Slutten på en epoke — håp for framtiden?
AV VÅKN OPP!S MEDARBEIDER I TYSKLAND
MELLOM 1987 og 1990 inntraff det jordskjelv med en styrke på 6,9 eller mer på richterskalaen i deler av Armenia, Ecuador, Filippinene, Iran, Kina og USA. Omkring 70 000 mennesker mistet livet, titusener ble skadet, og hundretusener ble hjemløse. De materielle skadene beløp seg til milliarder av kroner.
Men ingen av disse jordskjelvene oppskaket så mange mennesker i så høy grad som et annet jordskjelv som rystet verden på samme tid. Det var et politisk jordskjelv som gjorde slutt på en epoke og forandret framtiden for millioner av mennesker.
Hva var det som førte fram til denne spesielle hendelsen? Hvilke virkninger fikk den?
Glasnost og perestrojka
Mikhail Gorbatsjov ble utnevnt til generalsekretær for Sovjetunionens kommunistparti den 11. mars 1985. Verken sovjetborgerne eller flertallet av observatører verden over ventet seg noen større politiske forandringer i hans funksjonstid.
Et snaut år senere kom Arkádij Sjevtsjénko med en kommentar som vitnet om stor innsikt. Han er tidligere politisk rådgiver for Sovjetunionens utenriksminister og har vært visegeneralsekretær i FN i fem år. Han skrev: «Sovjetunionen står ved et veiskille. Hvis det ikke snart blir gjort noe med presserende økonomiske og sosiale problemer, er det ikke til å unngå at det økonomiske systemet blir enda mer undergravd, og da er det fare for at det ikke kan fortsette å bestå i det lange løp. . . . Gorbatsjov har i høyeste grad innført en ny stil . . . Men det gjenstår å se om hans ledelse vil føre Sovjetunionen inn i en ny epoke. . . . Han står overfor nærmest uløselige problemer.»
Den stilling Gorbatsjov nå hadde, gav ham den politiske innflytelse han trengte for å innføre en politikk i Sovjetunionen som han hadde snakket om helt siden 1971. Det var glasnost, som betyr «offentlig informasjon», og som stod for en politikk som gikk ut på offisiell åpenhet omkring problemene i Sovjet. Den tok sikte på et mer åpent samfunn der sovjetborgerne og pressen skulle få større ytringsfrihet. Glasnost åpnet til slutt veien for offentlig kritikk av myndighetene og noen av deres handlinger.
Et annet uttrykk som Gorbatsjov lenge hadde brukt, var «perestrojka», som betyr omstrukturering. I et essay som ble offentliggjort i 1982, snakket han om «behovet for en passende psykologisk omstrukturering» innenfor landbrukssektoren.
Da Gorbatsjov var blitt leder for Sovjetunionen, ble han overbevist om at det også var tvingende nødvendig å omstrukturere den økonomiske styringen. Han visste at dette ikke ville være lett å gjennomføre — det ville kanskje til og med være umulig dersom det ikke samtidig kom politiske forandringer.
Gorbatsjovs iver etter å sette glasnost- og perestrojkapolitikken ut i livet betydde ikke at han var ute etter å knuse kommunismen, snarere tvert imot. The Encyclopædia Britannica forklarer: «Hans mål var å sette i gang en revolusjon som ble styrt ovenfra. Han ønsket ikke å undergrave sovjetsystemet, bare å gjøre det mer effektivt.»
De lettelsene av enkelte restriksjoner som denne politikken førte med seg, skapte uro blant noen i sovjetledelsen. Det samme gjaldt lederne i noen av østblokklandene. Mange av dem så nok behovet for økonomisk omstrukturering, men ikke alle var enig i at det var nødvendig eller ønskelig med politiske forandringer.
Ikke desto mindre lot Gorbatsjov sine østeuropeiske allierte forstå at de var fri til å eksperimentere med sine egne perestrojkaprogrammer. Samtidig gjorde Gorbatsjov det klart overfor Bulgaria — og i realiteten overfor alle de andre østblokklandene også — at de skulle passe på ikke å svekke kommunistpartiets ledende rolle.
Svekkelsen tar til
Både i Sovjetunionen og i østblokklandene var kommunismen med årene blitt utsatt for stadig mer kritikk. Siden begynnelsen av 80-tallet hadde for eksempel det ungarske nyhetsmagasinet HVG (Heti Világgazdaság) kommet med harde angrep på ortodokse kommunistiske synspunkter, selv om det hadde unngått å kritisere selve kommunistpartiet.
Solidaritet, den første uavhengige fagforeningen i østblokken, ble stiftet i Polen i 1980. Dens røtter går imidlertid tilbake til 1976, da en gruppe opposisjonelle dannet Komiteen til forsvar av arbeidernes rettigheter. Tidlig i 1981 hadde Solidaritet omkring ti millioner arbeidere som medlemmer. Organisasjonen kjempet for økonomiske reformer og frie valg og satte fra tid til annen makt bak kravene ved å ty til streik. Den polske regjeringen oppløste til slutt fagforeningen av frykt for en mulig sovjetisk intervensjon, men organisasjonen fortsatte sin virksomhet under jorden. I 1989 ble fagforeningen igjen tillatt etter at den hadde fremmet krav om dette ved hjelp av flere streiker. Det ble holdt frie valg i juni 1989, og mange kandidater fra Solidaritet ble valgt. I august hadde Polen for første gang på omkring 40 år en ikke-kommunistisk statsminister.
Glasnost og perestrojka, sammen med de problemer den kommunistiske verden stod overfor, var åpenbart i ferd med å omdanne hele østblokken.
Politisk perestrojka fører til revolusjon
Martin McCauley ved London universitet skriver: «Helt til juli 1987 så det ut til at alt gikk Mikhail Gorbatsjovs vei.» Så sent som i juni 1988, da den 19. partikonferansen ble holdt i Moskva, heter det at han fikk «bred, om enn tidvis lunken støtte for sine programmer». Men det var tydelig at han hadde vanskeligheter med å omstrukturere kommunistpartiet og den sovjetiske regjeringen.
I 1988 gjorde konstitusjonelle endringer det mulig å erstatte Det øverste sovjet med Folkekongressen. Dens 2250 medlemmer ble valgt et år senere ved frie valg. Disse deputerte valgte så blant sine egne rekker en lovgivende forsamling som bestod av to kamre, hvert med 271 medlemmer. Boris Jeltsin skulle vise seg å bli et fremtredende medlem av denne forsamlingen. Han var snar til å påpeke at perestrojkapolitikken ikke var så vellykket, og til å presentere reformer som han mente var nødvendige. Motstanden mot Gorbatsjov fortsatte altså å vokse, selv om han i 1988 hadde fått stillingen som president, et embete han gjerne ville omdefinere og styrke.
I mellomtiden var de to supermaktene, Sovjetunionen og USA, i ferd med å oppnå viktige gjennombrudd med hensyn til nedrustning og fjerning av atomvåpentrusselen. Hver overenskomst man kom fram til, gav fornyet håp om verdensfred, og det i en slik grad at skribenten John Elson i september 1989 kunne si: «De siste dagene av 1980-årene representerer et slags farvel til våpnene. Det ser ut til at den kalde krigen er så godt som over, og freden bryter løs i mange deler av verden.»
Så kom 9. november 1989. Berlinmuren ble åpnet, og plutselig, etter omkring 28 år, var den ikke lenger en symbolsk barriere mellom øst og vest, selv om den i fysisk forstand fortsatt var intakt. Én etter én og i rask rekkefølge kvittet nasjonene i Øst-Europa seg med det sosialistiske styre. I sin bok Death of the Dark Hero—Eastern Europe, 1987-90 kalte David Selbourne dette «en av de største av alle historiske revolusjoner: en demokratisk og i alt vesentlig antisosialistisk revolusjon som vil fortsette å øve innflytelse lenge etter at de som deltok i den, og de som var vitne til den, er borte fra skueplassen».
Den fredelige revolusjonen var raskt unnagjort så snart den hadde nådd sitt klimaks. En plakat som ble satt opp i Praha i Tsjekkoslovakia, oppsummerte den på denne måten: «Polen — ti år; Ungarn — ti måneder; Øst-Tyskland — ti uker; Tsjekkoslovakia — ti dager. Og så, etter en redselsfull uke: Romania — ti timer.»
Slutten på den kalde krigen
Selbourne sier også: «Det mønsteret som sammenbruddet i det østeuropeiske systemet fulgte, var påfallende ensartet.» Så legger han til: «Det er helt klart at katalysatoren var Gorbatsjovs maktovertagelse i Moskva i mars 1985 og det at han gjorde slutt på Bresjnev-doktrinen. Det sistnevnte var skjebnesvangert for de østeuropeiske regimene i og med at de ikke lenger kunne regne med sovjetisk støtte i tilfelle av en folkeoppstand.»
Oppslagsverket The New Encyclopædia Britannica kaller Gorbatsjov «den viktigste enkeltstående bidragsyter til den rekken av begivenheter i siste del av 1989 og i 1990 som forandret det politiske landskap i Europa og avmerket begynnelsen til slutten for den kalde krigen».
Gorbatsjov kunne naturligvis ikke ha gjort slutt på den kalde krigen alene. Da den britiske statsministeren Margaret Thatcher hadde møtt ham for første gang, sa hun noe som gav en pekepinn om hva som snart ville skje: «Jeg liker Gorbatsjov. Vi kan få til noe sammen.» Og ettersom det var et spesielt personlig forhold mellom Thatcher og USAs president Reagan, kunne hun overbevise ham om at det var fornuftig å samarbeide med Gorbatsjov. Gail Sheehy, som har skrevet en bok om Gorbatsjov, trekker denne konklusjonen: «Thatcher kunne fornøyd konstatere at hun ’i virkeligheten var gudmor til forholdet mellom Reagan og Gorbatsjov’.» — Gorbachev—The Making of the Man Who Shook the World.
Som så ofte før i historien hadde de riktige personene vært på riktig sted til riktig tid, slik at forandringer som ellers ikke ville ha funnet sted, kunne iverksettes.
Mørke skyer i horisonten
Mens øst og vest gledet seg over at den kalde krigen gikk mot slutten, dukket det opp truende skyer andre steder. Verden brydde seg ikke noe større om det som ble meldt fra Afrika i 1988, da flere tusen mennesker i Burundi ble drept under etnisk motiverte voldshandlinger. Det påkalte heller ikke særlig stor oppmerksomhet at man i april 1989 hørte om det verste utbruddet av etnisk vold i Jugoslavia siden 1945. Samtidig førte den økte friheten i Sovjetunionen til omfattende uroligheter blant befolkningen der. Noen av republikkene gjorde til og med forsøk på å løsrive seg.
I august 1990 rykket irakiske tropper inn i Kuwait og erobret landet i løpet av tolv timer. Mens tyskerne mindre enn et år etter Berlinmurens fall feiret gjenforeningen av Tyskland, kunngjorde Iraks president: «Kuwait tilhører Irak, og vi kommer aldri til å gi det fra oss, selv om vi må kjempe for det i 1000 år.» I november tok FN affære og truet med å bruke militærmakt dersom Irak ikke trakk seg ut av Kuwait. Verden stod igjen på randen av en mulig katastrofe, og det springende punkt var kontrollen over oljeforsyninger.
Skulle da det håpet om fred og sikkerhet som var blitt tent da den kalde krigen tok slutt, slokne før det var blitt til virkelighet? Les om det i neste nummer, i artikkelen «Den ’nye verdensorden’ — en trang fødsel».
[Bilde på side 15]
Plutselig var Berlinmuren ikke lenger en symbolsk barriere mellom øst og vest
[Bilderettigheter på side 12]
Gorbatsjov (til venstre) og Reagan: Robert/Sipa Press