Misjonærene — lysets eller mørkets tjenere? — Del 2
Vestover til Europa
FOR at Jesu misjonsoppdrag skulle bli utført, måtte mennesker over hele verden bli nådd med det kristne budskap. (Matteus 28: 19; Apostlenes gjerninger 1: 8) Det ble understreket da apostelen Paulus på den andre av sine tre misjonsreiser i et syn fikk oppfordringen: «Kom over til Makedonia og hjelp oss.» — Apostlenes gjerninger 16: 9, 10.
Paulus tok imot innbydelsen, og omkring år 50 kom han til den europeiske byen Filippi for å forkynne der. Lydia og hennes husstand ble troende, og en menighet ble opprettet. Dette var bare første stopp på kristenhetens triumferende ferd tvers over hele Europa. Senere forkynte Paulus selv i Italia og muligens også i Spania. — Apostlenes gjerninger 16: 9—15; Romerne 15: 23, 24.
Paulus var imidlertid ikke kristendommens eneste misjonær. Forfatteren J. Herbert Kane sier: «Det må ha vært en mengde andre som ikke har fått navnet sitt bevart for ettertiden. . . . Apostlenes gjerninger forteller ikke hele historien.» — A Global View of Christian Missions From Pentecost to the Present.
Vi vet imidlertid ikke i hvilket omfang Jesu andre etterfølgere tjente som misjonærer i utlandet. Den tradisjonelle oppfatningen at Tomas reiste til India, og at evangelisten Markus drog til Egypt, kan ikke bevises. Men vi vet at alle Kristi sanne disipler hadde misjonærånd, og at de alle utførte misjonærtjeneste, iallfall i sitt hjemland. Som Kane sier: «Denne historiske begivenheten [pinsedagen] markerte opprettelsen av den kristne kirke og innledningen til misjonsbevegelsen, for på den tiden var kirken ensbetydende med misjon.»
Til de fjerneste deler av Europa
Jødene mente at det var riktig å tilbe én sann Gud. De satte sitt håp til løftet om en Messias. De godtok de hebraiske skrifter som Guds sanne Ord. Innbyggerne i de landene som jødene var blitt spredt til, var derfor til en viss grad fortrolig med disse trosoppfatningene. Fordi de kristne og jødene hadde disse trekkene ved tilbedelsen felles, var ikke det kristne budskap helt nytt da det kom. «Dette var til uvurderlig hjelp for de kristne misjonærene når de reiste i den romerske verden og forkynte evangeliet og opprettet kirker,» sier Kane.
Det at jødene bodde så spredt, banet altså veien for kristendommen. Grunnen til at kristendommen ble utbredt så raskt, var at de kristne hadde misjonærånd. «Det var lekfolk som forkynte evangeliet,» sier Kane. «Hvor de enn drog, bekjentgjorde de ivrig sin nyfunne tro for venner, naboer og fremmede.» Historikeren Will Durant forklarer: «Nesten hver eneste tilhenger gjorde med en revolusjonærs glød seg selv til propagandist.»
Innen år 300 e.v.t. var en fordervet form for kristendom utbredt i hele Romerriket. Dette fordervet, et avvik fra den rene tilbedelse, var blitt forutsagt. (2. Tessaloniker 2: 3—10) Det fant i virkeligheten sted et frafall. Durant forklarer: «Kristendommen tilintetgjorde ikke hedenskapen; den antok den.»
Etter hvert som de som gav seg ut for å være kristne, drev lenger bort fra den sanne kristendom, mistet de fleste av dem misjonærånden. En som derimot hadde misjonærånd, var et barn som ble født i en katolsk familie i Storbritannia henimot slutten av 300-tallet. Patrick, som han het, er kjent for å ha brakt budskapet om Kristus til Irland, hvor han ifølge legenden omvendte tusener av mennesker og reiste flere hundre kirker.
Snart tok irene ledelsen i misjonsarbeidet. Irske misjonærer «kastet seg ut i kampen mot hedenskapen med brennende iver,» sier Kane. En av disse misjonærene var Columba, som tydeligvis spilte en viktig rolle i forbindelse med å omvende Skottland til kristendommen. I år 563 opprettet han og 12 medarbeidere et kloster på Iona, en øy ved vestkysten av Skottland. Klostret ble et misjonssenter. Columba døde kort tid før år 600, men i ytterligere 200 år ble det sendt misjonærer fra Iona til alle deler av De britiske øyer og Europa ellers.
Etter at den frafalne kristendom hadde spredt seg til England, etterlignet noen engelskmenn som var blitt omvendt, irenes misjonærånd og ble selv misjonærer. I 692 ble for eksempel Willibrord i Northumbria — et gammelt angelsaksisk kongerike i Nord-England — og 11 av hans medarbeidere de første engelske misjonærer i Nederland, Belgia og Luxembourg.
Tidlig på 700-tallet rettet Bonifatius, en engelsk benediktinermunk, oppmerksomheten mot Tyskland. Kane sier at Bonifatius’ «lysende misjonskarriere, som strakte seg over 40 år, skaffet ham tittelen Tysklands apostel» og bidrog til å gjøre ham til «den mørke middelalders største misjonær». Da Bonifatius var over 70 år, ble han og 50 medarbeidere drept av frisiske ikke-troende.
The Encyclopedia of Religion beskriver en metode som Bonifatius med stort hell benyttet for å omvende folk til katolisismen: «I Geismar [i nærheten av Göttingen i Tyskland] våget han å hogge ned Tors hellige eik. . . . [Da han] ikke ble rammet av noen hevn fra innbyggernes germanske gud, var det tydelig at den Gud han forkynte, var den sanne Gud, den eneste Gud som skal tilbes og dyrkes.»
Noen misjonærer benyttet andre metoder — de mente tydeligvis at hensikten helliget midlet. Kane medgir at omvendelsen av de germanske sakserne «ble gjennomført mer ved militære erobringer enn ved moralsk eller religiøs overtalelse». Han tilføyer: «Den uhellige alliansen mellom kirke og stat . . . tilskyndte kirken til å benytte kjødelige midler for å nå åndelige mål. Det var ingen steder denne politikken var mer katastrofal enn i de kristne misjonenes arbeid, særlig blant sakserne. . . . Det ble begått grusomheter.» Og vi leser at da det kom misjonærer til Skandinavia, «gikk overgangen stort sett fredelig for seg; det var bare i Norge man brukte makt».
Maktbruk? Grusomme ugjerninger? Bruk av kjødelige midler for å nå åndelige mål? Var det dette vi skulle vente av misjonærer som var som lysets tjenere?
Misjonærer i et splittet hus
De to grenene av den såkalte kristendom som ble praktisert i Roma og Konstantinopel, ledet hver sin misjonskampanje, uavhengig av hverandre. Deres anstrengelser for å «kristne» Bulgaria førte til den slags forvirring som er så typisk for et hjem som er splittet i religiøs henseende. Bulgarias hersker, Boris I, konverterte til den gresk-ortodokse kirke. Men da han oppdaget at Konstantinopel innskrenket den bulgarske kirkes uavhengighet, vendte han seg mot vest og lot tyske misjonærer, som representerte Roma, slippe til med sin versjon av kristendommen. I år 870 var det kommet tydelig fram at den vestlige kirke var enda mer restriktiv enn den østlige, så tyskerne ble utvist, og Bulgaria vendte tilbake til den gresk-ortodokse kirkes favn, og der har landet i religiøs henseende blitt værende siden.
Omtrent samtidig brakte vestlige misjonærer «kristendommen» til Ungarn, mens både den romersk-katolske og den gresk-ortodokse «kristendom» vant støtte i Polen. Ifølge The Encyclopedia of Religion «var den polske kirke stort sett under vestlig kontroll, samtidig som den var preget av en betydelig østlig innflytelse». Litauen, Latvia og Estland ble også «dratt inn i rivaliseringen mellom vestlige og østlige krefter, med alle de kirkelige konsekvenser det fikk». Også Finland, som antok «kristendommen» på slutten av 1000-tallet og begynnelsen av 1100-tallet, havnet i denne dragkampen mellom øst og vest.
På 800-tallet brakte to brødre fra en framstående gresk familie i Tessalonika — Kyrillos, som også går under navnet Konstantin, og Methodios — den bysantiske «kristendom» til slaviske områder i Europa og Asia. De ble kjent som «slavernes apostler».
En av de tingene Kyrillos utrettet, var at han utviklet et skriftspråk for slaverne. Alfabetet, som bygde på hebraiske og greske bokstaver, er kjent som det kyrilliske alfabet. Det er fremdeles i bruk i slike språk som russisk, ukrainsk, bulgarsk og serbisk. De to brødrene oversatte deler av Bibelen til det nye skriftspråket og innførte også liturgien på slavisk. Dette var i strid med den vestlige kirkes politikk; den ønsket at liturgien fortsatt skulle være bare på latin, gresk og hebraisk. Kane sier: «Bruken av morsmålet i tilbedelsen, noe som Konstantinopel oppmuntret til, men som Roma fordømte, var banebrytende og skapte en presedens som slo ut i full blomst i den moderne misjonsvirksomhet på 1800- og 1900-tallet.»
Ved utgangen av 900-tallet var den falske formen for kristendom også blitt innført i noen områder i det som nå er det tidligere Sovjetunionen. Prins Vladimir av Kiev i Ukraina ble ifølge tradisjonen døpt i år 988. Det sies at han valgte den bysantinske «kristendom» framfor jødedommen og islam på grunn av dens imponerende ritual, ikke på grunn av noe håpets og sannhetens budskap.
Ja, «tidspunktet for Vladimirs omvendelse tilsier at han antok den nye religionen fordi det tjente hans politiske interesser. Dermed innførte han en tradisjon som praktisk talt har løpt uavbrutt gjennom den russisk-ortodokse kirkes historie,» sier boken Keeping the Faiths—Religion and Ideology in the Soviet Union. Boken tilføyer følgende tankevekkende opplysning: «Kirken har stort sett vært villig til å tjene statens interesser, også når staten har handlet i strid med kirkens interesser.»
Vladimir bestemte at hans undersåtter skulle bli døpt som kristne; han gav dem ikke noe valg. Så snart han «hadde valgt den ortodokse tro som statsreligion, gav han seg i kast med et program for å rykke de innfødte slaviske stammenes religiøse tradisjoner opp med roten,» forteller Paul Steeves. På steder hvor folk tidligere hadde ofret til hedenske gudebilder, bygde han for eksempel kirker. Steeves tilføyer: «Levninger av hedendommen fortsatte imidlertid å eksistere i mange hundre år og ble til slutt ikke så mye utryddet som innlemmet i russernes religionsutøvelse.»
Til tross for at den russisk-ortodokse kirke hvilte på et så skrøpelig fundament, støttet den ivrig misjonsarbeidet. Thomas Hopko ved Sankt Vladimirs ortodokse teologiske seminar sier: «Kirkens skrifter og gudstjenester ble oversatt til mange sibirske språk og alaskiske dialekter etter hvert som rikets østlige områder ble bebodd og evangelisert.»
Intensivert misjonsvirksomhet
Reformasjonen på 1500-tallet tente en åndelig glød i hele Europa. Grunnlaget for intensiveringen av det «kristne» misjonsarbeidet ble lagt i og med at protestantiske ledere på hver sin måte vakte folks interesse for religion til live igjen. Martin Luthers oversettelse av Bibelen til tysk hadde stor betydning, og det hadde også William Tyndale og Miles Coverdales oversettelse til engelsk.
Så, på 1600-tallet, oppstod det en bevegelse i Europa som er kjent som pietismen. Den la vekt på bibelstudium og et personlig forhold til religionen. The Encyclopedia of Religion gir flere opplysninger: «Dens visjon av en menneskehet som hadde behov for Kristi evangelium, talte for igangsettelse og rask utvidelse av misjonsvirksomheten, både utenlands og innenlands.»
I dag kan vi tydelig se at kristenhetens misjonærer dessverre har unnlatt å frambringe en kristen tro og et kristent håp i sine europeiske tilhengere som har vært sterkt nok til å hindre den ateistiske kommunismen og andre totalitære ideologier i å oppstå i vårt århundre. Etter kommunismens undergang i noen land har misjonærenes aktivitet økt igjen, men medlemmer av den romerskkatolske kirke, den gresk-ortodokse kirke og protestantiske kirkesamfunn er ikke i ferd med å bli forent i den kristne tro de hevder å ha felles.
Romersk-katolske kroater og ortodokse serbere utgjør jo en del av fruktene av kristenhetens misjonsvirksomhet. Finnes det noe bedre kjennetegn på et splittet hus enn det som kristenheten bærer? Hva slags kristne «brødre» er det som først vender våpnene sine mot hverandre og deretter sammen vender dem mot sine ikke-kristne naboer? Bare falske kristne kunne gjøre seg skyldig i en slik ukristen oppførsel. — Matteus 5: 43—45; 1. Johannes 3: 10—12.
Har alle kristenhetens misjonærer kommet til kort? La oss fortsette vår undersøkelse ved å se på hva de har utrettet i Asia. Les artikkelen «Kristenhetens misjonærer vender tilbake dit hvor det hele begynte» i vårt neste nummer.
[Bilde på side 21]
Bonifatius skal ha vist at hedenske guder er uten makt
[Rettigheter]
Bildet er hentet fra boken Die Geschichte der deutschen Kirche und kirchlichen Kunst im Wandel der Jahrhunderte