Det unike Matterhorn
AV VÅKN OPP!S MEDARBEIDER I SVEITS
«DET finnes bare ETT Matterhorn i hele verden; bare ETT fjell med slike fint avstemte proporsjoner. Et fantastisk syn!» Det sa den italienske fjellklatreren Guido Rey.
Matterhorn er uten tvil et enestående fjell, ja, et av de best kjente i verden. Fotografiet på disse sidene er trolig ikke det første bildet du har sett av dette eiendommelige fjellet.
Det pyramideformede Matterhorn ligger på grensen mellom Italia og Sveits, ti kilometer sørvest for den sveitsiske landsbyen Zermatt, som fjellet har sitt navn etter. Det når en høyde på 4478 meter over havet og har to topper som befinner seg om lag 100 meter fra hverandre.
Selv om Matterhorn hører til Sentralalpene, finnes det ingen andre fjelltopper i umiddelbar nærhet. Av den grunn er fjellet svært fotogent, og man har en enestående utsikt til det fra alle kanter.
Noen har treffende sagt at Matterhorn er formet som en obelisk. Det har fire sider som er vendt mot de fire himmelretningene, og hver side avgrenses av en tydelig kant.
Matterhorn er til tross for sin høyde ikke alltid dekket av snø. Sent på våren smelter snø- og iskappen på den øverste delen av de bratte fjellveggene i varmen fra solen. Lenger nede ligger isbreer mot øst og nordvest inntil fjellet som et hvitt belte året rundt.
Mang en beundrer av dette unike fjellet har lurt på hvordan det er blitt til. Det finnes ingen steinur ved foten av fjellet som en levning etter det materialet fjellet ble dannet av. En eventuell steinur må ha blitt vasket bort i løpet av de mange tusen årene fjellet har eksistert. For noen mektige naturkrefter som må ha bidratt til å frambringe dette fantastiske landskapet!
Tidlige bosetninger
Den fjelldalen som fører opp til foten av Matterhorn, var bebodd allerede på Romerrikets tid. Historien forteller at den romerske generalen Marius i år 100 f.v.t. gikk over Theodul-passet øst for Matterhorn, 3322 meter over havet. Denne fjellruten ble også brukt i middelalderen til transport av varer fra sør til nord.
I de dager så innbyggerne opp på Matterhorn med stor respekt, ja, med overtroisk frykt. De kunne aldri tenke seg å prøve å bestige fjellet, for de trodde at Djevelen selv hadde tilhold der. Hvem andre kunne det vel være som utløste is- og snøskred og kastet ned steiner så store som hus?
Økende interesse for naturvitenskap
Det disse enkle menneskene vek tilbake for, ble senere høyeste mote i Englands øvre samfunnslag. Interessen for vitenskap var økende, og det fikk oppdagelsesreisende til å legge ut på klatreekspedisjoner for å studere slike emner som geologi, topografi og botanikk.
I 1857 ble alpeforeningen Alpine Club stiftet i London, og mange velstående engelskmenn reiste til Frankrike, Italia og Sveits for å delta i erobringen av Alpene. Eventyrerne besteg fjell etter fjell, deriblant Mont Blanc. Selv om dette fjellet er det høyeste i Europa (4807 meter), utgjør det en mindre utfordring for fjellklatrerne enn Matterhorn.
Ikke alle disse ekspedisjonene ble gjennomført av rent naturvitenskapelige grunner. Ærgjerrigheten begynte å gjøre seg gjeldende. Ønsket om å bli berømt som den første, den modigste, den tøffeste var en viktig faktor. I Storbritannia ble ordet «sport» på den tiden utelukkende forbundet med fjellklatring.
Sommeren 1865 var en av de travleste i fjellklatringens historie, særlig når det gjaldt Matterhorn. Dette fascinerende, pyramideformede fjellet var et av de siste som ennå ikke var blitt erobret. Det ble betraktet som umulig å bestige, og lokale fjellførere ville ikke engang gjøre et forsøk. Deres innstilling var: Et hvilket som helst fjell — bare ikke Matterhorn.
Likevel var det uunngåelig at Matterhorn til slutt ble erobret. I begynnelsen av 1860-årene ble en rekke fjell i Alpene besteget. Klatrerne skaffet seg erfaring og utviklet nye teknikker. Tjue år gammel ble Edward Whymper fra Storbritannia sendt til Sveits av en forlegger i London for at han skulle lage illustrasjoner til en bok om Alpene ved å tegne forskjellige fjellandskaper. Whymper lot seg fascinere av fjellene og ble en lidenskapelig fjellklatrer. Han erobret mange fjell både i Frankrike og Sveits og prøvde flere ganger å bestige Matterhorn. Men Matterhorn stod imot.
Erobringen av Matterhorn
Til slutt, i juli 1865, møttes tre forskjellige klatregrupper i Zermatt, og alle tre var fast bestemt på å bestige Matterhorn. Fordi de var i tidsnød på grunn av en italiensk gruppe som kanskje kunne komme dem i forkjøpet, bestemte de seg for å slå seg sammen i én cordée, det vil si et lag av fjellklatrere som går på rekke og rad og er bundet sammen med tau. Den samlede gruppen bestod av sju menn — Edward Whymper og lord Francis Douglas, Charles Hudson og hans unge venn Hadow — alle engelskmenn — pluss to sveitsiske og en fransk fjellfører som de hadde lykkes å leie.
Om morgenen den 13. juli la de ut fra Zermatt og gikk opp mot fjellet fra øst i rolig tempo. De nederste partiene var forholdsvis lette å forsere. De slo opp teltet sitt i 3300 meters høyde og slappet av i solen resten av dagen.
Neste morgen, 14. juli, startet de klatringen før daggry. Tauet hadde de bare bruk for av og til. Noen strekninger var vanskeligere enn andre, men ofte fant de en vei rundt de alvorligste hindringene. Etter to hvilepauser nådde de opp til det aller vanskeligste partiet. De siste 70 meterne var snødekte, og kvart på to om ettermiddagen nådde de toppen. Matterhorn var blitt erobret!
Toppen bar ingen spor av at det hadde vært mennesker der tidligere, så de var tydeligvis de første. For en følelse! I om lag en time stod den seirende gruppen og bare nøt den fantastiske utsikten i alle retninger, og så gjorde de seg klar til nedstigningen. De italienske fjellklatrerne som var på vei mot toppen samme dag, lå langt bak og snudde da de forstod at de hadde tapt kappløpet.
En svært høy pris
Seieren skulle imidlertid vise seg å bli svært dyrekjøpt. Da klatrerne kom ned til et vanskelig parti under nedstigningen, bandt de seg sammen med tau, og den mest erfarne fjellføreren tok ledelsen. Trass i at de var forsiktige, gled den yngste deltageren og falt ned på mannen nedenfor, samtidig som han drog med seg mennene ovenfor. De tre bakerste mennene ble varskudd av et skrik og klarte å holde seg fast i noen klippeblokker. Men tauet røk, og på brøkdelen av et sekund forsvant de fire forreste mennene utfor stupet.
Edward Whymper og de to sveitsiske fjellførerne var i sjokktilstand og befant seg i en svært kritisk situasjon. De måtte ligge i bivuakk natten over og ta seg tilbake til Zermatt neste dag. Gruppens ærefulle bedrift ble på denne måten raskt overskygget av en katastrofe som kom til å prege de overlevende resten av livet.
Tre av de fire likene ble senere hentet ned fra en isbre som lå 1200 meter lavere enn ulykkesstedet. Den fjerde av de omkomne, lord Douglas, ble aldri funnet.
Dette var ikke de siste som har mistet livet i Matterhorns fjellsider. Trass i at mange tau er blitt boltet godt fast langs de forskjellige rutene oppover eller på tvers av fjellvegger og trange kløfter, og trass i økende erfaring og sterkt forbedret klatreutstyr har omkring 600 fjellklatrere mistet livet bare i dette ene fjellet.
Faremomenter
Noe som i høy grad bidrar til at det kan være farlig å klatre i Matterhorn, er det svært ustadige været. Man opplever kanskje at dagen er klar og fin til å begynne med, men plutselig kan tykk tåke eller tunge, mørke skyer innhylle fjellet, og et fryktelig uvær kan bryte løs. Det kan omfatte skremmende lyn og tordenbrak og voldsomme vindkast og ende i et kraftig snøfall. Og alt dette på en vakker sommerdag!
Hvis fjellklatrerne overraskes av slike forhold, kan det være at de må overnatte under åpen himmel, kanskje på en fjellhylle som er så liten at de må stå oppreist. Temperaturen kan synke til godt under null grader. Nedenfor ligger avgrunnen. Da ønsker man kanskje at man hadde nøyd seg med å betrakte Matterhorn på god avstand!
Et annet faremoment er fallende steiner. Noen ganger er det uvørne klatrere som får steinene til å falle. Men i de fleste tilfellene er det naturkreftene som står bak. Temperaturforandringer, is og snø, regnskyll, solvarme og sterke vinder som blåser rundt Matterhorn, tærer alt sammen på fjellsidene og får store steinbiter til å brekke av. Noen ganger blir slike løse biter liggende i ro i årevis, som en stor haug med tallerkener, men til slutt kan det komme et snøskred som får dem til å flytte på seg og falle.
Mange klatrere har undret seg over at denne utviklingen har pågått i tusenvis av år uten at fjellet har mistet sin slanke obeliskform eller vist noen tegn til forandringer i utseendet. Men sammenlignet med fjellets store masse, som er anslått til 2,5 milliarder kubikkmeter, er de fallende steinene for ubetydelige til å ha noen innvirkning på fjellets form. Likevel er de uomtvistelig årsak til skader og tap av menneskeliv.
Etter hvert er det å bestige Matterhorn blitt populært i vide kretser. Noen fjellførere har vært på toppen hundrevis av ganger. Det er også mange menn og kvinner som gjentar klatreturen, men velger nye ruter hver gang.
Det finnes også de som underveis blir klar over at forholdene er for dårlige, eller at deres egen ferdighet, fysiske form eller treningsmengde ikke strekker til. Derfor avbryter de klatringen og lar fornuften seire over ønsket om å være blant Matterhorns «beseirere».
Enten du har sett dette imponerende fjellet på bilder og film eller har sett det i virkeligheten og beundret dets fantastiske sjatteringer ved soloppgang eller solnedgang, er du kanskje blitt minnet om den store Formgiver. I dyp respekt for hans verk kan det være at du har gjort ordene i Salme 104: 24 til dine egne: «Herre, hvor mange dine gjerninger er! Og alle har du gjort med visdom; jorden er full av det du har skapt.»