Foreldrenes omsorg for vanskelige barn

«HAR du hatt det fint i dag?» sier Susan til sin sønn Jimmy idet han klyver inn i bilen da hun henter ham på skolen. Han snøfter og svarer ikke. «Å, du har visst ikke hatt det så greit,» sier hun medfølende. «Har du lyst til å snakke om det?»

«La meg være i fred,» snerrer han tilbake.

«Jeg er bare bekymret for deg. Du virker så ulykkelig. Jeg vil gjerne hjelpe deg.»

«Jeg vil ikke ha noen hjelp av deg!» skriker han. «La meg være i fred! Jeg hater deg! Jeg skulle ønske jeg var død!»

«Jimmy,» sier Susan forferdet, «snakk ikke til meg på den måten, ellers må jeg straffe deg! Jeg forsøkte jo bare å være hyggelig. Jeg forstår ikke hva som feiler deg. Ikke noe av det jeg sier eller gjør, er riktig.»

Susan, som selv er sliten og trett etter dagens arbeid, tråkler seg gjennom trafikken og lurer på hvordan i all verden hun har klart å få et slikt barn. Hun føler seg forvirret, hjelpeløs og sint. Hun føler også motvilje mot sin egen sønn og blir grepet av skyldfølelse. Susan gruer seg til å komme hjem med ham — sitt eget barn. Hun har nesten ikke lyst til å få vite hva som har skjedd på skolen i dag. Hun får sikkert en telefon fra læreren igjen. Noen ganger føler Susan seg helt oppgitt.

På denne måten kan tilsynelatende ubetydelige hendelser utløse sterke følelsesmessige reaksjoner og stor engstelse. Barn med MBD eller andre forstyrrelser som gjør dem «vanskelige», reagerer gjerne nokså voldsomt når de møter problemer. De har lett for å eksplodere og gjøre foreldrene sinte, oppgitte og utkjørte.

Hvordan foreldrene kan tolke signaler og gripe inn

Disse barna er ofte oppvakte, kreative og meget følsomme. Det er viktig å forstå at de er friske barn med ekstraordinære behov som trenger å bli behandlet med en særlig dyp forståelse. Nedenfor følger noen prinsipper og tanker som mange foreldre med slike barn har hatt god hjelp av å kjenne til.

Først og fremst er det nødvendig å bli klar over hvilke situasjoner og ytre påvirkninger som får barnet til å miste likevekten. (Jevnfør Ordspråkene 20: 5.) Det er viktig at foreldrene merker seg de signalene hos barnet som tyder på et forestående følelsesutbrudd, og at de straks griper inn. De kan lese mye av ansiktsuttrykket, som røper stigende frustrasjon og manglende evne til å mestre en bestemt situasjon. Det vil kunne hjelpe å komme med en vennlig påminnelse om at barnet må legge bånd på seg, eller å fjerne barnet fra situasjonen om nødvendig. Det kan for eksempel være ganske virkningsfullt å gripe inn med et resolutt «nå får vi ta en pause». Barnet kan da for en tid vises bort til rommet sitt eller til en bestemt stol eller krok, ikke først og fremst som en form for straff, men som et middel til å gi både det og foreldrene en mulighet til å roe seg og handle fornuftig etterpå.

I eksemplet ovenfor overreagerte Jimmy da han fikk noen enkle spørsmål. Dette er typisk og dagligdags for Jimmy. Det er lett for en mor eller far å ta denne tverrheten og avvisningen personlig, men det er viktig å forstå at slike barn ofte mister evnen til å tenke nøkternt når de har nådd grensen for det de kan tåle av stress. Det er derfor viktig å handle med innsikt. (Ordspråkene 19: 11, NW) I tilfellet med Jimmy ville det ha vært bedre om Susan hadde gitt gutten tid til å få herredømme over seg selv, og så kunne de kanskje senere ha pratet om dagens hendelser.

Barn som er utmattet av stress

Menneskeheten har aldri før stått overfor så overveldende problemer, påkjenninger og bekymringer som dem vi finner i dagens verden. Tiden er annerledes, kravene er større, og det fordres mer av barn. I denne forbindelse heter det i en bok om atferdsproblemer: «Mange av de problemene barn tydeligvis erfarer, kan enten skyldes eller forsterkes av skiftende sosiale forventninger.» (Good Kids, Bad Behavior) For MBD-barn kan skolen være et mareritt. Samtidig med at de strever med sin egen utilstrekkelighet, er de nødt til å tilpasse seg stadig flere teknologiske hjelpemidler som stadig forandres, i et miljø som kan virke både fiendtlig og faretruende og gjøre dem enda mer engstelige. Barn er ikke tilstrekkelig modne følelsesmessig sett til å mestre alle disse problemene. De trenger hjelp av sine foreldre.

Reduser friksjonene

For å få gladere og sunnere barn er det viktig at foreldrene skaper et miljø som er preget av orden og stabilitet. Det første punktet i en effektiv plan for å redusere friksjonene i hjemmet kan være en forenklet livsstil. Siden disse barna er impulsive og overaktive og lett lar seg distrahere, er det nødvendig å redusere den negative virkningen som følger av overstimulering. Reduser mengden av leketøy som disse barna til enhver tid har adgang til å leke med. Forsøk å la dem holde på med bare ett gjøremål om gangen inntil det er fullført. Siden disse barna ofte mangler evnen til selv å organisere, vil frustrasjonene bli redusert hvis tilværelsen blir organisert for dem. Jo færre gjenstander de behøver å forholde seg til, og jo lettere det er å få tak i dem, desto lettere er det å mestre det som er vesentlig.

Stress i hjemmet kan også reduseres effektivt ved at man innfører en planmessig, men ikke stivbent rutine som gir barna en følelse av stabilitet. Klokkeslettene er ikke så viktige som begivenhetenes rekkefølge. En slik rutine kan man for eksempel opparbeide ved å følge nedenstående praktiske forslag. Sørg for å ha et godt kosthold med enkle og nærende måltider og med godterier til bestemte tider. Sørg for at ritualene ved sengetid er preget av varme, kjærlighet og ro. Innkjøpsrunder kan virke overstimulerende på hyperaktive barn, og det er derfor viktig å planlegge på forhånd og forsøke å la være å gå i altfor mange butikker. Forklar på forhånd hva slags oppførsel dere venter av barnet når dere skal ut blant andre. Det å ha bestemte rutiner hjelper barn med spesielle behov til å beherske sin impulsive atferd. Dessuten gjør det foreldrenes reaksjoner forutsigbare.

Det gjelder å ha en viss orden på tilværelsen, og i den forbindelse er det nyttig å finne fram til et regelverk og gjøre det klart hvilke følger det vil få å bryte absolutte regler. Bestemte og konsekvente regler som både mor og far er enige om, angir grensene for hvilken oppførsel hos barna som kan aksepteres — og lærer dem også at de er ansvarlige for sine handlinger. Sett om nødvendig opp en liste med regler på et godt synlig sted (som en påminnelse for både foreldre og barn). Konsekvens er nøkkelen til følelsesmessig trygghet.

Det at foreldrene forstår hva et barn liker og misliker, og tilpasser seg til det, kan i høy grad bidra til å lette unødvendig press i hjemmet. På grunn av sin spesielle natur er disse barna ofte uberegnelige og impulsive, og det kan by på store problemer for dem å få i stand et godt samspill med andre barn. Det kan ofte oppstå konflikter hvis de må dele noe med andre. Det gjelder spesielt leker, og foreldrene kan gjerne la slike barn få velge ut spesielle leker som de går med på å låne bort. Det er også mulig å hjelpe dem til å styrke sin impulskontroll ved å skaffe dem en liten gruppe lekekamerater og organisere aktiviteter som ikke vil gjøre dem for oppspilt.

Det er viktig at foreldre lar hvert enkelt barn få utvikle seg på sin egen måte og ikke prøver å presse alle inn i en unødig ensartet form. Hvis et barn har motvilje mot bestemte matretter eller bestemte klesplagg, så unngå dem. Det er ikke verdt konflikten å mase om den slags. Forsøk med andre ord ikke å bestemme alt. Vær likevektig, men når det først er truffet avgjørelser om hva som er akseptabelt for en kristen familie, så hold dere til dem.

Atferdskontroll

Uberegnelige barn krever gjerne en fastere styring enn andre. Det fører til at mange foreldre plages av skyldfølelse fordi de må tukte barna ofte. Men det er viktig å skjelne mellom tukt og mishandling. I en bok om dette temaet (A Fine Line—When Discipline Becomes Child Abuse) heter det at 21 prosent av all fysisk mishandling skjer når barn oppfører seg aggressivt. Undersøkelser viser at MBD-barn er «mer utsatt for fysisk mishandling og forsømmelse enn andre». Det står ikke til å nekte at barn med spesielle behov kan være en prøvelse, men de må behandles på en sunn og likevektig måte. Siden disse barna vanligvis er meget oppvakte og kreative, blir foreldrene stilt overfor en utfordring når det oppstår situasjoner som krever at de må resonnere med barna. Slike barn har ofte en egen evne til å finne og henge seg opp i svake punkter i foreldrenes mest eminente logikk. Gi dem ikke anledning til det. Hold fast ved autoriteten som mor eller far.

Vær vennlig, men bestemt, og fatt deg i korthet når du forklarer noe. Med andre ord, vær ikke omstendelig, og diskuter ikke absolutte regler. La ditt «ja» bety ja og ditt «nei» bety nei. (Jevnfør Matteus 5: 37.) Barn er ikke diplomater, og forhandlinger med barn kan derfor lett føre til krangel, sinne og frustrasjon og til og med utvikle seg til skriking og voldsomheter. (Efeserne 4: 31) Unngå også å gjenta advarslene om og om igjen. Hvis det er nødvendig med avstraffelse, bør den finne sted omgående. I en bok om barneoppdragelse heter det: «Ro, trygghet og fasthet — det er det autoritet går ut på.» (Raising Positive Kids in a Negative World) Legg også merke til følgende gode forslag i The German Tribune: «Snakk alltid til barnet på en slik måte at du holder på dets oppmerksomhet: bruk ofte barnets navn, ha øyekontakt og uttrykk deg enkelt.»

Mishandling finner sted når foreldrene mister kontrollen. Hvis en far eller mor skriker, har han eller hun allerede mistet kontrollen. I Ordspråkene, kapittel 15, står det noe som kan anvendes i forbindelse med barneoppdragelse og tukt. I vers 4 heter det for eksempel: «En varsom tunge er som et livstre, men falskhet på tungen sårer sinnet.» Vers 18: «Bråsint mann volder strid og trette, men den langmodige får striden til å stilne.» Og endelig vers 28: «Den rettferdige tenker før han taler.» Det er derfor viktig at vi ikke bare er oss bevisst hva vi sier, men også hvordan vi sier det.

Ros, ikke ris

Fordi barn som er vanskelige å oppdra, finner på så mange besynderlige og vanvittige ting, kan foreldrene deres lett komme til å kritisere dem og gjøre narr av dem og skjelle dem ut og gripe inn i sinne. Men i Efeserne 6: 4 (EN) blir foreldre oppfordret til å oppdra barna sine i «Herrens tukt og formaning». Hvordan «tuktet» Jesus dem som begikk feil? Jesus gav lærerike tilrettevisninger som bygde folk opp, og han behandlet dem upartisk og bestemt. Opptuktelse er en prosess, en undervisningsmetode med stadige repetisjoner, særlig når det gjelder barn. — Se artikkelen «Hva sier Bibelen om tukt?» i Våkn opp! for 8. september 1992.

Den rette form for tukt skaper et tillitsfullt, varmt og stabilt miljø. Nødvendig tukt bør derfor være forbundet med forklaringer. Det finnes ingen lettvinte løsninger i barneoppdragelsen, for barn lærer gradvis, etter hvert. Det krever mye omsorg og kjærlighet, mye tid og arbeid å oppdra et hvilket som helst barn riktig, og det gjelder i særlig grad barn som er spesielt vanskelige å oppdra. Det kan være nyttig å huske følgende uttalelse: «Si hva du mener, mén det du sier, og gjør det du sier at du skal gjøre.»

En av de mest slitsomme sider ved å ta seg av barn som har en bekymringsfull atferd, er deres overdrevne krav på oppmerksomhet. Det hender altfor ofte at de får negativ og ikke positiv oppmerksomhet. Men vær rask til å legge merke til og rose eller belønne dem for god oppførsel eller en vel utført oppgave. Dette er til stor oppmuntring for et barn. Til å begynne med kan kanskje dine anstrengelser virke overdrevne, men resultatene viser at det lønner seg. Barn trenger små, men øyeblikkelige belønninger.

En fars erfaringer

«Vår sønn Greg fikk diagnosen ADHD da han var fem år gammel og gikk i barnehagen. Den gangen oppsøkte vi en barnelege som hadde spesialisert seg på barns utvikling, og han bekreftet at Greg utvilsomt led av ADHD. Han sa: ’Det er ikke hans feil, og det er ikke deres feil. Han kan ikke gjøre noe med det, men det kan dere.’

Vi tenker ofte på disse ordene, for de understreker for oss at vi som foreldre har et viktig ansvar for å hjelpe sønnen vår til å mestre sin oppmerksomhetssvikt. Legen sendte oss hjem med noe litteratur vi skulle lese, og vi tror at den kunnskap vi har ervervet oss i de siste tre årene, har vært en viktig hjelp for oss til å bære vårt ansvar som Gregs foreldre.

I forbindelse med oppdragelsen av et ADHD-barn er det viktig å styrke rett atferd og komme med advarsler mot og om nødvendig straffe dårlig oppførsel. Jo mer strukturert og konsekvent du kan være, desto bedre resultater vil du oppnå. Disse enkle uttalelsene er sannsynligvis en nøkkelfaktor i oppdragelsen av et ADHD-barn. Men fordi du må gjøre det så mange ganger hver dag, er det lettere sagt enn gjort.

Noe som vi har funnet å være svært effektivt, er å ta en pause. Når vi bruker pauser som et middel til å rette opp dårlig oppførsel, har vi også et system for å gi positive impulser med tanke på å stimulere til en mer positiv atferd. En slik positiv impuls kan være et rosende ord, en klem, en liten symbolsk gave eller et privilegium. Vi gikk i butikken og kjøpte en tavle til å feste klistremerker på. Øverst skrev vi hva en riktig oppførsel går ut på. Hver gang vi ser at Greg oppfører seg riktig, gir vi ham et klistremerke som han kan feste på tavlen sin. Når tavlen er full, med for eksempel 20 klistremerker, får han en belønning. Dette er vanligvis noe han liker godt å gjøre, for eksempel å ta en tur i parken. Dette er til hjelp for ham, for det motiverer ham til å handle riktig. Når han fester klistremerkene, kan han se hvordan han ligger an, og hvor nær han er en belønning.

En annen metode som har vist seg å være effektiv, er å gi Greg mulighet til å velge. I stedet for å komme med en direkte befaling gir vi ham et valg. Han kan oppføre seg riktig, eller han kan oppføre seg galt og ta følgene av det. Dette lærer ham å ta ansvar og å treffe rette avgjørelser. Hvis et bestemt problem melder seg ofte, hvis han for eksempel stadig slår seg vrang i butikker eller på spisesteder, kan vi benytte oss av klistremerketavlen og belønningene. Han forstår da at det lønner seg å oppføre seg pent, og vi anerkjenner de framskrittene han gjør.

Folk flest er ikke klar over at ADHD påvirker barnets evne til å kontrollere sin atferd og sine reaksjoner. Mange tror at disse barna kunne skjerpe sin oppmerksomhet og kontrollere sin atferd bedre hvis de anstrengte seg mer, og når de ikke klarer det, får foreldrene skylden.

Det er fysisk umulig for et ADHD-barn å sitte stille i to timer på et menighetsmøte i Rikets sal. Vi kommer aldri til å glemme at Greg da han bare var fem år gammel, gråt før hvert møte og spurte: ’Er dette et langt møte eller et kort møte?’ Han stridgråt hvis det var et to timers møte, for han visste at han ikke ville klare å sitte stille så lenge. Vi må ta hensyn til de problemer og begrensninger ADHD fører med seg. Vi vet at Jehova forstår denne forstyrrelsen bedre enn noen annen, og det er en trøst for oss. Greg klarer seg nå uten medisiner, og på skolen er han på høyde med andre på sitt klassetrinn.

Vi setter vårt håp til Jehova og ser framover mot den nye verden. Det holder oss oppe. Vårt håp betyr allerede mye for Greg også. Han blir jublende glad og kan til og med få tårer i øynene når han tenker på at Jehova skal gjøre slutt på ADHD i paradiset.»

[Ramme på side 9]

Belønninger for god oppførsel kan være:

1. ROS — anerkjennende ord for en oppgave som er vel utført, eller for god oppførsel, sammen med kjærtegn og klemmer og et varmt ansiktsuttrykk.

2. EN TAVLE ELLER LIGNENDE — anbrakt på et godt synlig sted med attraktive klistremerker eller stjerner for å stimulere til god oppførsel.

3. EN LISTE OVER POSITIVE TING — akseptable og rosverdige handlinger. Hver gang barnet gjør noe som er bra, uansett hvor lite det er i begynnelsen, kan man skrive det opp og lese det for en annen i familien.

4. ET ATFERDSBAROMETER — et synlig tegn på anerkjennelse av god oppførsel. Hvis det passer med barnets alder, kan man for eksempel legge en ert på et syltetøyglass hver gang barnet gjør noe som er bra. Hensikten er å opprette et poengsystem der et visst antall poeng gir en belønning som kan bestå i noe familien likevel skulle gjøre — for eksempel gå på kino, kjøre slalåm, spise ute eller lignende. Unngå trusselen: «Hvis du ikke oppfører deg ordentlig, kommer vi ikke til å gå.» Forsøk heller å si: «Hvis du oppfører deg ordentlig, skal vi gå.» Det gjelder å forandre en negativ tenkemåte til en positiv tenkemåte og samtidig gi familien en rimelig tid på seg til å gjennomføre en slik omstilling.

[Bilde på side 7]

En samtale kan av og til ende i et følelsesutbrudd

[Bilde på side 8]

Når man treffer avgjørelser, bør man forklare dem og holde seg til dem

[Bilde på side 10]

Han fester stolt et nytt klistremerke på tavlen sin