Jehova har jevnet vår vei

JEG ble født i 1924, i nærheten av Cham, en by i den sveitsiske kantonen Zug. Mine foreldre hadde 13 barn — 10 gutter og 3 jenter. Jeg var den førstefødte. To av guttene døde mens de var svært unge. Vi andre fikk en solid katolsk oppdragelse og vokste opp på en bondegård under den store depresjonen.

Far var en ærlig og hyggelig mann, men han hadde lett for å få raserianfall. En gang slo han til og med mor da hun av sjalusi rettet urettferdige beskyldninger mot ham. Hun kunne ikke tåle at han småpratet med kvinnene i nabolaget, selv om hun ikke hadde noen grunn til å tvile på hans troskap. Dette gjorde meg svært vondt.

Mor var veldig overtroisk. Hun tolket selv de minste hendelser som tegn fra «de stakkars sjelene i skjærsilden». Jeg avskydde en slik godtroenhet. Men prestene gav næring til hennes overtroiske oppfatninger ved å gi henne lesestoff som underbygget hennes uriktige religiøse tenkemåte.

Jeg hadde spørsmål

Fra guttedagene av opptok spørsmål om Gud og om hva som er menneskenes skjebne, tankene mine. Jeg forsøkte å trekke logiske slutninger, men det var så mange selvmotsigelser! Jeg leste katolske publikasjoner om helgenene, om mirakler og så videre. Men dette appellerte ikke til min fornuft. Jeg følte det som om jeg famlet i mørke.

Presten rådde meg til ikke å tenke så mye på de spørsmålene jeg hadde. Han sa at det å ville vite allting var et tegn på stolthet, og at Gud står de hovmodige imot. Den læresetningen som virket spesielt frastøtende på meg, var at Gud i all evighet ville pine dem som har dødd uten å bekjenne sine synder, i et brennende helvete. Siden dette betydde at de fleste mennesker på jorden ville bli pint for evig, lurte jeg ofte på hvordan dette kunne harmonere med Guds kjærlighet.

Jeg satte også spørsmålstegn ved den katolske skikken å skrifte. Jeg ble redd da vi på den katolske skolen fikk vite at urene tanker var en alvorlig synd som krevde at vi skriftet for en prest. Jeg spurte meg selv: «Hadde jeg husket å bekjenne alt? Eller hadde jeg glemt noe som ville gjøre mitt skriftemål verdiløst og føre til at mine synder ikke ble tilgitt?» Tvil ble sådd i mitt hjerte når det gjaldt Guds barmhjertighet og hans villighet til å tilgi.

I omkring tre eller fire år kjempet jeg mot negative tanker som gjorde meg nedtrykt. Jeg vurderte å oppgi all tro på Gud. Men så tenkte jeg at hvis jeg bare ikke gir opp, vil jeg helt sikkert finne den rette vei. Etter hvert ble jeg overbevist om at Gud er til, men min usikkerhet vedrørende mine religiøse trosoppfatninger plaget meg.

Som følge av at jeg på et tidlig tidspunkt var blitt indoktrinert, trodde jeg at Jesus Kristus hadde den romersk-katolske kirke i tankene da han sa til apostelen Peter: «På dette fjell vil jeg bygge min Kirke.» (Matteus 16: 18, norsk katolsk oversettelse av Det nye testamente [1938]) Jeg begynte å tro at de gode elementene i kirken til slutt ville seire, og jeg ønsket å samarbeide med kirken med det målet for øye.

Ekteskap og familie

Som den eldste sønnen i familien arbeidet jeg sammen med min far på gården inntil min yngre bror var i stand til å ta min plass. Så gikk jeg på en katolsk landbruksskole, hvor jeg tok agronomeksamen. Deretter begynte jeg å se meg om etter en livsledsager.

Gjennom en av mine søstre ble jeg kjent med Maria. Jeg fikk vite at hun hadde bedt til Gud om å få en ektemann som hun kunne streve etter å vinne det evige liv sammen med. Da vi bekjentgjorde vårt bryllup, skrev vi: «Forent i kjærlighet søker vi lykke, våre øyne ser hen til Gud. Vår vei er livet, og vårt mål er evig lykksalighet.» Vi giftet oss den 26. juni i 1958 i klostret Fahr i nærheten av Zürich.

Maria og jeg hadde svært lik bakgrunn. Hun kom fra en dypt religiøs familie og var den eldste av sju barn. De var alle travelt opptatt med gårdsarbeid, lekser og kirkebesøk, så det var ikke mye tid til å leke. De første årene av vårt ekteskap var ikke lette. På grunn av mine mange spørsmål angående religiøse ting begynte Maria å tvile på at hun hadde giftet seg med den rette mannen. Hun nektet å sette spørsmålstegn ved kirkens læresetninger eller det at den har støttet kriger, korstog og inkvisisjoner. Men vi stolte begge på Gud og var overbevist om at så lenge vi forsøkte å gjøre hans vilje så godt vi kunne, ville han aldri forlate oss.

I 1959 forpaktet vi en gård i nærheten av Homburg i den østre delen av Sveits. Den ble vårt hjem i 31 år. Den 6. mars 1960 ble vår første sønn, Josef, født. Han ble etterfulgt av seks brødre og en søster, Rachel. Maria har vist seg å være en rettferdig og upartisk mor, trofast mot dypt rotfestede prinsipper. Hun har virkelig vært en velsignelse for familien.

Søken etter bibelske sannheter

Etter hvert ble vår religiøse uvitenhet mer og mer uutholdelig. I slutten av 1960-årene begynte vi å gå på forelesninger ved en katolsk folkehøyskole, men da vi kom hjem, var vi mer forvirret enn noen gang. Talerne gav uttrykk for sine egne oppfatninger, uten å legge fram bibelske beviser. Tidlig i 1970-årene begynte jeg å reflektere over Jesu ord: «Hvis dere ber Faderen om noe, skal han gi dere det i mitt navn. . . . Be, og dere skal få.» — Johannes 16: 23, 24.

Denne forsikringen fra Guds Ord fikk meg til å be gjentatte ganger: «Far, hvis den katolske kirke er den sanne religion, vær da så snill å vise meg det tydelig. Men hvis den ikke er det, så vis meg det like tydelig, og jeg skal fortelle det til alle.» Jeg bad inntrengende igjen og igjen, i samsvar med Jesu oppfordring i Bergprekenen om å ’fortsette å be’. — Matteus 7: 7, 8.

Mine samtaler med Maria — spesielt om forandringer i de katolske læresetninger i 1960-årene angående det å dyrke helgener, det å spise kjøtt på fredager, og så videre — fikk henne etter hvert til å nære tvil. En gang, da vi var til stede ved en messe våren 1970, bad hun: «Å Gud, vis oss veien til evig liv. Vi vet ikke lenger hva som er den rette vei. Jeg er villig til å underkaste meg hva som helst, bare du viser oss den rette vei for hele vår familie.» Jeg visste ikke om hennes bønn, og hun visste heller ikke om mine, før vi forstod at våre bønner var blitt hørt.

Vi finner Bibelens sannhet

Etter at vi hadde kommet hjem fra kirken en søndag morgen i begynnelsen av 1970-årene, banket det på døren. En mann, sammen med sin ti år gamle sønn, presenterte seg som et av Jehovas vitner. Jeg gikk med på å ha en bibelsk drøftelse. Jeg regnet med at jeg lett kunne bevise at han tok feil, for ut fra det jeg hadde hørt om Jehovas vitner, trodde jeg ikke de var så godt informert.

Vår drøftelse varte i to timer uten særlig gode resultater, og det samme skjedde søndagen etter. Jeg så fram til en tredje drøftelse, men vitnet dukket ikke opp. Maria sa at han måtte ha innsett at det ikke var bryet verdt. Jeg var svært glad da han kom tilbake to uker senere. Jeg sa straks: «I 35 år har jeg lurt på dette med helvete. Jeg kan rett og slett ikke akseptere at Gud, som er kjærlighet, vil pine sine skapninger på en slik grusom måte.»

«Du har rett,» svarte han. «Bibelen lærer ikke at helvete er et pinested.» Han viste meg at det hebraiske ordet «sjeol» og det greske ordet «hades», som ofte blir oversatt med «helvete» i den katolske bibel, ganske enkelt sikter til menneskehetens felles grav. (1. Mosebok 37: 35; Job 14: 13; Apostlenes gjerninger 2: 31) Han leste også skriftsteder som beviste at menneskesjelen kan dø, og at straffen for synd er døden, ikke pine. (Esekiel 18: 4; Romerne 6: 23; Jakob 5: 20) Da begynte jeg å forstå at jeg hadde vært blindet av religiøse løgner hele livet. Nå begynte jeg å lure på om andre av kirkens dogmer var usanne.

Jeg ønsket ikke å være ført bak lyset lenger, så jeg kjøpte et katolsk bibelleksikon og et historisk verk i fem bind som handlet om pavene. Disse bøkene var forsynt med imprimatur, det vil si at de romersk-katolske episkopale myndigheter hadde gitt tillatelse til at de kunne trykkes. Da jeg leste pavenes historie, ble jeg klar over at noen av dem var blant historiens verste forbrytere! Og ved å undersøke bibelleksikonet ble jeg klar over at læren om treenigheten, om et brennende helvete, om skjærsilden og mange andre av kirkens læresetninger ikke er basert på Bibelen.

Nå var jeg moden for et bibelstudium med Jehovas vitner. I begynnelsen var Maria til stede bare for å være høflig, men snart godtok hun det hun lærte. Etter fire måneder meldte jeg meg ut av den katolske kirke og gav presten beskjed om at våre barn ikke lenger ville være til stede ved religionsundervisningen. Den etterfølgende søndagen advarte presten sine sognebarn mot Jehovas vitner. Jeg tilbød meg å forsvare mine trosoppfatninger, men presten gikk ikke med på en slik drøftelse.

Etter dette gjorde vi raske framskritt. Til slutt ble min kone og jeg døpt i vann som symbol på vår innvielse til Jehova. Det skjedde den 13. desember i 1970. Et år senere måtte jeg sitte to måneder i fengsel på grunn av min kristne nøytralitet. (Jesaja 2: 4) Det var ikke lett å la min kone være alene med åtte barn, selv ikke for en så kort tidsperiode. Barna var bare fra fire måneder til tolv år gamle. Dessuten hadde vi et gårdsbruk og husdyr å ta oss av. Men ved Jehovas hjelp klarte de seg uten min hjelp.

Vi setter Rikets interesser på førsteplassen

Det var aldri noen i vår familie som gikk glipp av et møte, med mindre de var syke. Og vi organiserte arbeidet vårt slik at vi aldri gikk glipp av noen av de store stevnene. Snart begynte barnas lek på loftet å dreie seg om det de hadde lært på våre kristne møter. De holdt for eksempel elevtaler for hverandre og øvde på presentasjoner. Til vår store glede reagerte de alle positivt på den åndelige opplæringen vi gav dem. Jeg minnes en gang da min kone og jeg ble intervjuet på et kretsstevne mens våre åtte barn satt på rad og rekke — fra den eldste til den yngste — og lyttet oppmerksomt. Det er et hyggelig minne.

Det å oppdra barna våre i «Jehovas tukt og formaning» ble det viktigste for oss. (Efeserne 6: 4) Vi kvittet oss med fjernsynsapparatet, og vi pleide ofte å invitere nidkjære medkristne hjem til oss slik at barna våre kunne dra lærdom av deres erfaringer og deres begeistring. Vi var nøye med å unngå tankeløs tale og det å være kritiske overfor andre. Hvis noen gjorde en feil, snakket vi om det og forsøkte å se etter formildende omstendigheter. Vi forsøkte å hjelpe barna til å vurdere ting på en fornuftig og rettferdig måte. Vi unngikk omhyggelig å sammenligne dem med andre unge. Vi innså også hvor viktig det er at foreldre ikke skjemmer bort barna eller skjermer dem mot konsekvensene av deres handlinger. — Ordspråkene 29: 21.

Likevel var det ikke problemfritt å oppdra barna våre. En gang påvirket noen skolekamerater dem til å ta sukkertøy i en butikk uten å betale for det. Da vi fikk vite om det, sendte vi barna våre tilbake til butikken for å betale for det de hadde tatt, og for å be om unnskyldning. Det var pinlig for dem, men det var en leksjon i ærlighet.

I stedet for å tvinge barna til å bli med oss ut i forkynnelsesarbeidet gikk vi heller foran som gode eksempler ved å gi denne virksomheten høy prioritet. Barna så at vi satte møtene og felttjenesten foran det arbeidet som måtte gjøres på gården. De anstrengelsene vi gjorde oss for å oppdra våre åtte barn til å gå på Jehovas veier, ble virkelig velsignet.

Vår eldste sønn, Josef, er en kristen eldste. Han tjente i flere år ved Jehovas vitners avdelingskontor i Sveits sammen med sin kone. Thomas er en eldste, og han og hans kone er pionerer, som heltidsforkynnere blir kalt. Daniel, som oppgav sin karriere som profesjonell syklist, er en eldste, og han og hans kone er pionerer i en annen menighet. Benno og hans kone er aktive forkynnere i den sentrale delen av Sveits. Vår femte sønn, Christian, tjener som eldste i den menigheten vi hører til. Han er gift og har to barn. Franz er pioner og tjener som eldste i en menighet i Bern, og Urs, som på et tidspunkt tjente ved avdelingskontoret i Sveits, er gift og tjener som pioner. Vår eneste datter, Rachel, og hennes mann var også pionerer i flere år.

Jeg har fulgt mine barns eksempel og begynte som pioner da jeg gikk av med pensjon i juni 1990. Når jeg ser tilbake på mitt og min families liv, kan jeg virkelig si at Jehova har jevnet veien for oss og utøst velsignelser over oss «til det ikke lenger er noe behov». — Malaki 3: 10.

Min kjære kones favorittskriftsted er: «Kast din byrde på Jehova, og han skal støtte deg. Aldri skal han tillate at den rettferdige vakler.» (Salme 55: 22) Og mitt er: «Ha . . . din største glede i Jehova, og han skal gi deg det ditt hjerte ber om.» (Salme 37: 4) Vi har begge erfart sannheten i disse vakre uttalelsene. Vårt mål er å prise vår Gud, Jehova, i all evighet sammen med våre barn og deres familier. — Fortalt av Josef Heggli.