Kampen for å redde jorden
AV VÅKN OPP!S MEDARBEIDER I SPANIA
YURY, som bor i byen Karabasj i Russland, har to barn, og begge er syke. Det bekymrer ham, men han er ikke overrasket. «Det finnes ikke friske barn her,» forteller han. Innbyggerne i Karabasj blir forgiftet. Hvert år spyr en lokal fabrikk 162 000 tonn forurensende stoffer ut i luften — ni tonn for hver mann, hver kvinne og hvert barn som bor der. I Nikel og Montsjogorsk på Kolahalvøya «spyr to av verdens største og mest gammeldagse nikkelsmelteverk . . . årlig mer tungmetaller og svoveldioksid ut i luften enn noen annen slik fabrikk i Russland». — The New York Times.
Luften er ikke noe bedre i Mexico by. En undersøkelse foretatt av dr. Margarita Castillejos viste at barna var syke fire av fem dager, og det i et av byens finere strøk. «For dem er det blitt normalt å være syk,» bemerker hun. Hun sier at en av de største synderne er den altgjennomtrengende smogen, som skyldes alle de tusener av biler som korker til gatene i byen. Ozonkonsentrasjonen er fire ganger høyere enn det Verdens helseorganisasjon anbefaler som maksimumsgrense.
I Australia er faren usynlig, men like dødbringende. Barna må nå ha noe på hodet når de leker i skolegården. Uttynningen av det beskyttende ozonskjoldet over den sørlige halvkule har fått mange australiere til å begynne å betrakte solen mer som en fiende enn som en venn. Man har allerede opplevd en tredobling i antall tilfeller av hudkreft.
I andre deler av verden kjemper folk en daglig kamp for å skaffe nok vann. Da Amalia var 13 år, ble Mosambik rammet av tørke. Det var bare så vidt det var nok vann det første året, og året etter var det nesten ikke noe i det hele tatt. Grønnsakene visnet og døde. Amalia og de andre i familien hadde ikke annet å spise enn viltvoksende frukt, og de måtte grave i sanden i elveleiene etter vann.
I delstaten Rajasthan i India er det beitemarkene som raskt blir borte. Phagu, som tilhører en nomadestamme, krangler ofte med bønder i distriktet. Han finner ikke beite til sauene og geitene sine. I flere hundre år har gårdbrukere og nomader levd i fredelig sameksistens, men på grunn av den akutte mangelen på fruktbar mark er det gode forholdet nå ødelagt.
Situasjonen er enda verre i Sahel, et bredt, nokså regnfattig belte langs den sørlige delen av Sahara. Som følge av avskoging og påfølgende tørke er hele flokker av husdyr utryddet og utallige småbruk begravd i sanden i den voksende ørkenen. «Jeg skal aldri plante mer,» sverget en gårdbruker i Niger som tilhører fulani-folket, da han hadde opplevd at hirseavlingen sviktet for sjuende gang. Buskapen var allerede død på grunn av mangel på beite.
En trussel som blir stadig større
Det er noe illevarslende ved tørkeperiodene i den senere tid, ved alle tilfellene av avlingssvikt og ved luftforurensningen, som holder på å kvele den ene byen etter den andre. Dette er symptomer på at jorden er syk, at den ikke lenger er i stand til å bære alle de byrdene som menneskene lesser på den.
Det er ingenting på jorden som har større betydning for at vi skal overleve, enn luften vi puster i, maten vi spiser, og vannet vi drikker. Alle disse livsbetingelsene blir ubønnhørlig enten forurenset eller sløst bort — av menneskene selv. I noen land er miljøet allerede i en slik forfatning at menneskeliv er i fare. Som Mikhail Gorbatsjov, som tidligere var president i Sovjetunionen, så treffende uttrykte det: «Økologien har tatt strupetak på oss.»
Denne trusselen er ikke noe man kan ta lett på. Verdens befolkning vokser jevnt og trutt, og stadig flere gjør krav på jordens begrensede ressurser. Lester R. Brown, som er president for Worldwatch Institute, har sagt: «Vår fremtid er ikke lenger truet av militær aggresjon, men av at planeten vår risikerer å bli ødelagt av økologiske trusler.» (Jordens tilstand 1993) Blir det gjort nok for å avverge katastrofen?
Kampen for å bevare jorden
Det er vanskelig å hjelpe en alkoholiker som er overbevist om at han ikke har noe alkoholproblem. Tilsvarende blir det første skrittet i arbeidet for å forbedre jordens tilstand å erkjenne hvor dårlig det egentlig står til. Folkeopplysning er kanskje det mest fremtredende positive resultatet man har oppnådd på miljøfronten i de senere år. De fleste er i dag fullstendig klar over at jordkloden blir utpint og forurenset, og at noe må gjøres. Faren for at miljøet skal bli ødelagt, virker nå større enn faren for atomkrig.
Verdens ledere er ikke likeglad med problemene. Rundt 118 statsledere var til stede under «Verdensmøtet i Rio» i 1992, da det ble tatt visse skritt for å verne atmosfæren og jordens minkende ressurser. De fleste landene undertegnet en klimaavtale hvor de samtykte i å få i stand en ordning for innrapportering av endringer i karbonutslipp, med sikte på å stabilisere det totale utslippet i nærmeste framtid. Statslederne drøftet også hvordan man kan slå ring om jordens biologiske mangfold, alle plante- og dyreartene. De nådde ikke fram til enighet om beskyttelse av jordens skoger, men fikk formulert to dokumenter — «Rio-deklarasjonen» og «Agenda 21», som inneholder retningslinjer for hvordan et land kan oppnå en «bærekraftig utvikling».
Miljøverneren Allen Hammond påpeker imidlertid: «Det som er avgjørende, er om de forpliktelsene man påtok seg i Rio, blir oppfylt, om de store ord kommer til uttrykk i handling i de kommende måneder og år.»
Det ble imidlertid tatt et viktig skritt framover i 1987, da man undertegnet Montreal-protokollen, en internasjonal avtale om gradvis nedtrapping av bruken av klorfluorkarboner (KFK) innen en angitt frist.a Hvorfor er man så opptatt av dette? Fordi man mener at KFK-gasser er en av årsakene til at det beskyttende ozonlaget rundt jorden uttynnes så raskt. Ozonet i atmosfærens øvre lag spiller en sentral rolle i filtreringen av solens ultrafiolette stråler, som kan forårsake hudkreft og grå stær. Det er ikke bare i Australia dette er et problem. Nylig oppdaget noen forskere at ozonkonsentrasjonen om vinteren hadde sunket med åtte prosent over noen tempererte områder på den nordlige halvkule. Tjue millioner tonn KFK-gasser har allerede drevet opp mot stratosfæren.
Stilt overfor denne ulykksalige forurensningen av atmosfæren satte verdens nasjoner sine uoverensstemmelser til side og gikk besluttsomt til handling. Man har også gått til handling internasjonalt for å beskytte truede dyre- og plantearter, bevare Antarktis og få bukt med handelen med giftig avfall.
I mange land treffer man nå tiltak for å rense elver (det er nå laks i Themsen i England igjen), begrense luftforurensningen (ti prosents reduksjon i de byene i USA hvor smogen er verst), utnytte miljøvennlige energikilder (80 prosent av alle boliger på Island blir oppvarmet ved hjelp av geotermisk energi) og bevare villmarksområder (i Costa Rica og Namibia er cirka tolv prosent av landarealet omgjort til nasjonalparker).
Beviser disse positive tendensene at menneskeheten tar miljøtrusselen på alvor? Er det bare et tidsspørsmål før jorden er restituert? I de neste artiklene vil vi prøve å besvare disse spørsmålene.
[Fotnote]
a KFK-forbindelser er mye brukt i spraybokser, i kjøleanlegg, i klimaanlegg, i rengjøringsmidler og under framstilling av skumisolasjon. Se artikkelen «Skadelig forurensning av atmosfæren» i Våkn opp! for 22. desember 1994.