Hvorfor noen barn er så vanskelige

«Genetisk påvirkning, kjemien i hjernen og den nevrologiske utvikling bidrar i høy grad til hvem vi er som barn, og hva vi blir til som voksne.» — STANLEY TURECKI, lege.

HVERT enkelt barn utvikler seg på sin egen spesielle måte. Barn har en rekke egenskaper som ser ut til å være medfødt — egenskaper som foreldrene ofte har liten eller ingen kontroll over. Det har alltid vært slik at noen barn er uregjerlige, urolige og fulle av ødeleggelseslyst. Selv de beste foreldre kan få et barn som det er vanskelig å oppdra.

Men hvorfor er enkelte barn spesielt vanskelige og problematiske å oppdra? Det blir stadig flere barn som har alvorlige atferdsproblemer. Blant leger og forskere er det alminnelig enighet om at mellom fem og ti prosent av alle barn er ekstremt urolige, og at disse barnas manglende evne til oppmerksomhet og konsentrasjon, til å følge regler og beherske sine impulser skaper mange vanskeligheter for dem selv og deres pårørende, deres lærere og deres klassekamerater.

Dr. Bennett Shaywitz, professor i pediatri og nevrologi ved Yale universitet, fokuserer på noe som kan være en grunnleggende årsak til slike problemer, nemlig «nedarvede forstyrrelser i visse kjemiske forbindelser i hjernens nevrotransmisjonssystemer», som regulerer hjernecellenes funksjoner og virker inn på hvordan hjernen styrer atferden. Uansett hva som er grunnen til at et barn er vanskelig å oppdra, bør foreldrene se det som sin fremste oppgave å utvikle sin egen evne til å påvirke barnets atferd og komme med oppmuntringer og støtte framfor kritikk og avvisende ord.

I bibelsk tid var det foreldrene som hadde ansvaret for barnas undervisning og opplæring. De visste at god oppdragelse og undervisning i Guds lover ville gjøre barna deres forstandige. (5. Mosebok 6: 6, 7; 2. Timoteus 3: 15) Foreldre har derfor den gudgitte oppgaven å gjøre sitt ytterste for å dekke sine barns behov, selv om de har en travel timeplan, og spesielt å reagere med positive tiltak mot negativ atferd. En stor del av de atferdsproblemene barneleger får kjennskap til i vår tid, forekommer hos barn som er hyperaktive og ukonsentrerte og mangler impulskontroll, og mange vil derfor kunne ha nytte av en redegjørelse om MBD, ADD og ADHD hos barn.a

Tidligere mente man at slike forstyrrelser skyldtes en mindre hjerneskade, men forskningsresultatene viste noe annet. «ADD er ikke en hjerneskade i det hele tatt,» sier den amerikanske barnenevrologen Jan Mathisen. Han sier videre: «ADD er en tilsynelatende defekt i visse områder i hjernen. Vi er fremdeles ikke sikker på nøyaktig hva de nevrokjemiske problemene består i, men vi antar at de har å gjøre med et stoff i hjernen som kalles dopamin.» Han mener at forstyrrelsene har tilknytning til dopaminreguleringen. «Det er sannsynligvis ikke tale om ett enkelt kjemisk stoff, men om forholdet mellom flere stoffer,» sier han.

Selv om det fremdeles er mange ubesvarte spørsmål i forbindelse med årsaken til oppmerksomhetssvikt, er forskerne stort sett enige med dr. Mathisen i at en kronisk nedsatt evne til å konsentrere seg og beherske sine impulser og bevegelser er nevrologisk betinget. I en undersøkelse som nylig er foretatt av dr. Alan Zametkin og andre forskere ved det amerikanske institutt for mental helse, ble det for første gang påvist en forbindelse mellom oppmerksomhetssvikt og en bestemt stoffskifteforstyrrelse i hjernen, men gruppen erkjente også at «det gjenstår en god del forskning før man kan nå fram til mer endelige svar».

Skolegangen innebærer en virkelig utfordring

Skolegangen er vanligvis meget vanskelig for barn som er kronisk uoppmerksomme, lette å distrahere, impulsive eller overaktive, siden kravet til konsentrasjon og ro blir langt større i skolesituasjonen. En naturlig følge av at barn har svært vanskelig for å konsentrere seg om noe lenge om gangen, er at de blir plagsomt overaktive. Noen har så vanskelig for å følge med at de ikke kan ta imot normal undervisning på skolen, og heller ikke hjemme. Siden det er så vanskelig for dem å kontrollere sin atferd og beregne følgene av sine handlinger, får de gjerne stadige irettesettelser, enten fordi de er klassens skrekk, eller fordi de er klassens bajas.

Etter hvert utvikler de gjerne et dårlig selvbilde og stempler kanskje seg selv som «slem» og «dum» og handler deretter. Når slike barn så får dårlige karakterer uansett hvor hardt de strever, kan de komme til å bli kroniske tapere.

Foreldrene til barn med en destruktiv atferd reagerer gjerne med engstelse og forvirring. Noen ganger fører det til ekteskapelige konflikter ved at foreldrene gjensidig laster hverandre for den situasjonen de befinner seg i. Mange foreldre bruker mye tid til å skjenne og terpe på det som er galt, mens de glemmer det som er godt. Deres reaksjon på negative atferdsmønstre fører derfor til en fortsatt gjensidig negativ påvirkning. Familien, og i en viss grad også andre som har med barnet å gjøre, låser seg fast i en maktkamp som skyldes at de ikke forstår og ikke klarer å styre det vanskelige barnet — som kanskje eller kanskje ikke lider av oppmerksomhetssvikt.

En mors personlige erfaring

«Fra det øyeblikket Ronnie kom til verden, virket han aldri tilfreds, men var konstant irritabel og gråt mye. På grunn av allergi hadde han stadig utslett, øreinfeksjoner og diaré.

Ronnie utviklet seg fint motorisk, og han var tidlig ute med å sitte, stå og gå — eller kanskje jeg skulle si løpe. Jeg skyndte meg å gjøre alt husarbeidet mens han sov, for når min lille ’tornado’ våknet, ville jeg ha nok å gjøre med å hindre ham i å skade seg selv og huset der han raste omkring og grep tak i alt som virket forlokkende på ham, og det gjorde det meste.

Han kunne ikke konsentrere seg om noe lenge om gangen. Han hatet å sitte stille. Dette var naturligvis problematisk når vi tok ham med til steder hvor det ble ventet at han skulle sitte stille — særlig på menighetens møter. Det var nytteløst å straffe ham fordi han ikke satt rolig. Han klarte det rett og slett ikke. Mange velmenende mennesker beklaget seg eller gav oss råd, men ikke noe nyttet.

Ronnie var oppvakt, og da han var omkring tre år gammel, begynte vi derfor å ha en kort lesetime med ham hver dag. Da han var fem år, leste han ganske godt. Så begynte han på skolen. Etter en måneds tid ble jeg bedt om å komme til samtale med læreren. Hun sa at den første gangen hun så Ronnie, syntes hun at han så ut som en engel, men etter at hun nå hadde hatt ham i klassen en måned, tenkte hun at han måtte komme fra motsatt sted. Hun fortalte at han alltid hoppet og dyttet eller drog i andre barn. Han ville ikke være rolig eller sitte stille, og han forstyrret hele klassen. Han manglet selvbeherskelse. Hun bemerket også at han holdt på å utvikle en opprørsk holdning. Hun anbefalte at han ble plassert i en spesialklasse, og at vi tok ham med til en lege som kunne gi ham et beroligende middel. Vi følte oss helt knust.

Medisiner var ikke det rette for Ronnie, men barnelegen kom med noen praktiske forslag. Han mente at Ronnie var oppvakt, men at han kjedet seg, og han anbefalte derfor at vi skulle holde ham beskjeftiget og gi ham mye kjærlighet og være tålmodige og positive. Han trodde at Ronnie ville bli greiere med alderen, og at det ville hjelpe å forandre kostholdet.

Vi forstod at vi måtte gå varsomt fram med sønnen vår, at han trengte hjelp til å lære å kanalisere sin energi i en positiv retning. Dette ville bli svært tidkrevende; vi forandret derfor vår daglige timeplan og brukte mange timer til å samarbeide med ham om leksene og undervise og forklare ting med tålmodighet. Vi sluttet å bruke negative ord og laste ham for hans tankeløshet og uoppdragenhet. Vi satte oss som mål å bygge opp hans lave selvfølelse. Vi samtalte med ham framfor å befale og forlange. Hvis det skulle treffes avgjørelser som angikk ham, spurte vi om hans mening.

Visse ting som faller naturlig for andre barn, var ingen lett sak for Ronnie. Han måtte for eksempel lære å være tålmodig og rolig og sitte stille og beherske sin overdrevne trang til fysisk aktivitet. Men det var faktisk mulig å lære selvbeherskelse. Så snart han forstod at han måtte gjøre seg bevisste anstrengelser for å ta det med ro og tenke over det han gjorde, eller skulle til å gjøre, begynte han å få det til. Da han var 13, var hans atferd blitt normal. Fra da av gikk alt helt glatt, også gjennom tenårene, en periode da mange kan være opprørske.

Vi har fått uendelig mye igjen for å gi Ronnie rikelig med kjærlighet og tilsvarende rikelig med tid og tålmodighet.»

[Fotnote]