Kenyas foreldreløse neshornunger
AV VÅKN OPP!S MEDARBEIDER I KENYA
HVA skjer ute i naturen når en dyreunge kommer bort fra foreldrene? Sannsynligvis blir den tatt av rovdyr. For å hindre at dette skjer, pleier viltvokterne i Kenya å redde slike dyreunger og plassere dem på «barnehjem». Et av de best kjente drives av Daphne Sheldrick i Nairobi nasjonalpark. Gjennom flere tiår har hun alt opp en rekke dyr og ført dem tilbake til et liv i villmarken. Blant disse er bøfler, antiloper, desmerkatter, vortesvin, mungoer, elefanter og neshorn.
I fjor tok hun seg av to spissneshornunger, Magnette og Magnum. Magnette er kalven til neshornet Edith, som fremdeles lever i Nairobi nasjonalpark. Kalven ble brakt til «barnehjemmet» i midten av februar 1997, ettersom den på en eller annen måte var kommet bort fra moren. Da viltvokterne omsider fant ut hvor Magnettes mor befant seg, hadde det gått fem dager. På det tidspunktet var det lite sannsynlig at moren ville godta Magnette, fordi de hadde vært så lenge fra hverandre, og fordi det luktet mennesker av kalven.
Magnum ble født den 30. januar 1997 og er kalven til neshornet Scud, som hadde mistet førligheten i høyre framben, antagelig etter å ha tråkket nedi et hull mens hun løp i full fart. Selv om det ble gjort en stor innsats for å lege skaden, utviklet det seg en infeksjon i knoklene. Scud måtte derfor avlives tre uker etter at hun hadde født Magnum.
Å ale opp neshorn
Neshornunger er ivrige etter å gjøre andre til lags og er lette å lede, men å ale dem opp er ikke noe man gjør hjemme i leiligheten. Med fire timers mellomrom i løpet av dagen drikker de helmelk fra kjempestore tåteflasker. De beiter også blad av busker og kratt. Ved fødselen er neshornunger bare omkring 40 centimeter høye og veier mellom 30 og 40 kilo, men de vokser med forbausende fart — de legger på seg et kilo om dagen! Et fullt utvokst neshorn veier over et tonn.
Dyrepasserne følger Magnette og Magnum på lange vandringer gjennom parken hver dag. Disse vandringene skal ikke bare gi mosjon; de tjener et viktig formål — å integrere neshornungene i villmarken. La oss se på hvordan dette gjøres.
Neshorn har dårlig syn, men de har skarp luktesans og fabelaktig hukommelse. Derfor blir neshorn først kjent med hverandre gjennom lukten. De markerer grensene for sitt territorium ved å etterlate seg møkkdunger og ved å sprøyte urin på busker.
Under normale omstendigheter blir en kalv beskyttet av moren, og dens særegne luktspor blander seg med hennes inntil den neste kalven melder sin ankomst. På det tidspunktet er ungen fullt ut integrert i det etablerte neshornsamfunnet og godtatt av de andre. Men for nykommere som Magnette og Magnum er situasjonen en annen. De må tilføye ekskrementene sine til de etablerte møkkdungene til neshornene i området før de kommer i fysisk kontakt med dem. Så under de lange, daglige vandringene gir neshornungene sitt bidrag til møkkdungene i villmarken. På den måten blir lukten deres oppdaget, undersøkt og til slutt godtatt av de lokale neshornene. Å føre tamme neshorn tilbake til et liv i det fri er derfor en komplisert prosess som kan ta flere år.
Hvilken framtid har de foreldreløse neshornungene?
Ifølge Verdens Naturfond var det i 1970 omkring 65 000 spissneshorn i Afrika. I dag er det færre enn 2500. Denne drastiske nedgangen er et resultat av at krypskyttere har slaktet ned neshorn for skinnets og hornenes skyld. På svartebørsen er horn fra neshorn verdt mer enn sin vekt i gull. Hvorfor er prisen så høy?
Én grunn er at mange i enkelte land i Det fjerne østen tror at horn i pulverform virker febernedsettende. Kjemiske tester har vist at det kan være en viss sannhet i dette, men bare når det gjelder mengder som langt overgår dem som finnes i de vanlige remediene. Naturligvis finnes det mange andre legemidler som virker febernedsettende.
Horn fra neshorn er også etterspurt av kulturelle grunner. I ett land i Midtøsten er en buet dolk et ettertraktet symbol på manndom. En dolk med skaft av horn fra neshorn er så høyt verdsatt at kjøpere er villige til å betale 4350 kroner for et skaft av nytt horn og 9000 kroner for et skaft av gammelt horn.
Som følge av krypskytteri mistet Kenya mer enn 95 prosent av sine neshorn på mindre enn 20 år. I begynnelsen av 1990-årene hadde antallet falt fra 20 000 til knapt 400. Siden da har neshornbestanden økt til omkring 450, takket være omfattende bevaringstiltak. Kenya er nå ett av bare tre afrikanske land der neshornbestanden enten er stabil eller i framgang. Så framtiden ser lys ut for Magnette og Magnum, og dyrepasserne håper at de med tiden skal slutte seg til de lokale neshornene og leve et langt og lykkelig liv.
[Bilde på side 12]
Magnum (til venstre) og Magnette i en alder av fire måneder