Musikk, stoff og alkohol var livet mitt

JEG tilhører den amerikanske urbefolkningen. Far, som døde for fire år siden, var chippewa. Han kom fra Sugar Island i Michigan. Mor kommer fra Ontario i Canada. Hun tilhører ottawa- og ojibwaindianerne. Gjennom far tilhører jeg Sault Sainte Marie-stammen av chippewaindianerne. På grunn av påvirkning fra katolske misjonærer og lærerne på kostskolene ble vi oppdratt som katolikker og gikk til messe hver søndag.

Jeg hadde en ukomplisert, lykkelig barndom i indianerreservatet. Som barn syntes jeg at somrene var rolige og fredelige og varte i det uendelige. Vi bodde avsides, og vi hadde verken innlagt vann eller vannklosett. Når vi trengte et bad, tok vi det i sjøen eller i en stamp. Vi var mye ute i det fri. Vi lekte med hestene, kuene og andre husdyr. Av og til tenkte jeg at jeg skulle ønske at hele verden kunne være slik i all evighet.

Oppveksten — en utfordring

Da jeg ble større og begynte på en offentlig skole, kom jeg ikke så ofte til reservatet. Skolen, idrett og musikk la beslag på det meste av tiden min. Jeg var tenåring i 1960-årene og ble påvirket av tidens ånd. Tretten år gammel brukte jeg allerede alkohol og narkotika regelmessig. Det var på mote å gjøre opprør mot samfunnet, og jeg hatet alt som de etablerte institusjonene stod for. Jeg kunne ikke begripe at folk kunne behandle hverandre på en så umenneskelig måte som de gjorde.

Omtrent på denne tiden fikk jeg min første gitar. Jeg tilhørte en musikalsk familie. Far spilte piano og steppet, og brødrene hans var også musikalske. Så når far og onklene mine kom sammen, spilte vi gigg og danset folkedanser til den lyse morgen. Jeg så alltid fram til disse kveldene. Snart hadde jeg lært meg å spille gitar og ble med i et rock and roll-band. Vi opptrådte på skoleball og ved andre tilstelninger. Siden opptrådte vi på barer og nattklubber, og det førte naturligvis til at forbruket av alkohol og narkotika ble større. Marihuana og metamfetamin (speed) hørte med til livsstilen min.

Militærtjeneste i Vietnam

Nitten år gammel var jeg allerede gift og skulle bli far. Da ble jeg også innkalt for å tjenestegjøre i den amerikanske marine. Det ble for mye stress for meg. I et forsøk på å takle det sørget jeg for å være dopet med stoff og alkohol 24 timer i døgnet.

Jeg ble sendt til en rekruttskole i San Diego i California og deretter til en militærbase i Pendleton i samme stat for å få videre opplæring. Jeg ble utdannet som sambandsmann. Det var i slutten av 1969. Nå kom den virkelige prøven — tjenesten i Vietnam. Nitten år gammel og bare så vidt ferdig med high school satte jeg foten på vietnamesisk jord. Patriotismen hadde gitt meg, og mange andre indianere, et ønske om å gjøre militærtjeneste til tross for den urettferdige måten samfunnet hadde behandlet oss på som minoritetsgruppe.

Først ble jeg satt til å tjenestegjøre like utenfor Da Nang. Cirka 50 menn — bare gutter, egentlig — hadde ansvaret for å opprettholde kommunikasjonssystemet til den militære enheten der. Vi dekket et område som strakte seg fra den demilitariserte sonen mellom Nord-Vietnam og Sør-Vietnam til omkring åtte mil sør for Da Nang.

Flyktninger strømmet til Da Nang, og det dukket opp slumpregede landsbyer overalt. Det var også mange hjem for foreldreløse barn. Å se de små barna, mange av dem lemlestet, gjorde et dypt inntrykk på meg. Det slo meg at nesten alle var jenter og små gutter. Snart fant jeg ut hva som var forklaringen på det. Gutter fra elleve år og oppover var ute i krigen. Senere traff jeg en ung vietnamesisk soldat og spurte ham om hvor gammel han var. «Fjorten,» var svaret. Han hadde allerede vært ute i krigen i tre år! Jeg var rystet. Han minnet meg om min 14 år gamle bror, bare med den forskjellen at min bror ikke var opptatt med å drepe, men med å spille baseball.

I de årene jeg tjenestegjorde i marinen, begynte jeg å grunne på forskjellige spørsmål som jeg gjerne ville ha svar på. En kveld gikk jeg i den kirken som lå inne på det militære området. Den katolske feltpresten holdt en preken om Jesus, fred og kjærlighet! Jeg hadde lyst til å skrike. Prekenen representerte det stikk motsatte av alt det vi så omkring oss. Etter prekenen spurte jeg ham hvordan han kunne forsvare at han som en kristen deltok i denne krigen. Svaret? «Vel, det er sånn vi kjemper for Herren.» Jeg gikk ut og sa til meg selv at jeg aldri mer skulle ha noe med kirken å gjøre.

Da jeg var ferdig med krigstjenesten, visste jeg at jeg måtte være glad for at jeg fortsatt var i live; men jeg hadde lidd mye både mentalt og moralsk. Å høre, se og lukte krig og død hver dag gjorde et dypt inntrykk på mitt unge sinn og hjerte. Selv om det er over 25 år siden dette hendte, virker det som om det var i går.

Kampen for å tilpasse meg et vanlig liv

Da jeg kom hjem, bestemte jeg meg for å satse på musikken. Mitt privatliv var et eneste rot — jeg var gift og hadde et barn, og jeg hadde fortsatt et stort forbruk av stoff og alkohol. Forholdet til min kone ble dårlig, og det endte med skilsmisse. Jeg tror aldri jeg har vært så langt nede som da. Jeg begynte å isolere meg og fant fred ute i det fri. Ofte fisket jeg ørret på avsidesliggende steder i Minnesota og det nordlige Michigan.

I 1974 flyttet jeg til Nashville i Tennessee for å gjøre videre karriere som gitarist og sanger. Jeg spilte på mange nattklubber, alltid i håp om å få et gjennombrudd. Men det var en tøff utfordring. Det fantes så mange talentfulle gitarister, og alle prøvde å nå toppen.

Men akkurat da det begynte å skje ting og jeg ante muligheten til å gjøre suksess, hendte det noe som virkelig gjorde meg rystet.

En farlig livsstil

Jeg drog for å besøke en gammel kjenning som jeg av og til hadde kjøpt stoff hos. Han møtte meg i døren med et haglgevær. Det meste av kroppen hans var gipset, og overkjeven og underkjeven hans var festet sammen med ståltråd fordi han hadde brukket kjeven. Med sammenbitte tenner fortalte han hva som hadde skjedd. Hva jeg ikke visste, var at han hadde hatt forbindelse med en narkotikaorganisasjon i Nashville, og at et stort parti kokain var blitt borte. Narkohaiene anklaget ham. De hadde sendt sine håndlangere for å banke ham opp og gitt beskjed om at han enten måtte levere stoffet tilbake eller betale de 20 000 dollar som var stoffets gateverdi. Og det var ikke bare ham selv som var truet; også hans kone og barn var i fare. Han sa at det ikke var trygt for meg å bli sett sammen med ham, og at det var best at jeg gikk. Jeg skjønte hva han mente, og gikk.

Denne hendelsen gjorde at jeg begynte å frykte for livet mitt. Uten å være klar over det var jeg blitt en del av en voldspreget verden. De fleste av dem jeg kjente blant musikere og narkomane, hadde alltid skytevåpen på seg. Jeg hadde vært på nippet til å kjøpe en revolver i kaliber 38 for å beskytte meg. Jeg innså at jo mer engasjert jeg ble i musikken, jo høyere ble den prisen jeg måtte betale. Jeg bestemte meg derfor for å forlate Nashville og la planer om å dra til Brasil for å studere latinamerikansk musikk.

Mange spørsmål, få svar

Til tross for de negative erfaringene jeg hadde gjort når det gjaldt religion, hadde jeg fremdeles et sterkt ønske om å tilbe Gud. Og det var fortsatt mange spørsmål jeg ikke hadde fått svar på. Så jeg begynte å søke etter sannheten. Jeg var til stede på møter hos forskjellige grupper som ikke var knyttet til noe bestemt religionssamfunn, men fant ikke svarene. Jeg husker et møte jeg var på i Minnesota. Predikanten gjorde prekenen unna på kort tid fordi et populært amerikansk fotballag skulle spille. Han oppfordret alle til å gå hjem og be om seier for dette laget! Jeg reiste meg og gikk. Jeg blir fremdeles irritert når jeg støter på noen som er så overfladiske at de setter Gud i forbindelse med sport.

Mens jeg jobbet i Duluth i Minnesota, la en venn av meg igjen et nummer av Vakttårnet i leiligheten min. Jeg leste det som stod om Matteus, kapittel 24, og alt virket riktig. Det fikk meg til å spørre meg selv: «Hvem er disse Jehovas vitner? Hvem er Jehova?» Jeg fikk ikke svar på disse spørsmålene før i 1975. Den samme vennen gav meg da boken Den sannhet som fører til evig liva og en bibel.

Jeg leste boken den kvelden jeg fikk den. Helt fra slutten av det første kapitlet var jeg klar over at jeg hadde funnet sannheten. Det var som om et slør var blitt fjernet fra øynene mine. Jeg leste ut boken, og dagen etter gikk jeg rett over gaten til noen naboer som var Jehovas vitner, og spurte om de ville studere Bibelen med meg.

Jeg oppgav planene om å dra til Brasil og begynte å gå på møtene i Rikets sal. Med Jehovas hjelp klarte jeg å slutte brått med stoff og alkohol, etter tolv års avhengighet. Etter noen måneder begynte jeg å delta i forkynnelsen fra hus til hus.

Jeg hadde imidlertid et problem. Jeg hadde aldri hatt fast arbeid, og bare tanken på å være bundet til en bestemt timeplan virket avskrekkende på meg. Nå måtte jeg begynne å påta meg ansvar, for Debi hadde igjen kommet inn i livet mitt. Vi hadde vært ute sammen noen ganger tidligere, men så begynte hun på lærerskolen, og jeg skulle jo bli musiker. Nå hadde hun også tatt imot Bibelens sannhet, og vi følte oss tiltrukket av hverandre igjen. Vi giftet oss og ble deretter døpt som Jehovas vitner i Sault Sainte Marie i Ontario i Canada i 1976. Etter hvert fikk vi fire barn — tre gutter og en jente.

For å forsørge familien åpnet jeg en musikkforretning og underviste i jazzimprovisasjon og gitarspill. Jeg hadde også et lite studio hvor vi gjorde innspillinger, og av og til spilte jeg på finere restauranter. Og så, av alle ting, fikk jeg plutselig mulighet til å komme tilbake i toppsjiktet blant profesjonelle musikere. Tre ganger fikk jeg henvendelser om å kompe kjente plateartister. Dette var min store sjanse — ja, det var faktisk den tredje sjansen på to år. Jeg fikk tilbud om å reise til Los Angeles for å spille sammen med en kjent jazzgruppe. Men jeg visste at det ville bety at jeg måtte begynne å reise en hel del igjen og bruke mye tid på konserter og opptak. Jeg tenkte over tilbudet i cirka fem sekunder og sa så respektfullt: «Nei takk.» Tanken på mitt tidligere liv med stoff, alkohol og trusler fra gangstere hjalp meg til å innse at det ikke var verdt det det kostet. Mitt nye liv som en kristen sammen med kone og barn betydde mye mer for meg.

I flere år arbeidet jeg som tekniker i fjernsynet i forbindelse med undervisnings- og dokumentarprogrammer. Nå for tiden arbeider jeg for et universitet i Arizona med å koordinere videokommunikasjon til hopireservatet.

Tilbake til mitt eget folk

Det er 20 år siden jeg innviet mitt liv til Jehova Gud. Jeg har også levd i et lykkelig ekteskap i 20 år. Både Debi, Dylan, den eldste sønnen vår, som er 19, og datteren vår, Leslie, som er 16, er opptatt i heltidstjenesten. Dylan tjener ved Selskapet Vakttårnets trykkeri og farmkompleks i Wallkill i New York. De to yngste guttene våre, Casey på 12 og Marshall på 14, har også innviet seg til Jehova og ble nylig døpt.

For tre år siden tok vi imot en innbydelse til å flytte til et sted hvor det er større behov for forkynnere. Vi flyttet til Keams Canyon i Arizona for å tjene blant navaho- og hopiindianerne der. Jeg er en eldste i menigheten. Det er en stor glede å kunne leve blant den amerikanske urbefolkningen igjen. På grunn av kulturforskjellen og forskjellen i levevilkår sammenlignet med typiske amerikanske forsteder har vi følelsen av å være ute i misjonærtjenesten. Vi reiste fra et stort, komfortabelt hus og har nå et mye mindre, mobilt hjem hvor vi til å begynne med bodde alle seks. Det er vanskeligere å klare seg her. Mange hus har ikke innlagt vann, og mange har bare utedo. Noen familier må dra langt av gårde om vinteren for å skaffe ved og kull. Vann må hentes i offentlige brønner. Mange veier er ikke asfaltert og står ikke engang på kartet. Da jeg bodde i et reservat som barn, syntes jeg ikke at noe av dette utgjorde noe problem. Men nå vet min familie og jeg av egen erfaring hvor mye hardt arbeid bare det aller mest nødvendige krever.

Indianerne i reservatene har sin egen jurisdiksjon, men de har de samme problemene som alle regjeringer strir med — indre konflikter, favorisering, pengemangel, underslag og kriminalitet blant ledere og tjenestemenn. Indianerne sliter med alkoholisme, narkotikamisbruk, arbeidsledighet, vold i hjemmet og problemer i ekteskapet og familien. Noen legger fremdeles skylden for den situasjonen de befinner seg i, på de hvite, men de hvite har de samme problemene å stri med. Til tross for presset fra familie, venner og stammefrender er det mange indianere som reagerer positivt på Jehovas vitners undervisningsarbeid. De ser at vennskapet med Gud er verdt hva det enn måtte koste. Mange reiser ti—tolv mil og vel så det for å komme på kristne møter. Vi er glad for at vi kan gjøre budskapet om Guds rike kjent blant navahoene og hopiene.

Jeg ser fram til den dagen da Jehova ved sitt styre skal «ødelegge dem som ødelegger jorden», og da alle lydige mennesker skal leve sammen i fred og harmoni som en forent familie. Da kommer livet til å bli slik som jeg ønsket at det skulle være, da jeg var en liten chippewagutt i Canada. (Åpenbaringen 11: 18; 21: 1—4) — Fortalt av Burton McKerchie.

[Fotnote]

[Bilde på side 13]

Jeg søkte etter svarene på mine spørsmål om Gud

[Bilder på side 15]

Øverst: Min familie og en navahovenn (til venstre)

Nederst: Vårt mobile hjem i nærheten av Rikets sal