Den majestetiske sangsvanen

Av Våkn opp!s medarbeider i Storbritannia

VANNET i innsjøen Grindon — som ligger inne mellom de bølgende åsene i Northumbria, ikke langt fra grensen mellom England og Skottland — gjenspeilte det rødbrune skjæret fra de omkringliggende bregnekledte åsene. Mens jeg stod der, gresset grågjessene blant vasspestplantene sammen med flokker av enkeltbekkasiner, viper og heiloer.

Da disen begynte å lette, hørte jeg plutselig en karakteristisk fuglelåt. Det var den velklingende, trompetaktige sangen til sangsvanene som fløy lavt over åsene. Det så vakkert ut der de kom glidende inn på sine over én meter lange vinger for å lande på vannet. I midten av oktober flyr disse svanene sørover til Storbritannia og det sørlige Skandinavia fra Russland, Island og Nord-Europa, hvor vannene fryser til. Her nede kan de finne seg mat — vannplanter, bløtdyr, frø og insekter.

De 29 svanene på vannet foran meg var et vakkert skue. Jeg rettet kikkerten mot dem og så den trekantete gule flekken de hadde innerst på nebbet. De så så staselige ut med hodet høyt hevet på en strak hals.

En gang hekket sangsvanen i Storbritannia, men i det 18. århundre ble den mer og mer sjelden å se. Til nå har den ikke greid å slå seg ned igjen for godt. Sangsvanen er en svært aggressiv fugl i hekkeperioden. Med innbitt raseri beskytter den reiret med de fra fem til sju eggene, og senere svaneungene, mot mulige fiender.

Foreldrene samarbeider om å bygge et reir av brukne kvister enten på en holme eller rett på vannet, hvor de lager en flytende øy som er solid nok til å bære en mann. Der ruger de på de gulaktige eggene i 35 til 42 dager. Begge foreldrene er også med på å passe ungene inntil disse forlater reiret etter omkring ti uker.

Idet solen gikk ned i en rødlig glans bak ruinene av den romerske festningen Vercovicium og svøpte innsjøen og svanene inn i et mykt, rosa skjær, stoppet jeg opp for å tenke over livsformenes skjønnhet og det under en slik majestetisk skapning egentlig er.