Dyret med de ettertraktede hornene

AV VÅKN OPP!S MEDARBEIDER I SØR-AFRIKA

PLUTSELIG angrep neshornet i full fart. Mannen kastet seg til siden og løp mot et lite tre like ved. Men neshornet snurret rundt med forbausende smidighet og gav ikke mannen tid til å komme i sikkerhet. Han ble jaget rundt treet flere ganger, før han ble hektet med hornet og kastet opp i luften. Da den stakkars mannen kom ned igjen, landet han først på ryggen av neshornet før han traff bakken. Der lå han og ventet å bli trampet eller spiddet i hjel. Idet neshornet kom mot ham, løftet han foten, men neshornet snuste bare litt på foten, og så travet det av sted.

Slik er det svarte neshornet (spissneshornet) i Afrika — nysgjerrig, hissig og lett å erte på seg. Hvis det ved hjelp av sin utmerkede luktesans eller hørsel blir var noe som det ikke kan se (det har dårlig syn), setter det ivrig kursen mot kilden — enten det er et tog eller en sommerfugl! Og selv om mankehøyden er halvannen meter og vekten et helt tonn, kan det galoppere av gårde i en fart av 55 kilometer i timen og så bråsnu 180 grader!

Noen ganger bløffer det bare når det går til angrep, eller det gjør det bare for moro skyld. Yuilleen Kearney, som tidligere hadde en svart neshornunge som het Rufus, forteller at «jo mer støv Rufus greide å virvle opp, desto gladere ble han». Hun forteller med varme i stemmen om en gang da Rufus snøftende kom brasende gjennom krattet og «stormet gjennom hagen, for så å bråstoppe foran verandaen og rolig og høytidelig spasere opp trappen og legge seg ved fluktstolen».

Mange av dem som har studert det svarte neshornet, har en slik hengivenhet for det. De er imidlertid enig om at neshorn i likhet med mennesker har forskjellig personlighet. Vokt deg derfor for de virkelig gretne eksemplarene av arten. En populær guide i det sørlige Afrika advarer: «Stol aldri uten videre på det [svarte neshornet], og hold deg på fornuftig avstand.» Når et neshorn er aggressivt, er det ofte fordi mennesker har plaget det. Professor Rudolf Schenkel, mannen som overlevde det angrepet som er beskrevet ovenfor, sier at mennesket beklageligvis har gjort seg til neshornets eneste fiende.

Hva så med den andre neshornarten i Afrika, det hvite neshornet (stumpneshornet)? Med sin vanligvis fredelige natur utgjør det litt av en kontrast til sin balstyrige slektning. Det er dessuten nesten dobbelt så stort; det er det tredje største landdyret på jorden. Det enorme hodet er så tungt at det skal fire menn til for å løfte det! Likevel er det hvite neshornet like raskt i vendingen som det svarte.

Når det hvite neshornet treffer på et menneske ute i naturen, vil det vanligvis flykte i panikk ved synet, lyden eller lukten. I boken Rhino advarer imidlertid forfatterne Daryl og Sharna Balfour mot å ta dette for gitt. «Hvite neshorn har forårsaket personskader oftere enn de svarte de senere årene,» skriver de, og tilføyer at dette kan være et resultat av at mennesker har vist «mangel på respekt» for disse dyrene.

Yndet tidsfordriv

De to neshornartene i Afrika har en felles interesse, og det er gjørme. Masser av gjørme. Mange setter opp farten når de nærmer seg yndlingsgjørmehullet, og hyler av fryd ved tanken på det som venter dem. Ekteparet Balfour, som har iakttatt dette mange ganger, forteller at neshornene pleide å senke seg sakte ned i gjørmen, «så hørtes et sukk, og det tilfredse dyret kunne ligge på den ene siden i noen minutter . . . før det fortsatte renselsen, og da kunne det rulle seg rundt og ligge på rygg, med føttene i været».

Noen ganger benytter begge arter samme gjørmehull, og de gir avkall på all verdighet i gleden over sin skvulpende hyggestund. Rufus ble ofte så begeistret over gjørmebadet at «han noen ganger spratt opp før han var ferdig, og løp rundt i hagen mens han gjorde bukkesprang som en villhest, før han vendte tilbake til pytten for å nyte det hele en gang til».

Men gjørmen er ikke bare til å nyte, den har også andre funksjoner. Den gir mulighet for sosialt samvær med andre neshorn og andre gjørmekjære dyr, gir en viss lindring for plagsomme insektbitt og kjøler ned kroppen i solsteken. Det er derfor ikke så rart at noen neshorn kan ligge i gjørmen i flere timer i strekk.

Hvordan se forskjell?

Hvordan kan man skjelne mellom de to artene? Er den ene virkelig svart og den andre hvit? Nei. De er begge grå, men de har forskjellig gråfarge. Det vil si, hvis du i det hele tatt kan se gråfargen. Det du i virkeligheten ser, er fargen på gjørme som har størknet på huden etter det siste badet.

Formen på munnen vil imidlertid med én gang fortelle deg hva som er hva. Det svarte neshornet, som er bladeter, har en spiss overleppe som det bruker til å rive blad og kvister av buskene. Spissneshorn er derfor et riktigere navn på denne arten. Det hvite neshornet, derimot, eter gress. Det har derfor en stump, bred snute, slik at det kan legge i seg gress nærmest som en gressklipper. Derfor er stumpneshorn et bedre navn. Men av en eller annen grunn har man på mange språk holdt fast ved benevnelsene svart og hvitt neshorn, som ser ut til å stamme fra de første nederlandske nybyggerne i det sørlige Afrika.

De ettertraktede hornene

Hva består hornene av? Noen omtaler dem som sammenklebede hår, fordi de flosser ved roten. De består imidlertid ikke av ekte hår, sier dr. Gerrie de Graaff, som er vitenskapelig rådgiver ved direktoratet for nasjonalparker i Sør-Afrika. De har en «mikroskopisk likhet med hovene på hovdyr».

Hornene vokser og vokser, akkurat som fingernegler. Et kjent spissneshorn som het Gertie, spradet rundt med et horn som var over 1,3 meter langt, og et stumpneshorn hadde et som ble to meter! Og skulle hornet bli brukket av, noe som av og til skjer, vil det vokse ut igjen, cirka åtte centimeter i året.

Hvorfor er horn av neshorn så etterspurt? Mange bruker dem i medisiner, mens andre liker prestisjen ved å ha en kniv med skaft av slikt horn. Etterspørselen er så stor og handelen så innbringende at tusener av neshorn er blitt slaktet ned av grådige profittjegere.

Stumpneshornet var en gang like ved å bli utryddet, men bestanden har nå tatt seg rimelig bra opp igjen, takket være de energiske anstrengelsene naturvernere har gjort seg. Så bra går det ikke med spissneshornet. Det er satt i gang en rekke tiltak for å demme opp for krypskytingen. Et av tiltakene er å kutte hornene av dyrene, en enorm oppgave som viser seg bare å ha begrenset verdi. I og med at hornene innbringer opptil 12 000 kroner pr. kilo, mener krypskytterne at selv stubbene på et neshorn som har fått hornene kuttet av, er verdt å skjære ut. Det er å håpe at menneskenes grådighet ikke seirer, og at også framtidige generasjoner vil kunne glede seg over å stifte bekjentskap med det fascinerende dyret.

[Uthevet tekst på side 27]

Hvordan kan du skjelne det svarte neshornet fra det hvite, når begge er grå?

[Bilde på side 26]

Et stumpneshorn med unge

[Rettigheter]

National Parks Board of South Africa