]

Da jeg var fange nr. 626023 i et fengsel i staten Washington

[Bilde på side 13]

Familien McDaniel — Mary, Tom, Rhonda og Trey