Jeg besteg det fineste av alle fjell

JEG er født og oppvokst i en liten fjellandsby i Øst-Europa. Foreldrene mine var katolikker, men de tvang meg ikke til å gå i kirken. Hjemme bad vi ikke sammen, og vi snakket heller ikke om religion. Akkurat som mange andre unge brukte jeg derfor min tid og mine krefter til idrett, utdannelse og reising.

I byen vår var det en meget aktiv gruppe fjellklatrere, som ble ledet av en vennlig, erfaren mann som visste mye om fjellet. Takket være ham ble jeg en dyktig fjellklatrer. Jeg var 18 år gammel da, og det varte ikke lenge før jeg satte stor pris på den storslåtte utsikten fra høye tinder, den spenningen som lå i å takle og overleve farlige situasjoner, og det vennskapet som ble knyttet med andre som hadde opplevd lignende farer.

Jeg husker noe som skjedde etter at jeg hadde vært i gruppen i fem år. Jeg klatret i et fjell hvor terrenget var lett, og jeg var ikke så veldig konsentrert da jeg nærmet meg toppen. Da jeg nesten hadde kommet opp på en klippeblokk, begynte den å løsne. Alt jeg kunne gjøre var å hoppe til siden og rope en advarsel til ham som klatret sammen med meg. En stein som ramlet ned, kuttet tauet som bandt oss sammen, og jeg falt. Jeg landet heldigvis på et lite gressplatå bare fire meter nedenfor. Det er imidlertid ikke alltid at det går så bra når en deltar i denne sporten.

Da jeg var 24 år gammel, ble jeg uteksaminert fra universitetet, og jeg påtok meg å lede en liten gruppe fjellklatrere i hjembyen min. Etter en stund samlet vi sammen en del penger, slik at vi kunne kjøpe en minibuss som kunne frakte oss og utstyret vårt til mer fjerntliggende fjell. Men bilen var i dårlig forfatning, og jeg arbeidet dag og natt i tre måneder for å sette den i stand. Da den var reparert, var vi alle på utkikk etter farlige jobber som var godt betalt, for eksempel arbeid som skulle utføres i store høyder, og på den måten fikk vi til slutt samlet sammen nok penger til en tur til Iran. Der, i 1974, besteg vi en 5700 meter høy vulkan som heter Damavand. Oppstigningen begynte ganske lett, men da vi nærmet oss toppen, måtte vi stampe i dyp snø. Vi ble andpustne på grunn av høyden og ble utsatt for farlige gasser fra vulkanske sprekker.

I minibussen på veien hjem la vi planer om å bestige Araratfjellet, men vi måtte oppgi det på grunn av spente politiske forhold. I 1975 stod vi på ski i de østerrikske alper, og på samme tid arrangerte vi en landsomfattende fotokonkurranse som vi kalte «Menn og fjell». Denne konkurransen blir fremdeles arrangert hvert år. Alle følte vi at vi hadde et rikt og tilfredsstillende liv.

Desillusjonert

Men da jeg ble omkring 30 år, begynte jeg å bli lei av fjellklatring, og jeg spurte meg selv: «Er dette virkelig alt livet har å by på?» Noen sa jeg burde gifte meg, men jeg hadde venner som var gift, og de virket ikke så lykkelige. Selv ektefeller som var blitt knyttet nær sammen gjennom farer og spenning under fjellklatring, mistet øyensynlig sin lykke når den grå hverdagen kom. Jeg visste ikke hvorfor ekteskapene deres ikke var lykkelige, men selv om jeg kunne ha god lyst til å gifte meg, hadde jeg ikke lyst til å bli like ulykkelig som dem.

I tillegg til dette la jeg merke til en forandring hos de unge fjellklatrerne. Før var alltid fjellklatrernes leirer preget av disiplin, samarbeid og vennskap. Nå var unge og uerfarne gutter udisiplinert og utilfreds med å gjøre gradvise fremskritt. De ville vise seg og gi seg i kast med klatreturer som var altfor vanskelige og farlige for dem. Samtidig som jeg ble mer og mer desillusjonert, hadde jeg lange, dype samtaler med kameraten min, Bonjo. Til slutt foreslo han at jeg skulle snakke med Henry, som også var fjellklatrer.

Henry lånte meg en bok, Den sannhet som fører til evig liv, og mens jeg leste den, ble jeg overrasket over hvordan den redegjorde for spørsmål som jeg innerst inne hadde lurt på. Det viste seg at Henry studerte Bibelen sammen med Jehovas vitner, så jeg spurte om jeg kunne få være med på det. Han syntes det var i orden, og i to år var jeg opptatt med et intenst studium av Bibelen og av all bibelsk litteratur jeg kunne få tak i.

Bibelstudium

Etter hvert som kunnskapen min økte, følte jeg en voksende glede. Jeg hadde bare overfladisk kjennskap til den katolske tro, men jeg var overrasket over å se at Bibelens kristendom ikke var basert på seremonier, tradisjoner og føleri. Den har isteden høye moralprinsipper, som berører alle sider ved en kristens liv. Jeg var dessuten overrasket over å se at Bibelen er svært logisk, og at den ikke er i strid med vitenskapelige teorier som er grundig bevist.

Den forkynneren som ledet drøftelsene med Henry og meg, presset oss ikke til å forandre våre oppfatninger eller vår måte å leve på. Alt han gjorde, var å forklare klart og tydelig hva Bibelen sier. Jeg fortsatte derfor med fjellklatring de to første årene jeg deltok i studiet. Men etter hvert som jeg fikk mer kunnskap, begynte jeg å forstå at fjellklatring var blitt en ren mani hos meg. Ulykken med steinen som falt, minnet meg også om Jesu ord til Satan, da Satan oppfordret ham til å kaste seg utfor tempelmuren: «Du skal ikke sette Herren din Gud på prøve.» (Matteus 4: 5—7) Jeg innså at denne aktiviteten var et uttrykk for mangel på respekt for livet, som Jehova hadde gitt meg.

Jeg overlot derfor ansvaret for vår fjellklatrergruppe til en annen erfaren klatrer, og jeg oppdaget at det ikke var så vanskelig å gå over fra fjellklatring til kristendom. Etter hvert som jeg gav bort utstyret mitt — ski, kramponger, karabinkroker, hamrer, bolter og isøks — kan jeg ærlig si det samme som apostelen Paulus sa, at for meg var det nå bare «en haug med skrap». (Filipperne 3: 8, NW) En følelse av dyp tilfredshet kom over meg da jeg kunne delta i det storslåtte arbeidet som består i å prise Guds navn offentlig. I 1977 symboliserte Henry og jeg vår innvielse til Jehova ved vanndåpen.

Forkynnelse for andre

På den tiden var det omkring 15 medlemmer i fjellklatrergruppen i byen vår, og etter hvert forkynte Henry og jeg for alle sammen. Hvor gledelig var det ikke da broren min, sammen med sin kone, begynte å studere Bibelen og ble døpt i 1981! En tid senere sluttet Bonjo seg til oss, så vel som en annen, den femte i fjellklatrergruppen. Vi behøvde ikke å bestige høye fjell lenger. Vår største glede var å besøke folk i dalen som verdsatte bibelske sannheter. Mor, som hadde vært svært nervøs på grunn av min og min brors klatring, ble også svært lettet over denne forandringen. Til slutt ble også hun forent med oss i den rene tilbedelse av Jehova.

Nå var jeg ikke lenger så interessert i å gifte meg. Takket være Guds Ord kjente jeg de prinsippene som ville hjelpe meg til å gjøre et ekteskap lykkelig, men nå var jeg glad for at jeg var enslig og kunne tjene Jehova uten forstyrrelser. Salomo erklærte: «En forstandig kone er en gave fra [Jehova].» (Ordspråkene 18: 22; 19: 14) Derfor bestemte jeg meg for å vente tålmodig til Jehova ville gi meg denne gaven. I mellomtiden ville jeg leve på en slik måte at jeg kunne bli en god ektemann når det skjedde. I 1982 velsignet så Jehova meg rikt ved å gi meg en god kone.

Min kone og jeg bor fremdeles i fjellene, og jeg er fortsatt glad i dem. Men vår hovedinteresse nå er å hjelpe folk til å bestige et annet fjell. Hvilket fjell er det? Det er det som er omtalt i Jesajas profeti: «I de siste dager skal det skje at [Jehovas] tempelberg skal stå grunnfestet høyt over alle fjell og løfte seg opp over høydene. Dit skal alle folkeslag strømme. Mange folk drar av sted og sier: ’Kom, la oss gå opp til [Jehovas] fjell, til Jakobs Guds hus, så han kan lære oss sine veier, og vi kan ferdes på hans stier!’ For Herrens lov skal gå ut fra Sion, [Jehovas] ord fra Jerusalem.» (Jesaja 2: 2, 3) For en glede det er å ha kunnet bestige dette, det fineste av alle fjell! — Innsendt.