Hvordan er deres framtidsutsikter?
I ET intervju med Våkn opp! sier fredshøvding Lawrence Hart, som hører til cheyennene, om et av indianernes problemer: «Vi blir utsatt for kulturtilpasningens og integreringens krefter. For eksempel er språket vårt i ferd med å gå tapt. Tidligere var det myndighetenes erklærte politikk å sørge for at dette skjedde. Man satte mye inn på å gjøre oss ’sivilisert’ gjennom skolegang. Vi ble sendt på kostskole og fikk forbud mot å snakke vårt eget morsmål.» Sandra Kinlacheeny forteller: «Hvis jeg snakket navaho på den kostskolen jeg gikk på, vasket læreren munnen min med såpe!»
Høvding Hart fortsetter: «Én oppmuntrende faktor i den senere tid er at det har skjedd en oppvåkning i forskjellige stammer. De begynner å forstå at språket deres kommer til å forsvinne med mindre man gjør noe aktivt for å bevare det.»
Det er bare ti personer igjen som snakker karuk, en av California-stammenes språk. I januar 1996 døde Red Thunder Cloud (Carlos Westez), 76 år gammel, og han var den siste som snakket språket catawba. I mange år hadde han ikke hatt noen å snakke med på dette språket.
I Jehovas vitners Rikets saler i navahoreservatet og hopireservatet i Arizona snakker nesten alle navaho eller hopi og engelsk. Også Jehovas vitner som ikke er indianere, lærer seg navaho. Vitnene må kunne navaho for å kunne utføre sitt bibelske undervisningsarbeid, ettersom det er mange navahoer som kun snakker sitt morsmål godt. Hopi og navaho er fremdeles levende språk, og de unge blir oppmuntret til å bruke dem på skolen.
Utdannelse
Det finnes 29 indianske høyskoler i USA med til sammen 16 000 elever. Den første ble åpnet i Arizona i 1968. «Dette er en av de mest gledelige revolusjonene i indianerland, denne retten til utdannelse på våre egne premisser,» sier dr. David Gipp i komiteen for høyere utdannelse for indianere. Ved Sinte Gleska universitet er språket lakota et obligatorisk fag.
Ifølge Ron McNeil (hunkpapa lakota), som er formann for et collegefond for indianere, er det mellom 50 og 85 prosent arbeidsledighet blant indianerne. Det er dessuten indianerne som har den laveste forventede levealder og den høyeste hyppighet av sukkersyke, tuberkulose og alkoholisme blant alle grupper i USA. Bedre utdannelse er et av mange tiltak som kan hjelpe.
Hellige landområder
For mange indianere er fedrenejorden hellig. Som White Thunder sa til en senator: «Det landområdet vi har her, er det mest dyrebare på jorden for oss.» Når indianerne undertegnet avtaler, trodde de ofte at avtalene gikk ut på at den hvite mann skulle kunne gjøre bruk av deres jord, ikke at han skulle ta den i eie og ha den for seg selv. Noen siouxstammer mistet verdifulle områder i Black Hills i Dakota i 1870-årene, da gullgraverne strømmet til. I 1980 dømte De forente staters høyesterett den amerikanske regjering til å betale omkring 105 millioner dollar i erstatning til åtte siouxstammer. Hittil har stammene nektet å ta imot pengene — de vil ha tilbake sitt hellige land, fjellområdet Black Hills i Sør-Dakota.
Det er mange siouxindianere som slett ikke liker at hvite presidenters ansikter er hogd ut i berget på Mount Rushmore i Black Hills. På et fjell i nærheten er noen skulptører nå i gang med å lage en enda større skulptur, som skal forestille Crazy Horse, den berømte siouxføreren av oglalastammen. Den skal være ferdig i juni 1998.
Dagens utfordringer
For å overleve i den moderne verden har den amerikanske urbefolkningen måttet tilpasse seg på flere måter. Det er mange som nå har en god utdannelse og har gått på college, og som har evner som de kan gjøre god bruk av til stammens beste. Den elskverdige chippewaen Burton McKerchie fra Michigan er et eksempel på dette. Han har laget dokumentarfilmer for kringkastingsselskapet Public Broadcasting Service og arbeider nå ved en videregående skole i hopireservatet i Arizona, hvor han koordinerer bruken av videoprogrammer i undervisningen på colleger i hele Arizona. Vi kan også nevne Ray Halbritter, en Harvard-utdannet stammeleder som tilhører oneidafolket.
Arlene Young Hatfield, som skriver for avisen Navajo Times, sier at unge navahoer ikke opplever det som deres foreldre og besteforeldre opplevde da de var unge, og at de ikke bringer de ofre som de brakte. Hun skriver: «På grunn av [de moderne] bekvemmelighetene har de ikke en gang sanket eller hogd ved, båret vann eller passet sauer, slik forfedrene deres gjorde. De er ikke med på å livnære familien, slik barna var i gamle dager.» Til slutt sier hun: «Det er umulig å flykte fra de mange sosiale problemene som ubønnhørlig kommer til å få betydning for våre barn. Vi kan ikke isolere de unge, og heller ikke reservatet, fra resten av verden, og vi kan heller ikke vende tilbake til den livsstilen som våre forfedre hadde.»
Det er denne utfordringen den amerikanske urbefolkningen står overfor — hvordan den skal kunne holde fast ved stammenes unike tradisjoner og verdier og samtidig tilpasse seg verden utenfor, som er i rask forandring.
Kampen mot narkotika og alkohol
Den dag i dag blir den amerikanske urbefolkningen hjemsøkt av alkoholisme. Dr. Lorraine Lorch, som har arbeidet blant hopiene og navahoene som barnelege og allmennpraktiserende lege i tolv år, sier i et intervju med Våkn opp! at «alkoholismen er et alvorlig problem for både menn og kvinner. Folk med sterk fysikk får skrumplever, blir utsatt for dødsulykker og begår selvmord og mord. Det er sørgelig å se hvordan alkoholismen blir prioritert høyere enn barna, ektefellen og til og med Gud. Latter blir erstattet med tårer, vennlighet med vold». Hun tilføyer: «Også noen av seremoniene, som en gang i tiden ble holdt hellige av navahoene og hopiene, blir nå noen ganger vanhelliget ved drukkenskap og lidderlighet. Alkoholen ødelegger disse flotte menneskenes helse, deres intelligens, deres kreativitet og deres egentlige personlighet.»
Philmer Bluehouse, som er forliksmann ved navahofolkets justisdepartement i Window Rock i Arizona, brukte et formildende uttrykk og omtalte misbruket av narkotika og alkohol som «egenmedisinering». Man søker å drukne sorgene og flykte fra den harde virkelighet, som består i et liv uten arbeid, et liv som ofte virker meningsløst.
Mange indianere har imidlertid klart å befri seg fra den «demondrikken» som ble innført av den hvite mann, og mange har kjempet en hard kamp for å seire over avhengigheten av narkotika. To av dem som har klart dette, er Clyde og Henrietta Abrahamson fra Spokane indianerreservat i staten Washington. Clyde, som er tettbygd og har mørkt hår og mørke øyne, forteller til Våkn opp!:
«Vi vokste stort sett opp i reservatet, og så flyttet vi inn til byen Spokane for å gå på college. Vi syntes ikke noe særlig om den livsstilen vi hadde, som omfattet alkohol og narkotika. Vi visste ikke om noen annen måte å leve på. Vi vokste opp med et hat til disse rusmidlene på grunn av de problemene vi hadde sett at de forårsaket i familien.
Så kom vi i kontakt med Jehovas vitner. Vi hadde aldri hørt om Jehovas vitner før vi kom inn til byen. Det gikk tregt med oss. Kanskje årsaken var at vi egentlig ikke stolte på mennesker som vi ikke kjente, særlig ikke hvite. I en tre års tid hadde vi bibelstudiet nokså uregelmessig. Den vanskeligste vanen å avlegge for meg var marihuanarøykingen. Jeg hadde røykt marihuana siden jeg var 14 år, og jeg ble 25 før jeg gjorde noe forsøk på å slutte. Da hadde jeg gått i konstant rus det meste av tiden siden jeg ble voksen. Jeg leste en artikkel i Awake! for 22. januar 1986 som handlet om marihuanarøyking. Den fikk meg til å innse hvor tåpelig det er å røyke marihuana — særlig da jeg hadde lest Ordspråkene 1: 22, som sier: ’Hvor lenge skal dere uerfarne fortsette å elske uerfarenhet, og hvor lenge skal dere spottere ønske dere ren og skjær spott, og hvor lenge skal dere tåper fortsette å hate kunnskap?’
Jeg avla denne vanen, og våren 1986 giftet Henrietta og jeg oss. Vi ble døpt i november 1986. I 1993 ble jeg eldste i menigheten. Begge døtrene våre ble døpt som Jehovas vitner i 1994.»
Er kasinoer og pengespill en god løsning?
I 1984 var det ingen spillebanker i USA som ble drevet av indianere. Nå i 1996 er det, ifølge avisen The Washington Post, 200 stammer som har 220 spillebanker i 24 forskjellige delstater. Navahoene og hopiene er hederlige unntak; de har hittil motstått fristelsen. Men er virkelig kasinoer og bingolokaler nøkkelen til velstand og sysselsetting for dem som bor i reservatene? Philmer Bluehouse sier til Våkn opp!: «Hasardspill er et tveegget sverd. Spørsmålet er: Kommer det til å gagne flere enn det skader?» En rapport opplyser at kasinoer drevet av indianere har skapt 140 000 arbeidsplasser rundt omkring i landet, men påpeker samtidig at det bare er 15 prosent av disse stillingene som er besatt av indianere.
Cheyennehøvding Hart sa følgende til Våkn opp! om hvilken virkning han mener at kasinoene og hasardspillet har på reservatene. Han sier: «Jeg har blandede følelser. Det eneste som er bra, er at det skaper arbeidsplasser og inntekter til stammene. På den annen side har jeg lagt merke til at mange av kundene tilhører vårt eget folk. Noen jeg kjenner, er blitt hektet på bingo, og de drar hjemmefra tidlig, faktisk allerede før barna kommer hjem fra skolen. Så blir disse barna nøkkelbarn til foreldrene kommer hjem fra bingoen.
Det store problemet er at folk tror at de skal vinne og øke familiens inntekt. Stort sett gjør de ikke det; de taper. Jeg har sett folk spille bort penger som var satt av til mat og til klær til barna.»
Hvordan er framtidsutsiktene?
Tom Bahti opplyser at det er to vanlige synspunkter i debatten om de sørvestlige stammenes framtid. «Det første er rett og slett en forutsigelse av at de innfødtes kulturer kommer til å forsvinne inn i det amerikanske samfunnets hovedstrømninger. Det andre er mer vagt . . . Dets talsmenn snakker forsiktig om integreringsprosessen og tar til orde for en gjennomtenkt sammenblanding av ’det beste av det gamle og det beste av det nye’, en slags kulturell solnedgang hvor indianeren fortsatt kan være original i sitt kunsthåndverk, fargerik i sin religion og vis i sin filosofi — men samtidig så rimelig i sitt forhold til oss (de overlegnes [de hvites] kultur) at han kan se tingene på vår måte.»
Bahti stiller så et spørsmål: «Det må nødvendigvis skje en forandring, men hvem skal forandre seg, og i hvilken hensikt? . . . Vi [de hvite] har for vane å betrakte alle andre som ukultiverte amerikanere. Vi tar det for gitt at de ikke er tilfreds med sin måte å leve på, og at de lengter etter å leve og tenke på vår måte.»
Han fortsetter: «Ett er iallfall sikkert: Indianernes historie er ikke ferdigskrevet, men hvordan den slutter, eventuelt om den slutter, gjenstår å se. Kanskje er det fremdeles tid til å begynne å betrakte de gjenværende indianersamfunnene som verdifulle kulturressurser i stedet for bare som innfløkte sosiale problemer.»
Liv i en ny, fredelig og rettferdig verden
Ut fra Bibelen vet Jehovas vitner hva framtiden kan bringe indianere og andre mennesker av alle folkeslag, stammer og tungemål. Jehova Gud har gitt løfte om å skape «nye himler og en ny jord». — Jesaja 65: 17; 2. Peter 3: 13; Åpenbaringen 21: 1, 3, 4.
Dette løftet innebærer ikke at det skal bli skapt en ny jordklode. Som indianerne vet bedre enn de fleste, er jordkloden en juvel når den blir behandlet godt og vist den rette respekt. Nei, Bibelens profetier viser at et nytt, himmelsk styre skal erstatte de menneskelagde styreformene, som driver rovdrift på naturressursene. Jorden skal bli forvandlet til et paradis hvor skogene, slettene, elvene og dyrelivet er blitt restituert. Alle mennesker kommer til å delta uselvisk i forvaltningen av jorden. Forholdene kommer ikke lenger til å være preget av rovdrift og griskhet. Det kommer til å være en overflod av mat og nok av oppbyggende gjøremål.
I og med oppstandelsen av de døde kommer dessuten virkningene av all urett som tidligere er blitt begått, til å bli opphevet. Ja, også anasaziene (navaho for «fortidens menn»), stamfedrene til mange av puebloindianerne, som holder til i Arizona og New Mexico, skal vende tilbake og få muligheten til å oppnå evig liv på en renset jord. Det kan også være at fortidens berømte indianerhøvdinger — Geronimo, Sitting Bull, Crazy Horse, Tecumseh, Manuelito, Chief Joseph, Seattle og mange flere — vender tilbake i den lovte oppstandelsen. (Johannes 5: 28, 29; Apostlenes gjerninger 24: 15) For noen fantastiske framtidsutsikter Guds løfter innebærer for dem og for alle andre som tjener ham nå!
[Bilde på side 15]
Typisk navahohytte, laget av tømmer og dekket med jord
[Bilde på side 15]
Crazy Horse — modell til skulpturen i fjellet i bakgrunnen
[Rettigheter]
Foto: Robb DeWall; gjengitt med tillatelse av Crazy Horse Memorial Foundation (ikke-kommersielt)
[Bilde på side 15]
Hopier og navahoer som er Jehovas vitner, kommer sammen i denne Rikets sal, en tidligere handelsstasjon i Keams Canyon i Arizona
[Bilde på side 16]
Tusen år gamle anasaziboplasser (Mesa Verde, Colorado)
[Bilde på side 16]
Geronimo (1829—1909), berømt apachehøvding
[Rettigheter]
Gjengitt med tillatelse av Mercaldo Archives/ Dictionary of American Portraits/Dover