Hvor kom de fra?

«HVA kalte vi oss selv før Columbus kom? . . . I hver eneste stamme er det den dag i dag slik at når man oversetter det ordet hver stamme hadde for seg selv, uavhengig av hverandre, var det alltid noe som i bunn og grunn betydde det samme. På vårt språk [narragansett] er det ninuog, folket eller menneskene [navaho: diné]. Det var det vi kalte oss selv. Så da [de europeiske] pilegrimene kom, visste vi hvem vi var, men ikke hvem de var. Derfor kalte vi dem awaunageesuck, de fremmede, for det var de som var utlendinger; dem kjente vi ikke, men hverandre kjente vi. Og det var vi som var menneskene.» — Tall Oak, narragansettstammen.

Det finnes mange teorier om hvor den amerikanske urbefolkningen opprinnelig kommer fra.a Joseph Smith, grunnleggeren av mormonkirken, kvekeren William Penn og flere andre mente at indianerne var av israelittisk avstamning, at de var etterkommere etter Israels «ti forsvunne stammer». Den forklaringen som er mest anerkjent blant dagens antropologer, er at asiatiske stammer kom over til det området som i dag er kjent som Alaska, Canada og USA, enten over tørt land eller med båt. DNA-prøver later til å støtte denne teorien.

Indianerne — deres bakgrunn og deres tro

De indianske redaktørene Tom Hill (seneca) og Richard Hill, sr., (tuscarora) har skrevet en bok om indianernes identitet og deres tro, hvor de sier: «De fleste av de innfødte tror tradisjonelt at de er skapt av jorden, av vannene eller av stjernene. Arkeologene har på sin side en teori som går ut på at man tidligere kunne gå tørrskodd over Beringstredet, og at asiatene vandret over til Amerika; ifølge teorien var det disse asiatene som ble stamfedrene til urbefolkningen på den vestlige halvkule.» (Creation’s Journey—Native American Identity and Belief) Noen indianere er skeptiske til den hvite manns teori om Beringstredet. De foretrekker å tro på legendene og fortellingene sine. De betrakter seg som et folk som alltid har holdt til der, ikke som innvandrere fra Asia.

I sin bok An Indian Winter forklarer Russell Freedman: «Mandanene [en stamme som holdt til ved elven Missouris øvre løp] hadde den oppfatning at Det første menneske var en mektig ånd, et guddommelig vesen. Det var blitt skapt i en fjern fortid av Livets Herre, skaperen av alle ting, for at det skulle være mellommann mellom vanlige mennesker og de utallige guder, eller ånder, som universet var befolket av.» Mandanenes tro omfattet til og med en legende om en vannflom. «En gang, da en stor flom feide over verden, berget Det første menneske folket ved å lære dem å bygge et beskyttende tårn, en ’ark’, som strakte seg høyt over flomvannet. Til ære for Det første menneske stod det en miniatyrkopi av det mytiske tårnet i alle mandanlandsbyer — en halvannen meter høy sederstolpe omgitt av et plankegjerde.»

Mandanene hadde dessuten et religiøst symbol som bestod av «en høy påle inntullet i fjær og pelsverk, med et nifst, svartmalt hode av tre øverst». Hvem stod det for? «Det stod for Ochkih-Haddä, en ond ånd som hadde stor innflytelse over mennesker, men som ikke var så mektig som Livets Herre og Det første menneske.» For slettelandsindianerne «var troen på åndeverdenen en selvfølgelig del av hverdagen. . . . Ingen viktig avgjørelse kunne bli truffet og intet prosjekt igangsettes uten at man først søkte veiledning og godkjennelse hos de hellige vesener som bestemmer over menneskenes anliggender».

I sin bok The Mythology of North America forklarer John Bierhorst: «Det sies at før det ble dannet klaner, vandret osagene fra sted til sted i en tilstand som ble kalt ganítha (uten lov og orden). Et tradisjonelt syn gikk ut på at det i denne tidlige tiden var noen tenkere som ble kalt De små gamle menn . . . som formulerte den teori at en lydløs, skapende ånd fyller himmelen og jorden og sørger for at stjernene, månen og solen beveger seg i fullkommen orden. De kalte den Wakónda (den mystiske kraften) eller Eáwawonaka (den som har forårsaket vår tilblivelse).» Blant zuniene, siouxene og lakotaene i vest har man en lignende forestilling. Også winnebagoene har en skapelsesmyte der «Jordskaperen» inngår. Beretningen sier: «Han ønsket at det ble lys, og det ble lys. . . . Så tenkte han igjen og ønsket jorden, og denne jorden ble til.»

For en som studerer Bibelen, er det meget interessant å merke seg visse paralleller mellom trosoppfatninger blant indianerne og Bibelens lære, særlig med hensyn til Den store ånd, «den som har forårsaket vår tilblivelse», som minner om betydningen av Guds navn, Jehova, nemlig «han lar (får til å) bli». To av de andre parallellene er vannflommen og den onde åndeskapningen som i Bibelen blir kalt Satan. — 1. Mosebok 1: 1—5; 6: 17; Åpenbaringen 12: 9.

Hvordan forstå indiansk filosofi

De indianske forfatterne Tom Hill og Richard Hill omtaler fem gaver som de sier at den amerikanske urbefolkningen har fått av sine forfedre. «Den første gaven . . . er vår sterke tilknytning til jorden.» Og hvem kan vel benekte det, i betraktning av deres historie før og etter europeernes ankomst? Landområder som indianerne betraktet som hellige, ble systematisk fravristet dem med makt og ved svindel og avtalebrudd.

«Den andre gaven er den kraft og ånd som dyrene har til felles med vårt folk.» Indianernes respekt for dyr kom til uttrykk på mange måter. Når de jaktet, var det utelukkende for å skaffe mat, klær og husly. Det var ikke de innfødte som praktisk talt utryddet bisonen; det var den hvite mann som gjorde det med sin blodtørst og sin kortsynte griskhet.

«Den tredje er åndemaktene, som er våre levende slektninger, og som kommuniserer med oss gjennom de bildene vi lager av dem.» Her finner vi igjen det temaet som er vanlig i så mange religioner verden over — troen på at en ånd eller sjel lever videre når man dør.b

«Den fjerde er bevisstheten om hvem vi er, som kommer til uttrykk og blir holdt ved like i våre stammetradisjoner.» I dag kan man virkelig se dette i stammenes seremonier, når indianerne kommer sammen for å drøfte stammens anliggender, eller på sosiale tilstelninger, hvor stammens danser og musikk blir danset og spilt. Den indianske klesdrakten, det rytmiske trommespillet, dansene, det at familien og klanen kommer sammen — alt dette forteller om stammens tradisjoner.

«Den siste gaven er skaperevnen — det at vår tro blir konkretisert ved at materialer fra naturen blir forvandlet til gjenstander som har med tro og stolthet å gjøre.» Enten det dreier seg om kurvfletting, veving, forming og maling av keramikk, det å lage smykker og annen pynt eller andre kreative gjøremål, er det knyttet til deres tradisjon og til en kultur som er blitt til i løpet av meget lang tid.

Det finnes så mange stammer at man måtte skrive mange bøker hvis man skulle beskrive alle de tradisjonelle trosoppfatningene og skikkene. Det vi nå ønsker svar på, er spørsmålet: Hvilken virkning fikk det på den amerikanske urbefolkningen at millioner av europeere, deriblant mange som kalte seg kristne, strømmet til kontinentet?

[Fotnoter]