Forstå symptomene og gjør noe med dem

VED symptomer på hjerteinfarkt er det ytterst viktig å søke legehjelp straks, ettersom risikoen for å dø er størst den første timen etter et infarkt. Rask behandling kan redde hjertemuskelen fra ubotelig skade. Jo mer av hjertemuskelen som blir spart, desto bedre vil hjertet pumpe etter et infarkt.

Men det er noen hjerteinfarkt som er stille — de gir ingen ytre symptomer. I disse tilfellene er vedkommende kanskje ikke klar over at han har forkalkning i kransarteriene. Noen blir dessverre først klar over at de har hjerteproblemer, når de får et alvorlig infarkt. Når hjertet slutter å pumpe, er det liten sjanse for å overleve hvis det ikke straks blir tilkalt kyndig hjelp og den eller de som allerede er hos pasienten, omgående går i gang med utvendig hjertekompresjon og kunstig åndedrett.

Harvard Health Letter sier at omkring halvparten av dem som har symptomer på åreforkalkning i kransarteriene, venter med å søke legehjelp. Hvorfor? «Som regel fordi de feiltolker symptomene eller ikke tar dem alvorlig.»

Johna, et av Jehovas vitner som fikk hjerteinfarkt, kommer med denne inntrengende oppfordringen: «Når du merker at det er noe som ikke er som det skal, så nøl ikke med å kontakte lege av frykt for å virke overspent. Jeg holdt på å miste livet fordi jeg ikke reagerte raskt nok.»

Hva som skjedde

John forteller: «Halvannet år før jeg fikk hjerteinfarkt, gjorde en lege meg oppmerksom på at jeg hadde høyt kolesterolnivå, en viktig risikofaktor ved hjerte- og karsykdommer. Men jeg gjorde ikke noe med saken, for jeg mente at jeg var ung — under 40 — og ved god helse. Jeg angrer dypt på at jeg ikke gjorde noe med det da. Jeg fikk også andre faresignaler — kortpustethet ved fysisk anstrengelse, smerter som jeg trodde var fordøyelsesbesvær, og ekstrem tretthet i flere måneder før infarktet kom. Jeg mente at det meste av dette kom av for lite søvn og for mye stress på jobben. Tre dager før infarktet hadde jeg noe som jeg trodde var en muskelkrampe i brystet. Det var et mindre infarkt før det store, som kom tre dager senere.»

Trykkende smerter i brystet, angina pectoris, er et varsel for omkring halvparten av dem som får hjerteinfarkt. Noen får åndenød eller tretthet og slapphet som symptomer, noe som indikerer at hjertet ikke får nok oksygen på grunn av koronar tilstopping. Disse faresignalene bør få en til å oppsøke lege for å få undersøkt hjertet. Dr. Peter Cohn sier: «Når en har fått behandling for angina, har en ingen garanti for at en har forebygd et hjerteinfarkt, men en har i hvert fall redusert risikoen for et nært forestående infarkt.»

Infarktet

John forteller videre: «Den dagen skulle vi spille softball. Mens jeg hev i meg en hamburger og pommes frites til lunsj, følte jeg meg litt uvel og kvalm, og det kjentes som om brystet snørte seg sammen, men jeg slo det hele fra meg. Da vi kom til ballplassen og begynte å spille, skjønte jeg at det var noe som var galt. Utover ettermiddagen ble jeg gradvis verre.

Jeg måtte legge meg på spillerbenken flere ganger. Jeg la meg på ryggen og prøvde å strekke brystmusklene, men de strammet mer og mer. Når jeg spilte og kjente meg klam og sliten, sa jeg til meg selv: ’Kanskje jeg har fått influensa.’ Jeg ble fort andpusten når jeg løp. Jeg la meg på en benk igjen. Da jeg reiste meg, var det helt klart at det var noe alvorlig galt. Jeg ropte til sønnen min, Jonatan: ’Jeg må på sykehuset NÅ!’ Det virket som om brystet hadde falt innover. Smerten var så voldsom at jeg ikke klarte å reise meg. Jeg tenkte: ’Det kan da ikke være hjerteinfarkt? Jeg er jo bare 38 år!’»

Sønnen til John var 15 år den gangen. Han forteller: «Det tok bare noen minutter før pappa mistet alle krefter, så han måtte bæres bort til bilen. Kameraten min kjørte bilen, mens han stilte pappa spørsmål for at han hele tiden skulle vite hvordan tilstanden var. Til slutt kom det ikke noe svar fra pappa. ’John!’ ropte kameraten min. Men pappa reagerte ikke. Så vred han seg kraftig i bilsetet, fikk kramper og kastet opp. Jeg ropte om og om igjen: ’Pappa! Jeg er så glad i deg! Du må ikke dø!’ Etter dette anfallet lå hele kroppen hans slapt i setet. Jeg trodde han var død.»

På sykehuset

«Vi løp inn på sykehuset for å hente hjelp. Det hadde gått to—tre minutter siden jeg trodde pappa var død, men jeg håpet at det gikk an å gjenopplive ham. På venterommet traff jeg til min store overraskelse omkring 20 andre Jehovas vitner som hadde vært på ballplassen. De fikk meg til å føle meg mer vel og til å føle at noen var glad i meg, og det var til stor hjelp i en så forferdelig situasjon. Cirka et kvarter senere kom det en lege som sa: ’Vi klarte å gjenopplive faren din, men han har hatt et omfattende og alvorlig hjerteinfarkt. Vi er ikke sikker på om han kommer til å leve.’

Han gav meg lov til å få treffe pappa en kort stund. Det pappa sa, viste hvor glad han var i familien, og det gjorde et voldsomt inntrykk på meg. Med store smerter sa han: ’Gutten min, jeg er så glad i deg. Husk bestandig på at Jehova er den viktigste personen i vårt liv. Slutt aldri å tjene ham, og hjelp mamma og brødrene dine til aldri å slutte å tjene ham. Vi tror fullt og fast på oppstandelsen, og hvis jeg dør, ønsker jeg å se dere alle sammen når jeg kommer tilbake.’ Vi gråt begge to, på grunn av kjærlighet, frykt og håp.»

Johns kone, Maria, kom en time senere. «Da jeg kom inn på akuttmottaket, sa legen: ’Mannen din har hatt et alvorlig hjerteinfarkt.’ Jeg var helt lamslått. Han forklarte at hjertet til John var blitt defibrillert åtte ganger. Det betydde at de hadde brukt elektriske støt for å stanse den kaotiske hjerterytmen, så rytmen kunne bli normal igjen. I tillegg til utvendig hjertekompresjon og kunstig åndedrett, oksygentilførsel og intravenøse medikamenter er defibrillering en livreddende metode.

Da jeg fikk se John, fikk jeg helt vondt inni meg. Han var veldig blek, og mange rør og ledninger koblet ham til forskjellige monitorer. Jeg bad en stille bønn til Jehova om at han måtte gi meg styrke til å utholde denne prøvelsen av hensyn til de tre sønnene våre, og jeg bad om at Han måtte hjelpe meg til å treffe kloke avgjørelser i forbindelse med det som lå foran. Da jeg gikk bort til sengen til John, tenkte jeg: ’Hva sier man til den man elsker, i en stund som denne? Er vi egentlig forberedt på en slik livstruende situasjon?’

’Jenta mi,’ sa John, ’du vet at jeg kanskje ikke overlever dette. Men det er viktig at du og guttene forblir trofaste mot Jehova, for snart er det slutt på denne ordning, og da er det ikke sykdom og død mer. Når jeg våkner opp i den nye ordning, vil jeg at du og guttene våre skal være der.’ Vi gråt så tårene rant.»

Legen forklarer

«Senere tok legen meg til side og forklarte at undersøkelsene viste at Johns hjerteinfarkt skyldtes at den venstre kransarteriens nedstigende gren var 100 prosent tett. En annen arterie var også blokkert. Legen sa at jeg måtte treffe en avgjørelse angående Johns behandling. To av valgmulighetene var medikamenter og angioplastikk. Han mente at angioplastikk var best, så vi bestemte oss for det. Men legene lovte ingenting, siden de fleste ikke overlever denne typen hjerteinfarkt.»

Angioplastikk, ballongdilitasjon, er en operasjonsteknikk hvor et kateter med en ballong på tuppen blir ført inn i en kransarterie. Ballongen blir så blåst opp for at den tilstoppede arterien skal bli åpnet. I mange tilfeller klarer man å gjenopprette blodstrømmen ved hjelp av denne metoden. Når flere arterier er alvorlig forsnevret, blir man vanligvis anbefalt bypassoperasjon.

Dyster prognose

Etter ballongbehandlingen fortsatte Johns liv å henge i en tråd i tre døgn. Omsider begynte hjertet hans å komme seg etter påkjenningen. Men hjertets pumpekapasitet var bare halvparten så god som den hadde vært før, og en stor del av hjertet var blitt arrvev, så det var nesten ikke til å unngå at han kom til å få varige men.

Når John nå ser tilbake, sier han: «Vi skylder vår Skaper, vår familie, våre åndelige brødre og søstre og oss selv å ta varslene alvorlig og å ta godt vare på helsen — særlig hvis vi er spesielt utsatt. Vi kan i betydelig grad være årsak til glede eller til sorg. Det er opp til oss.»

Johns tilfelle var alvorlig og krevde umiddelbar oppmerksomhet. Men ikke alle som føler ubehag i brystet, behøver å skynde seg til legen. Likevel er det som John opplevde, en advarsel, og de som mener at de har symptomer, bør gå og få en undersøkelse.

Hva kan man gjøre for å redusere risikoen for hjerteinfarkt? Det blir drøftet i den neste artikkelen.

[Fotnote]

[Ramme på side 6]

Symptomer på et hjerteinfarkt

• Et ubehagelig trykk, stramming eller smerte i brystet som varer i mer enn noen få minutter. Kan forveksles med kraftig halsbrann

• Smerte som sprer seg til — eller føles bare i — kjeven, nakken, skuldrene, armene, albuene eller venstrehånden

• Langvarig smerte i den øvre delen av mageregionen

• Åndenød, svimmelhet, besvimelse, svetting, kaldsvetting

• Utmattelse — kan komme flere uker før infarktet

• Kvalme eller oppkast

• Hyppige anginaanfall som ikke forårsakes av anstrengelser

Symptomene kan variere fra milde til sterke, og ikke alle viser seg i ethvert hjerteinfarkt. Men hvis man får en hvilken som helst kombinasjon av disse symptomene, må man være snar med å tilkalle hjelp. I noen tilfeller er det ingen symptomer; man får et såkalt stille hjerteinfarkt.

[Ramme på side 7]

Hva man kan gjøre for å overleve

Hvis du eller en du kjenner, får symptomer på hjerteinfarkt:

• Forstå symptomene.

• Slutt med det du holder på med, og sett deg eller legg deg.

• Hvis symptomene varer i mer enn noen få minutter, så ring det medisinske nødnummeret. Si at du har mistanke om hjerteinfarkt, og gi de opplysningene som er nødvendig for å kunne finne fram til deg.

• Hvis du kan få pasienten raskere til sykehuset ved å kjøre dit selv, så gjør det. Hvis du tror du selv har fått hjerteinfarkt, så be en annen om å kjøre deg dit.

Mens du venter på legehjelp:

• Løsne klær som strammer, deriblant belte og slips. Hjelp pasienten til å sitte eller ligge godt og støtt ham opp med puter om nødvendig.

• Bevar fatningen, enten du er pasient eller hjelper. Å bli oppskaket kan øke risikoen for livstruende hjerterytmeforstyrrelser. Bønn kan gi styrke og hjelpe en til å holde seg rolig.

Hvis det ser ut til at pasienten slutter å puste:

• Spør høyt og tydelig: «Kan du høre meg?» Hvis det ikke kommer noen reaksjon, og hvis pasienten ikke har puls og ikke puster, så begynn med gjenoppliving (HLR, hjerte-lunge-redning).

• Husk de tre grunnleggende skrittene ved HLR:

1. Bøy pasientens hode bakover og løft haken for at det skal bli fri luftvei.

2. Klem neseborene til pasienten sammen mens du sørger for at det fortsatt er fri luftvei, og blås langsomt to ganger inn i pasientens munn. Sjekk at brystet hever seg.

3. Trykk 10—15 ganger midt på brystet mellom brystvortene for å presse blod ut av hjertet og brystet. Foreta to innblåsninger og 15 hjertekompresjoner og hold det gående på denne måten med en ny omgang hvert 15. sekund, til pasienten puster selv og får pulsen tilbake, eller til kyndig hjelp kan overta.

Hjerte-lunge-redning bør utføres av noen som har øvelse i det. Men når det ikke er kyndig hjelp tilgjengelig, er «en hvilken som helst hjerte-lunge-redning bedre enn ingen,» sier dr. R. Cummins, som er leder for en hjerteovervåkingsavdeling. Hvis det ikke er noen som setter i gang med gjenoppliving, er det svært små sjanser for at pasienten skal overleve. Hvis noen på den annen side tar disse skrittene, vinner man tid til hjelpen kommer.

[Bilde på side 5]

Rask behandling etter et hjerteinfarkt kan være livreddende og minske skaden på hjertet