Hvordan man kan møte utfordringen

I ÅRENES løp har det vært foreslått forskjellige former for behandling av ADHD. Noen av behandlingsmåtene har dreid seg om kostholdet. Men enkelte undersøkelser tyder på at tilsetningsstoffer i maten vanligvis ikke forårsaker hyperaktivitet, og at ernæringsmessige løsninger ofte er ineffektive. Annen behandling er medisinering, atferdsmodifisering og kognitiv trening (opptrening av de tankemessige funksjonene).a

Medisinering. Ettersom ADHD etter alt å dømme dreier seg om en funksjonsforstyrrelse i hjernen, har mange hatt nytte av å bruke medikamenter som gjenoppretter den rette kjemiske balanse.b Men medikamenter kan ikke ta læringens plass. De bare hjelper barnet til å konsentrere seg og gir ham et grunnlag å lære seg nye ferdigheter på.

Det er også mange voksne med ADHD som er blitt hjulpet av medikamenter. Men både unge og voksne bør være forsiktige, for enkelte sentralstimulerende midler som blir brukt for å behandle ADHD, kan være vanedannende.

Atferdsmodifisering. Det at et barn har ADHD, fritar ikke foreldrene fra forpliktelsen til å oppdra det. Selv om barnet kan ha spesielle behov i den forbindelse, gir Bibelen foreldre denne formaningen: «Lær opp en gutt i samsvar med den vei han skal gå; ikke engang når han blir gammel, kommer han til å vike fra den.» (Ordspråkene 22: 6) Barbara Ingersoll sier i sin bok Your Hyperactive Child: «Foreldre som bare gir opp og lar sitt hyperaktive barn slå seg rebelsk, gjør ikke sitt barn noen tjeneste. Som et hvilket som helst annet barn trenger det hyperaktive barnet en konsekvent oppdragelse, samtidig som det trenger å bli vist respekt som person. Dette innebærer klare grenser og passende former for belønning og avstraffelse.»

Det er derfor viktig at foreldrene har et strukturert opplegg, med en bestemt grensesetting. Det bør dessuten være faste rutiner for de daglige gjøremålene. Foreldrene vil kanskje gi barnet et visst spillerom når det gjelder hvordan dagen skal legges opp, for eksempel tidspunktene for når han skal gjøre lekser, studere, bade og så videre. Foreldrene bør så følge opp og passe på at planen for den daglige rutinen nøye blir fulgt. Det er blitt sagt: «Leger, psykologer, lærere og andre i skoleverket er forpliktet overfor barnet og barnets foreldre til å forklare at diagnosen ADD eller ADHD ikke gir en rett til å oppføre seg som en vil, men snarere er en forklaring som kan føre til berettiget hjelp for vedkommende barn.» — Phi Delta Kappan.

Kognitiv trening. Dette går blant annet ut på å hjelpe barnet til å forandre syn på seg selv og sin tilstand. «Folk med oppmerksomhetssvikt føler seg ’stygge, dumme og slemme’, enda de er pene, intelligente og godhjertete,» sier psykiateren Ronald Goldberg. Et barn som har ADD eller ADHD, trenger derfor å få et korrekt syn på sitt egenverd og å vite at det går an å hanskes med konsentrasjonsvanskene. Dette er særlig viktig i ungdomstiden. Når en som har ADHD, kommer opp i tenårene, kan det være at han har fått mye kritikk fra jevnaldrende, lærere, søsken og kanskje til og med fra foreldrene. Nå trenger han å sette seg realistiske mål og å bedømme seg selv på en rimelig, ikke streng, måte.

De ovennevnte behandlingsmåtene kan også benyttes av voksne som har ADHD. «Modifiseringer er naturlig med alderen,» skriver Goldberg, «men behandlingens grunnpilarer — medikamenter i de tilfeller hvor det er tilrådelig, atferdsmodifisering og kognitiv [trening] — gjelder hele livet igjennom.»

Hvordan man kan være til hjelp og støtte

John, som er far til en ungdom med ADHD, sier til foreldre i samme situasjon: «Lær alt dere kan, om dette problemet. Treff informerte valg. Framfor alt: Vær glad i barnet og bygg ham opp. Lav selvaktelse kan ta knekken på ham.»

For at et barn med ADHD skal få den nødvendige støtte, må begge foreldrene samarbeide. Dr. Gordon Serfontein skriver at et barn med ADHD trenger «å vite at han er elsket hjemme, og at kjærligheten kommer fra den kjærlighet som rår mellom foreldrene». (Uthevet av oss.) Dessverre blir ikke barnet alltid vist en slik kjærlighet. Dr. Serfontein sier videre: «Det er fastslått at i en familie der det er [et barn med ADHD], er det nesten 33 prosent så stor sannsynlighet for et konfliktfylt eller havarert ekteskap som i befolkningen ellers.» For å forhindre slike konflikter bør faren spille en vesentlig rolle i oppdragelsen av ADHD-barnet. Ansvaret bør ikke bare ligge på moren. — Efeserne 6: 4; 1. Peter 3: 7.

Nære venner kan også være til stor støtte, selv om de ikke tilhører familien. Hvordan kan de det? «Vær vennlig,» sier John, som ble sitert i sted. «Døm ikke situasjonen bare etter det du ser. Bli kjent med barnet. Snakk med foreldrene også. Hvordan har de det? Hva har de å slite med fra dag til dag?» — Ordspråkene 17: 17.

Medlemmene av den kristne menighet kan gjøre mye for å hjelpe og støtte både barnet og foreldrene. Hvordan? Ved å ha rimelige forventninger. (Filipperne 4: 5) Det kan nok hende at et barn med ADHD blir nokså uregjerlig. Istedenfor hjerteløst å si: «Hvorfor kan du ikke få skikk på ungen din?», eller: «Hvorfor tar du ham ikke hardere?» vil en oppmerksom trosfelle skjønne at foreldrene kanskje allerede har mer enn nok med den krevende oppgaven å oppdra et ADHD-barn. Foreldrene bør naturligvis gjøre hva de kan for å dempe barnets urolige atferd. Uansett bør de som er beslektet i troen, bestrebe seg på å ’vise samfølelse’ og å ’komme med en velsignelse’ istedenfor å si noe skarpt i irritasjon. (1. Peter 3: 8, 9) Ofte er det faktisk gjennom medfølende trosfeller at Gud «trøster dem som er nedslått». — 2. Korinter 7: 5—7.

De som studerer Bibelen, er klar over at all menneskelig ufullkommenhet, deriblant lærevansker og ADHD, er nedarvet fra det første menneske, Adam. (Romerne 5: 12) De vet også at Skaperen, Jehova, vil oppfylle sitt løfte om å skape en rettferdig, ny verden hvor det ikke vil være sykdommer og lidelser. (Jesaja 33: 24; Åpenbaringen 21: 1—4) Denne forsikringen er til stor hjelp og støtte for dem som lider av slike funksjonsforstyrrelser som ADHD. «Alderen, treningen og erfaringen hjelper vår sønn til å forstå og til å leve med sin funksjonshemning,» sier John. «Men han kommer aldri til å bli helt frisk i denne tingenes ordning. Det er vår daglige trøst at Jehova vil korrigere vår sønns forstyrrelse i den nye verden og gjøre det mulig for ham å glede seg over livet fullt ut.»

[Fotnoter]

[Ramme på side 8]

Noen advarende ord til foreldre

PRAKTISK talt alle barn er til tider uoppmerksomme, impulsive og overaktive. Disse trekkene er ikke alltid tegn på ADHD. Dr. Stanton E. Samenow sier i sin bok Before It’s Too Late: «Jeg har sett utallige tilfeller der et barn som ikke vil gjøre en bestemt ting, blir unnskyldt fordi man tror at det har et handikap eller en lidelse som det ikke kan noe for.»

Dr. Richard Bromfield mener også at det er på sin plass med en liten advarsel. «Det er klart at noen som har fått diagnosen ADHD, har en nevrologisk forstyrrelse og trenger medikamenter,» skriver han. «Men tilstanden er også blitt tatt for å være synderen når det gjelder alle former for mishandling, hykleri, forsømmelse og andre sosiale onder som i de fleste tilfeller ikke har noe med ADHD å gjøre. Faktisk har mangelen på verdinormer i vår tid mer å si for tilbøyeligheten til å få ADHD-lignende rastløshet enn det en nevrologisk forstyrrelse har. Denne mangelen på verdinormer gir seg blant annet utslag i tilfeldig vold, narkotikamisbruk og — mindre skremmende — ustrukturerte og overstimulerende hjem.»

Det er følgelig med god grunn at psykiateren Ronald Goldberg advarer mot å bruke ADHD som en fellesbetegnelse for alt mulig. Hans råd er at man bør ’forvisse seg om at man har tatt enhver viktig diagnose i betraktning’. Symptomer som ligner på ADHD-symptomer, kan indikere et hvilket som helst av mange forskjellige fysiske eller følelsesmessige problemer. Det er derfor helt nødvendig å få hjelp av en erfaren lege for å få stilt riktig diagnose.

Selv når et barn har fått diagnosen ADHD, gjør foreldrene klokt i å veie fordelene og ulempene ved medikamentell behandling mot hverandre. Medikamentet Ritalin kan eliminere uønskede symptomer, men det kan også gi ubehagelige bivirkninger, for eksempel søvnløshet, nervøsitet og økt angst. Dr. Richard Bromfield advarer derfor mot å være for snar til å gi et barn medikamenter bare for å fjerne symptomene. «Altfor mange barn og flere og flere voksne får Ritalin uten at de burde det,» sier han. «Min erfaring er at bruken av Ritalin for en stor del ser ut til å være avhengig av foreldrenes og lærernes evne til å tolerere barns oppførsel. Jeg vet om barn som har fått Ritalin mer fordi det skulle roe dem, enn fordi det skulle dekke deres behov.»

Foreldre bør altså ikke være for snare til å trekke den konklusjon at barna deres har ADHD eller lærevansker. De bør heller vurdere symptomene grundig, med hjelp fra fagpersonell. Hvis det blir konstatert at et barn har lærevansker eller ADHD, bør foreldrene ta seg tid til å sette seg godt inn i problemet, så de kan gjøre det som er til barnets beste.

[Bilde på side 9]

Et barn med ADHD trenger kjærlig, men konsekvent oppdragelse

[Bilde på side 10]

Foreldrene kommer langt ved å rose barnet