Treskjæring — et gammelt afrikansk kunsthåndverk

Av Våkn opp!s medarbeider i Nigeria

TRESKJÆRERNE i Benin City, som ligger i det som nå er det sørlige Nigeria, har lenge hatt nok å gjøre. For hundre år siden var Benin City hovedstaden i et mektig, velorganisert skogrike. Besøkende fra Europa ble slått av forundring når de så de brede, rette gatene, de velstelte husene og de verdige og lovlydige innbyggerne. I flere hundre år var Benin City et av Vest-Afrikas viktigste kommersielle og kulturelle sentre.

Kongeriket Benin ble styrt av en kongerekke som ble kalt obaer. Obaene virket aktivt til fremme for kunsthåndverk. Det praktfulle slottet deres i Benin City var utsmykket med utskårne hoder, utsøkte veggplater støpt i bronse og elfenbensarbeider som var de rene mesterverk. Selv om tidens tann og termittene i fellesskap har ødelagt de gamle treskjærerarbeidene, er det tydelig at treskjærerne var aktive i dette kongeriket. Martins Akanbiemu, tidligere konservator ved nasjonalmuseet i Lagos, skriver: «Det ser ut til at treskjærernes laug . . . var det eldste av de laugene som arbeidet for obaen.»

I 1897 ble Benin City plyndret av britiske styrker, som tok over 2000 kunstskatter som nå er uhyre verdifulle, med seg til Europa. Den største samlingen av gammelt kunsthåndverk fra Benin er ikke i Nigeria, men er utstilt i museer i London og Berlin.

Treskjæring i dag

I dag er Benin City mye lik mange andre nigerianske byer og har et yrende folkeliv. Men man kan fremdeles fornemme byens fordums storhet. Slottet er gjenoppbygd, og den nåværende oba bor der. Man kan se spor etter den dype vollgraven som omgav den gamle byen, og hvis man hører godt etter, kan man høre den forsiktige tikkelyden fra meisler som bearbeider treverket.

En mann som heter Johnson, har skåret ut trefigurer i Benin City i 20 år. Før i tiden skulle hoder i tre og messing bevare minnet om de døde; slike hoder prydet de altrene hvor folk tilbad sine forfedre. Men de hodene Johnson skjærer ut, ligner ikke de hodene som ble brukt i religiøs sammenheng. Hans er bare til pynt.

Johnson bruker stort sett ibenholt, den harde, sprø kjerneveden av et tropisk treslag. Den er ideell til treskjæring. Nigeriansk ibenholt er ofte ravnsvart, men hos noen trær er kjerneveden stripete eller gråsvart. Johnson bruker også noe av splintveden, den ytre delen av veden, til sine arbeider; den har en behagelig rødfarge som harmonerer godt med det svarte. Både rød og svart ibenholt kan pusses så den blir skinnende blank.

Det finnes rikelig med ibenholt i Nigeria. Når et ibenholttre blir felt, lar man det ofte ligge noen måneder i skogen for at det skal tørke. Selv etter at Johnson har fått trestammen til verkstedet, lar han den tørke enda noen måneder før han begynner å bruke den. Dette er viktig, for ved som ikke er helt tørr, kan komme til å forandre form og sprekke.

Når Johnson er klar til å begynne å bearbeide veden, bruker han en håndsag og skjærer ut et stykke som er omkring 40 centimeter langt. Etter å ha ventet enda en uke for å være helt sikker på at trestykket ikke skal sprekke, tar han et stykke kritt og tegner omrisset av det hodet han skal skjære ut, på treet, og så setter han i gang.

Han bruker først en flat meisel, så en buet meisel og til slutt en finere meisel. Deretter bruker han en grov fil til å pusse med. Og så bruker han en treskjærerkniv for å få fram detaljene. Han må konsentrere seg sterkt. Hvis han er uoppmerksom, kan resultatet bli et hode med et merkelig smil eller med et øye som ser i gal retning.

Etter at Johnson er ferdig med utskjæringen, går lærlingene hans i gang med å pusse det utskårne hodet med stadig finere sandpapir. Til slutt har de på litt møbelpolitur eller skokrem og polerer det med en skobørste til det er skinnende blankt. Det tar to dager å skjære ut et slikt trehode som det du ser på bildene. Og tre dager til går med til å slipe og polere det.

Når utskjæringen er ferdig, legger Johnson trehodet vekk noen måneder for å forvisse seg om at det ikke kommer noen sprekker i det. Hvis emnet var helt tørt før utskjæringen begynte, blir det ingen sprekker. Og som oftest blir det ikke det. Hvis det blir en sprekk, blir produktet sendt tilbake til verkstedet, hvor sprekken blir tettet og slipingen og poleringen blir gjentatt.

Å lære treskjæring

Johnson har seks lærlinger i alderen 10 til 18 år. De lærer treskjæring i omvendt rekkefølge og begynner med den siste oppgaven og arbeider seg bakover mot begynnelsen. Det første de lærer, er å polere. Så lærer de å pusse med sandpapir. Senere får de lære å bruke den grove filen. Til slutt kommer den dagen da de får utlevert en flat meisel og kan begynne å arbeide med et nytt emne.

«Det er ikke hvem som helst som kan bli treskjærer,» sier Johnson. «En må for det første ha anlegg for det og ha evnen til å konsentrere seg. En må også lære seg å være tålmodig når det går sent framover, og kunne takle de feil en gjør. En må være utholdende også, for det tar minst tre år å bli en dyktig treskjærer. Men det er ikke slutten på historien — en blir aldri utlært. En blir flinkere hele tiden etter hvert som en får øvelse.»

[Ramme på side 20]

Termitten og treskjæreren

Noen sier at afrikansk kunsthåndverk står i stor gjeld til termitten. Treskjæreren lager en figur, og termitten ødelegger den (med noe hjelp fra det tropiske klimaet), ofte i løpet av noen dager! I århundrenes løp har termitten virkelig holdt treskjæreren travelt opptatt. Det har vært et uendelig, men likevel konstruktivt kretsløp: Termitten ødelegger, og treskjæreren begynner forfra igjen, med muligheter til å forbedre sine ferdigheter og utvikle sin oppfinnsomhet.

Boken African Kingdoms sier: «Sopp og den iherdige termitten sørget i det alt vesentlige for at detaljene i eldre arbeider ikke fikk anledning til å påvirke de etterfølgende generasjonenes arbeid. Det førte til at det ikke bare ble behov for nye arbeider, men også til at det ble større mulighet til å variere formen; det ble mye mindre kopiering og mye mer som avhang av den enkeltes dyktighet og fantasi.»

Noen sier at dette forholdet mellom termitten og treskjæreren forklarer noe av den fremragende dyktigheten som har gjort afrikansk kunst så berømt. I sin bok Nigerian Images sier forskeren William Fagg: «La oss . . . hylle termitten, som ved det meste av sin virksomhet er en høyst uvelkommen gjest blant menneskene, men som likevel i århundrer og årtusener har hatt et vedvarende og enormt produktivt forhold til treskjæreren i tropene.»

[Bilderettigheter]

Gjengitt med tillatelse av dr. Richard Bagine

[Bilder på side 19]

En figur skjæres ut:

1. Det beste trestykket velges ut,

2. omrisset av hodet merkes av,

3. meisling, 4. pussing, 5. polering