Canadas fantastiske «flytende riksvei»
AV VÅKN OPP!s MEDARBEIDER I CANADA
Hvilken elv er dette?» «En endeløs elv,» svarte den innfødte guiden
ÅRET var 1535. Lite visste den oppdagelsesreisende som stilte dette spørsmålet, Jacques Cartier, at den vannveien han skulle begynne å kartlegge, en dag skulle bli en av de viktigste i Nord-Amerika. Den vide elven ble en «riksvei» for de første pelshandlerne og nybyggerne og etter hvert også for vår tids gigantiske fraktskip. Den er over 13 mil bred ved munningen, og den strekker seg omkring 120 mil innover i landet, fra Atlanterhavskysten til Ontariosjøen.
Historiebøkene sier at det var Cartier som gav den majestetiske elven navnet St. Lawrence. Med tiden ble dette navnet brukt om både elven og den bukten hvor den har sitt utløp.
Langs St. Lawrence-elven finner vi noen av Nord-Amerikas vakreste landskaper. Klipper og kuperte dalfører løper ned i vannet og danner den nesten ti mil lange Saguenay-fjorden. Den mektige Saguenay-elven virvler seg inn i St. Lawrence fra nord og bidrar til å skape en bred elvemunning hvor tidevannet fra havet blander seg med elvevannet.
Ifølge marinbiologer er dette et sted hvor to verdener møtes under overflaten. Det strømmer inn kaldt havvann gjennom kanaler som er hele 400 meter dype, og dette saltvannet stiger så og blander seg med ferskvannet fra elvene. Det myldrer av marine livsformer i elvemunningen. Hvithvalen, vågehvalen, finnhvalen og den gigantiske blåhvalen lever ganske tett innpå hverandre her. Vanligvis lever disse fire hvalartene hundrevis av mil fra hverandre. Det er derfor ikke så rart at over 70 000 turister var på hvalsafari på St. Lawrence i løpet av et av de siste årene.
Kombinasjonen av planter, dyr og fugler i og langs denne elven er en av de mest spesielle på jorden. Det er hundrevis av fiskearter der, over 20 arter av amfibier og krypdyr og 12 arter av sjøpattedyr. Det sies at nesten 300 fuglearter holder til ved elvebredden og myrområdene ved elven. Trekkfugler, for eksempel snøgjess og ender, samles i flokker på flere tusen.
Lenger oppe hever fredfylte, blålige fjell seg over de mørke skogene langs elvebreddene. Majestetiske øyer står vakt ute i det brede elveleiet. Langs vassdraget ligger det gårder, landsbyer og store byer.
Fra Montreal og innover er det en rekke stryk over en strekning på 16 mil. Etter strykene blir navigeringen enklere over en seks mil lang strekning hvor Tusenøyene ligger spredt utover (i virkeligheten er det nærmere 2000 av dem).
Trafikken på «riksveien»
Allerede i 1680 begynte europeiske nybyggere å snakke om å forlenge «riksveien» for å muliggjøre skipsfart lenger opp enn til Montreal. Det skulle man gjøre ved å bygge kanaler som skulle gå utenom strykene. Nesten 300 år senere ble drømmen oppfylt; i 1959 ble nemlig St. Lawrence Seaway åpnet. Den hylles som et av historiens største ingeniørarbeider.
For å få til denne 293 kilometer lange vannveien bygde man sju nye sluser mellom Montreal og Ontariosjøen. Over 150 millioner kubikkmeter med jord og stein måtte graves ut. Hvis disse massene var blitt jevnt fordelt på en fotballbane, ville de ha utgjort et fjell som var omkring 20 kilometer høyt. Med den betongen som ble brukt i slusene, kunne man ha bygd en firefelts motorvei mellom London og Roma.
Jacques LesStrang, forfatteren av boken Seaway—The Untold Story of North America’s Fourth Seacoast, siterte en skipper som sa: «Det finnes ingen vannvei som denne i hele verden. Det er ikke lett å trafikkere den, men den storslåtte elven, drønnet fra Niagarafossen og den endeløse kjeden av innsjøer og øyer gjør den ytterst tiltalende.»
Skip som fortsetter helt til Duluth-Superior på USA-siden av Øvresjøen, blir hevet opp til en høyde av 180 meter over havflaten. Det tilsvarer høyden på en 60-etasjes skyskraper. Totalt har skipene da tilbakelagt 370 mil inn i landet fra Atlanterhavet.
Denne skipstrafikken har ført til økonomisk framgang for de byene som ligger langs ruten. Boken The Great Lakes/St. Lawrence System sier om vassdraget: «Innen dets binasjonale rekkevidde ligger både Canadas og USAs industrielle hjerte, befolkningskonsentrasjoner som overstiger 100 millioner, og den største enkeltstående kilde til industriell velstand i den vestlige verden.»
Blant de over 150 havnene langs vannveien fra Atlanterhavet til Øvresjøen er Quebec, Montreal, Toronto, Hamilton, Sault Sainte Marie og Thunder Bay på Canada-siden og Buffalo, Erie, Cleveland, Detroit, Chicago og Duluth-Superior på USA-siden. Skip fra Casablanca, Le Havre, Rotterdam og andre steder frakter millioner av tonn gods på St. Lawrence hvert år. Bruken av denne «riksveien» skaper titusener av arbeidsplasser og et årlig utbytte på milliarder av dollar.
Varskorop
Etter 30 år med skipsfart på denne «riksveien» begynte det imidlertid å lyde varskorop. I flere hundre år har St. Lawrence-elven og De store sjøene «vært brukt som kloakk og dumpingsområde,» hevder miljøvernorganisasjonen Environment Canada. «Den store elven» har greid å takle dette — inntil nylig.
Store fraktskip har tømt ballast i innsjøene og elven. Fra industribedriftene og byene langs elven har det kommet giftige kjemikalier. Jordbruksnæringen har bidratt med spillvann. De samlede virkningene av dette har satt elven i fare.
Etter hvert som stadig mer forurensning ble pøst ut i elven, begynte forskjellige fiskearter gradvis å forsvinne. Med tiden ble det nedlagt forbud mot svømming. Så ble det forbudt å spise bestemte typer fisk og skalldyr. Det oppstod tvil om hvorvidt det var sunt å drikke springvann som kom fra elven. Enkelte dyrearter kom på den offisielle listen over truede arter. Døde hvithvaler ble skylt opp på land. De var døde av sykdommer som var framkalt av giftstoffer i vannet.
«Riksveien» renses
Elven gav klar beskjed. Den fantastiske «flytende riksveien» trengte reparasjoner. I 1988 reagerte de kanadiske myndigheter med å sette i verk en handlingsplan for rensing av vassdraget. Planen omfattet naturvern, beskyttelse og restituering, særlig mellom Montreal og Atlanterhavet.
Planer for hvordan man kan redde truede arter, er nå under utarbeidelse. Naturområder blir fredet for at man skal kunne ta vare på det som er igjen. Et eksempel er den nye nasjonalparken Saguenay Marine Park, som ligger der hvor elven Saguenay renner ut i St. Lawrence. Den er blitt opprettet i den hensikt å bevare det spesielle marine miljøet og dyrelivet.
Nye regler er blitt utformet. Industribedrifter har fått bestemte frister til å redusere utslippene i elven med 90 prosent. Ny teknologi er blitt tatt i bruk for å redusere forurensningen. Områder som var blitt forurenset av giftige stoffer i bunnfallet i elven eller som følge av bunnskraping, blir nå renset. I enkelte områder skal det opprettes nye habitater for dyrene langs breddene ved hjelp av behandlet slam. Og ettersom det hvert år kommer tusenvis av turister for å se elven, er det truffet tiltak med tanke på å kontrollere antall turister og også deres bevegelser.
Det er mulig å bøte på skadene. Til forskjell fra veier som mennesker har bygd, vil elven reparere seg selv hvis folk slutter å forurense den. Det viktigste er å forandre holdningene hos dem som tjener på virksomheten langs elven og De store sjøene, både industriherrer og vanlige forbrukere.
En indikasjon på at snuoperasjonen er i ferd med å lykkes, er det som har skjedd med hvithvalen. Bestanden var redusert fra 5000 til bare omkring 500 — og er riktignok fremdeles i faresonen — men den er nå i ferd med å ta seg opp igjen.
Det er fornyet bevissthet blant folk om de skadene som den praktfulle elvens naturlige mangfold er blitt påført. Kommer denne bevisstheten til å være så sterk at restitueringen vil bli fulgt opp i framtiden? Den vil det når menneskene verdsetter det Gud har skapt, og viser den rette respekt for det.
[Bilderettigheter på side 20]
Gjengitt med tillatelse av St. Lawrence Seaway Authority