Inkvisisjonen i Mexico — hvordan foregikk den?
TENK deg at du står foran en religiøs domstol som vil prøve å tvinge på deg sine meninger. Du vet ikke hvem som retter anklager mot deg, eller hva du egentlig er anklaget for. I stedet for at du får vite det, tvinger de deg til selv å gi en begrunnelse for hvorfor du er blitt arrestert, å forklare hva du tror du blir anklaget for, og si hvem anklageren er.
Vær forsiktig med hva du sier — du kan komme til å tilstå noe du ikke er blitt anklaget for, og dermed gjøre situasjonen verre! Du kan også komme til å blande inn folk som ikke har hatt noe å gjøre med den anklagen som er rettet mot deg.
Hvis du ikke tilstår, risikerer du å bli torturert ved å få store mengder vann helt ned i halsen. Du kan også bli spent fast på en pinebenk der man binder armene og bena dine strammere og strammere inntil smerten er helt uutholdelig. Retten har allerede konfiskert alt du eier, og du vil sannsynligvis aldri få noe tilbake. Alt blir gjort i hemmelighet. Hvis de finner deg skyldig, kan du bli landsforvist eller til og med brent levende.
Nå i det 20. århundre kan du ha vanskelig for å forestille deg slike grusomheter i religionens navn. Men for flere hundre år siden var dette helt vanlig i Mexico.
De innfødte blir «omvendt»
Da det som nå er Mexico, ble erobret av Spania i det 16. århundre, fant det også sted en religiøs erobring. Den religiøse omvendelsen av de innfødte var imidlertid ikke noe særlig annet enn en utskiftning av tradisjoner og ritualer, for det var få katolske prester som tok seg tid til å undervise i Bibelen. De brydde seg ikke med å lære de innfødtes språk eller med å lære dem latin, som de religiøse trosbekjennelsene var tilgjengelige på.
Noen mente at indianerne burde få full religiøs opplæring. Men andre var av samme oppfatning som munken Domingo de Betanzos, som ifølge Richard E. Greenleafs bok Zumárraga and the Mexican Inquisition «mente at indianerne ikke burde få latinundervisning, fordi de da ville skjønne hvor uvitende presteskapet var».
Inkvisisjon rettet mot de innfødte
Hvis innfødte meksikanere ikke tok imot den nye religionen, ble de betraktet som avgudsdyrkere og ble sterkt forfulgt. Én fikk for eksempel 100 piskeslag i full offentlighet for å ha tilbedt sine hedenske gudebilder, som han hadde gravd ned under et «kristent» bilde i et forsøk på å late som om han utøvde «kristen» tilbedelse.
På den annen side kom Don Carlos Ometochtzin, som var stammehøvding i Texcoco og barnebarn av aztekerkongen Netzahualcóyotl, med verbale angrep mot kirken. Richard Greenleaf sier at «Don Carlos spesielt hadde fornærmet kirken ved å snakke med de innfødte om munkenes utskeielser».
Da munken Juan de Zumárraga, som var inkvisitor på den tiden, hørte det, gav han ordre til at Don Carlos skulle arresteres. Don Carlos ble anklaget for å være en «dogmatiserende kjetter» og brent på bålet den 30. november 1539. Mange andre innfødte ble beskyldt for å utøve trolldom og straffet.
Inkvisisjon rettet mot utlendinger
Folk som ikke var meksikanere, men som bodde i Mexico og nektet å ta imot den katolske lære, ble anklaget for å være kjettere, lutheranere eller judaister. Den portugisiske Carvajal-familien var ett eksempel på dette. Nesten hele familien ble torturert av inkvisisjonen etter å ha blitt anklaget for å utøve jødedommen. Den følgende dommen som ble avsagt mot et medlem av denne familien, gjenspeiler grusomhetene: «[Jeg] dømmer Doña Mariana de Carvajal til å bli . . . garrottert [kvalt ved hjelp av et halsjern] inntil hun dør en naturlig død, og deretter brent i en flammende ild inntil hun blir til aske, og ikke lenger en gang minnene om henne er igjen.» Og akkurat slik gikk det.
Når en utlending truet presteskapets makt, ble han stilt for retten. En mann som het Don Guillén Lombardo de Guzman, ble anklaget for å ville frigjøre Mexico. Men den anklagen inkvisisjonen framholdt som grunn for arrestasjonen og rettssaken, var at han skulle være astrolog og kjetter og holde seg til Calvins lære. Guzman ble sinnssyk under fengselsoppholdet, og den 6. november 1659 ble han omsider brent på bålet.
Boken Inquisition and Crimes av Don Artemio de Valle-Arizpe beskriver denne hendelsen: «De bandt overtrederne og festet dem til pælen med en jernkrage rundt halsen. . . . Troens hellige bål begynte å brenne som en virvelvind i rødt og svart. Don Guillén . . . lot seg plutselig falle og ble kvalt av jernkragen rundt halsen som holdt ham oppe. Etter hvert forsvant kroppen hans i flammenes skrekkinnjagende skinn. Han bøtte med livet etter 17 års langtrukne og vedvarende lidelser i inkvisisjonens dystre fengsler. Litt etter litt døde bålet ut. De voldsomme blårøde flammene svant hen, og da de hadde sloknet, lå det bare en glødende askehaug igjen i nattemørket.»
Inkvisisjonen blir opprettet
Som nevnt var det mange innfødte og utenlandskfødte meksikanere som ble straffet, og noen ble drept for å ha kritisert den nye religionen eller for ikke å ha godtatt den. Dette førte til en inkvisisjon som ble påbegynt av munkene og senere fulgt opp av biskopene. Mexicos første storinkvisitor, Don Pedro Moya de Contreras, kom imidlertid fra Spania til Mexico i 1571 for offisielt å opprette inkvisisjonsdomstolen der. Denne domstolen fortsatte sin virksomhet til 1820. Fra 1539 av og om lag 300 år fram i tiden måtte så de som ikke hadde antatt den katolske tro, gjennomgå trakasserier, tortur og død.
Når det ble rettet en anklage mot noen, ble vedkommende torturert inntil han tilstod. Retten forventet at han oppgav sine antikatolske skikker og godtok kirkens læresetninger. Den tiltalte ble bare frifunnet hvis han kunne bevise sin uskyld, hvis det ikke var mulig å vise at han var skyldig, eller eventuelt hvis han tilstod og angret. I det siste tilfellet ble det lest opp en offentlig erklæring om at han avskydde sine overtredelser og lovte å rette opp det han hadde gjort. Uansett mistet han alt han eide, og ble ilagt en stor mulkt. Hvis han ble funnet skyldig, ble han overlatt til de verdslige myndighetene for at de skulle straffe ham. Det endte vanligvis med at han ble brent på bålet, enten levende eller rett etter at han var blitt drept på annen måte.
Når en dom skulle fullbyrdes offentlig, ble det arrangert en stor autodafé. Det ble gitt en offentlig kunngjøring over hele byen for å opplyse alle om når og hvor de kunne komme sammen. Når dagen opprant, kom de dømte ut fra inkvisisjonens fengsler kledd i en sambenito (en striedrakt uten ermer) og med lys i hånden. De hadde et tau rundt halsen og en coroza (en kjegleformet hatt) på hodet. Etter at forbrytelsene mot den katolske tro var blitt lest opp, ble hvert enkelt offers straff eksekvert.
På denne måten ble mange dømt og straffet i religionens navn. Presteskapets grusomhet og intoleranse var helt tydelig for folk som så ofrene dø på bålet.
I åpenbar strid med kristendommen
Kristus Jesus gav sine disipler i oppdrag å omvende mennesker til den sanne kristendom. Han sa: «Gå derfor og gjør disipler av mennesker av alle nasjonene, idet dere døper dem i Faderens og Sønnens og den hellige ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere.» — Matteus 28: 19, 20.
Jesus antydet imidlertid aldri at folk skulle omvendes med makt. Han sa i stedet: «Når noen ikke tar imot dere eller hører på deres ord, rist da støvet av deres føtter når dere går ut av det huset eller den byen.» (Matteus 10: 14) Den endelige dom over slike mennesker vil være overlatt til den allmektige Gud, Jehova, uten at de kristne trenger å blande seg opp i den.
Det er derfor tydelig at uansett hvor i verden en inkvisisjon må ha funnet sted, så har det skjedd i åpenbar strid med kristne prinsipper.
Det klimaet av religiøs toleranse som nå vokser fram i Mexico, tillater folk å tilbe Gud under frie forhold. Men århundrene med den såkalte hellige inkvisisjonen vil fortsatt være et mørkt kapittel i den katolske kirkes historie i Mexico.