Oppsigelser — arbeidstagerens mareritt

«Det kom som lyn fra klar himmel. Jeg var helt i sjokktilstand.» — Kommunikasjonssjef, 44 år.

«Det går hardt ut over selvtilliten. Du føler deg verdiløs.» — Økonomisjef, 38 år.

«Hva slags økonomi er det vi har skapt, som ofrer mennesker i sin beste alder?» — Direktør i klesbransjen, 47 år.

HVILKEN opplevelse har disse personene felles? De har alle sammen vært utsatt for den påkjenning det er å bli oppsagt fra arbeidet sitt.

Se en gang til på disse arbeidstagernes alder. De var ikke nyansatte, så de mente sannsynligvis at de hadde en forholdsvis trygg jobb. Og de var i det mange betrakter som de beste årene av sitt yrkesaktive liv. Men slutten på ansettelsesforholdet kom brått og uventet. «De bad meg om å rydde skrivebordet og pakke sammen sakene mine,» sa den kommunikasjonssjefen som er sitert ovenfor. «Og så stod jeg der, uten jobb.»

Hva skjedde?

Økonomisk usikkerhet er ikke noe nytt. I mange land er perioder med relativt høy velstand alltid blitt etterfulgt av synkende konjunkturer eller depresjoner. Og de nedgangstidene vi i det siste har vært vitne til over hele verden, også før krigen i Persiabukta, viser hvor skjør økonomien kan være selv etter flere år med relativt høy velstand. Mange innser nå, kanskje for første gang, at de ikke kan ta jobb og inntekt for gitt.

Nedgangstidene har hatt svært store konsekvenser for arbeidstagerne. Bedrifter er blitt nødt til å skjære ned kostnadene til et minimum, og det har ofte ført til masseoppsigelser. I de mer velstående, industrialiserte medlemslandene i OECD (Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling) var det på ett tidspunkt totalt over 25 millioner arbeidsløse.

«Nesten hver eneste dag får jeg telefoner fra venner som har vært ansatt i store bedrifter, men som nå er blitt oppsagt,» sier en interiørarkitekt. «En rekke av de bedriftene jeg samarbeider med, har bare halvparten så mye å gjøre som det de hadde for et år siden.»

Oppsigelser har alltid vært en del av livet for kroppsarbeidere. Men i de nedgangstidene vi nå er inne i, mister også et økende antall funksjonærer jobbene sine. «Dette er de best betalte jobbene,» sier Dan Lacey, som er redaktør av informasjonsbladet Workplace Trends, «de jobbene som gav oss muligheten til å kjøpe hus i et pent strøk og ha to biler.»

Mange jobber av denne typen har gått tapt i løpet av de aller siste årene. Og de som er blitt oppsagt, har, slik bladet Newsweek sier det, oppdaget at de er «tynget ned av pantelån, det å skulle forsørge en småbarnsfamilie, stor gjeld og en stadig mer usikker framtid».

Hvilken virkning har det?

Alt dette fører til en dobbelt belastning: Oppsagte arbeidere rammes både økonomisk og følelsesmessig. Det er opplagt at økonomien blir presset. Når inntektene minker, må levestandarden senkes. Men arbeidsløshet virker også inn på det følelsesmessige plan.

De unges utsikter til å få en trygg jobb forandrer seg for eksempel. Det å ha bare strøjobber blir noe som er normalt og akseptert. Avisen The Wall Street Journal sier at mange av ungdommene i Storbritannia «aldri blir virkelig voksne» fordi de gang på gang opplever å bli arbeidsløse.

De følelsesmessige problemene blir langt mer alvorlige for dem som blir oppsagt etter å ha vært fast ansatt i mange år. Neil P. Lewis, som er psykolog med spesialfelt innen bedriftsledelse, sier: «Den som blir oppsagt, mister ikke bare lønningen, men også en del av selvfølelsen.»

Psykologene har lagt merke til at den påkjenning det er å bli oppsagt, ligner påkjenningen ved å miste noen man er glad i, eller påkjenningen ved en skilsmisse. Det første sjokket går over i sinne, som så igjen fører til sorg og til slutt til at man aksepterer det som har skjedd. «Noen går igjennom alle disse fasene i løpet av to dager,» sier Lewis. «Andre bruker uker og måneder.»

At det er følelsesmessig vanskelig å miste arbeidet, viser seg også ved at de som blir rammet av oppsigelser, har lett for å begynne å misbruke alkohol og narkotika. Den fortvilelse mange føler, kan til og med føre til vold i familien eller til at ekteskapet blir oppløst. «Disse følelsene må komme til uttrykk et eller annet sted,» sier Stephen Pilster-Pearson, som er yrkesveileder ved University of Wisconsin i De forente stater, «og hjemmet er selvfølgelig et av de stedene.»

En mann i Hongkong med universitetseksamen reagerte på en enda mer tragisk måte. Etter fem års arbeidsløshet valgte han å gjøre slutt på livet sitt ved å kaste seg foran et tog.

Når noen mister arbeidet, er det følgelig mer enn lommeboken som blir berørt. Det er derfor nødvendig å se lenger enn til den økonomiske siden av dette problemet. Sterke følelser er involvert, og familiemedlemmene må samarbeide og i fellesskap prøve å finne en løsning.

[Ramme på side 5]

Slutt på økonomisk ekspansjon?

I fjor ble det jorden over meldt om frykt for turbulente forhold i finansverdenen. Tenk over noen eksempler:

Frankrike: «Vi er i ferd med å nå slutten på den lengste perioden med økonomisk ekspansjon som verden noen gang har sett. . . . Selv om de europeiske landene kanskje ikke har så mye å frykte på kort sikt, takket være den vitamininnsprøytningen som gjenforeningen av Tyskland har sørget for, så kan de ikke forvente å unnslippe problemene helt og holdent. . . . Markedet har sett faresignalene.» — Paris-avisen Le Monde.

Brasil: Synkende konjunkturer i De forente stater ville «uunngåelig bli overført til og være merkbar i de andre industrilandene. Dette ville legge enda større bånd på økningen i eksporten fra utviklingslandene». — São Paulo-avisen Fôlha de S. Paulo.

Storbritannia: «Den britiske økonomien med sin inngrodde inflasjon, høye rente og lave vekst virker likeledes lite innbydende.» — London-avisen Financial Times.

Canada: «Et betydelig mindre antall arbeidsgivere søker etter et betydelig mindre antall arbeidere.» — The Toronto Star.

Tyskland: «Paralleller til oljeprissjokket i 1973 er allerede synlige . . . i likhet med tegn på nedgangstider.» — Berlin-avisen Neues Deutschland.

Japan: «Tomteprisene er nå som en bombe som er plassert i hjertet av verdensøkonomien. Hvis bomben fikk lov til å eksplodere og tomteprisene falt, ville japanske banker bryte sammen, fordi [lån] som er gitt mot pant i japanske tomter, ville bli så godt som verdiløse. Dette ville i neste omgang utløse synkende konjunkturer verden over.» — Sydney-avisen Australian Financial Review.

Slutten på krigen i Persiabukta i begynnelsen av 1991 var imidlertid årsak til at man over hele verden igjen begynte å håpe på et oppsving i økonomien. Det er likevel tydelig at de enkelte lands økonomi er skjør, særlig i betraktning av den enorme gjeldsbyrden mange land har.