Kommer regnskogene til å klare seg?

I BEGYNNELSEN av vårt århundre ble vandreduen i Nord-Amerika utryddet. Den var en gang kanskje den mest tallrike fuglearten som noen gang har eksistert. Ifølge enkelte ornitologers beregninger var det for 200 år siden mellom fem og ti milliarder av disse fuglene.

I løpet av knappe 100 år forsvant det som ble ansett for å være et uuttømmelig forråd av billig fuglekjøtt. Denne utviklingen er blitt kalt «tidenes mest dramatiske tilbakegang [av en art]». Monumentet over vandreduen i Wyalusing naturpark i Wisconsin i USA bærer denne innskriften: «Denne arten døde ut på grunn av menneskenes griskhet og tankeløshet.»

Den skjebnen som rammet vandreduen, er en påminnelse for oss om at også de mest fruktbare av jordens skapninger er sårbare for menneskenes angrep. Griskheten og tankeløsheten gjør seg fremdeles gjeldende. Og i dag er det ikke bare en enkelt art som er truet, men hele økosystemet. Hvis regnskogene forsvinner, vil alle som holder til i dem — omkring halvparten av alle arter på jorden — forsvinne med dem. Forskere har uttalt at en slik ulykke ville være «den største biologiske katastrofe som menneskene noen gang har utløst».

Menneskene vet nok mer om miljøet nå enn de gjorde for 100 år siden. Men denne innsikten har ikke satt dem i stand til å stanse ødeleggelsens voldsomme flodbølge. Botanikeren Manuel Fidalgo sier: «Vi ødelegger noe som er uvurderlig, og vi har ikke mye tid igjen. Jeg frykter for at det om noen år ikke vil være andre skoger igjen enn dem som befinner seg på fjellskråninger som er utilgjengelige for tømmerhoggerne.»

Naturforskere er bekymret fordi regnskogene er så vanskelige å gjenreise. I en bok om regnskogene heter det at gjenreising av skog er «tidkrevende og dyrt, . . . den dårligst tenkelige løsningen på ødeleggelsen av regnskogene». (The Emerald Realm: Earth’s Precious Rain Forests) Ved nyplanting ville man i beste fall redde bare et lite antall arter av tropiske trær, og ungtrærne ville kreve stadig stell for å unngå å bli kvalt av ugress.

Om en skog noen gang skulle kunne gjenvinne sin fordums prakt, ville avhenge av om det nyplantede feltet befant seg tilstrekkelig nær jomfruelig regnskog. En slik nærhet er en betingelse for at det nyplantede området etter hvert kan oppta i seg de titusener av arter som utgjør en virkelig regnskog. Men selv om denne betingelsen ble oppfylt, ville prosessen ta hundrevis av år. Noen områder som ble forlatt for tusen år siden, da mayakulturen gikk til grunne, er fremdeles ikke fullstendig gjenreist.

«En ny internasjonalisme»?

En forsker ved Smithsonian Institution i Washington, D.C., foreslår at man bør frede ti prosent av de eksisterende regnskogene med tanke på kommende slekter for å bevare så mange arter som mulig. Foreløpig er omkring åtte prosent fredet, men mange av disse naturreservatene eller nasjonalparkene er fredet bare i navnet, siden det verken finnes midler eller mannskap til å ta vare på dem. Det er innlysende at det må gjøres noe mer.

Peter Raven, som arbeider for bevaring av regnskogene, sier: «Arbeidet for å redde regnskogene gjør det påkrevd med en ny internasjonalisme, en erkjennelse av at folk overalt spiller en rolle i forbindelse med jordens skjebne. Det må finnes metoder for å bekjempe fattigdom og sult over hele verden. Det vil være nødvendig å få i stand nye overenskomster mellom nasjonene.»

Mange synes hans forslag er fornuftige. Det å redde regnskogene krever en global løsning — i likhet med mange andre situasjoner menneskene står overfor. Problemet består i å oppnå «overenskomster mellom nasjonene» før det inntreffer en verdensomfattende katastrofe, og før skaden er uopprettelig. Som Peter Raven antyder, er ødeleggelsen av regnskogene nær forbundet med andre kompliserte problemer i utviklingslandene, for eksempel sult og fattigdom.

Hittil har internasjonale bestrebelser for å løse slike problemer bare gitt begrensede resultater. Noen undrer seg på om nasjonene noen gang vil heve seg over sine snevre og motstridende nasjonale interesser og arbeide for det som er til fellesskapets beste, eller om tanken på «en ny internasjonalisme» bare er en drøm.

Historien gir oss liten grunn til optimisme. Men én faktor blir ofte oversett, nemlig hvordan regnskogenes Skaper ser på forholdene. Professor Edward O. Wilson ved Harvard universitet sier: «Man bør huske at vi ødelegger en del av skaperverket og derved berøver alle framtidige generasjoner den arven vi selv har fått del i.»

Kommer jordens Skaper til å tillate at menneskene ødelegger hans henders verk fullstendig? Det ville være utenkelig.a Bibelen forutsier tvert imot at Gud skal «ødelegge dem som ødelegger jorden». (Åpenbaringen 11: 18) Hvordan kommer Gud til å gjennomføre denne løsningen? Han har lovt å opprette et rike — et overnasjonalt himmelsk styre — som skal løse alle jordens problemer, og som «aldri skal bli ødelagt». — Daniel 2: 44.

Guds rike skal ikke bare gjøre slutt på menneskenes misbruk av jorden, men også påse at jordens naturskjønnhet blir gjenopprettet. Hele jorden skal til slutt bli en verdensomfattende naturpark i samsvar med det som var vår Skapers hensikt fra begynnelsen. (1. Mosebok 1: 28; 2: 15; Lukas 23: 42, 43) Folk overalt skal bli «lært av Jehova», og de kommer til å lære å være glad i og verdsette hele hans skaperverk, også regnskogene. — Jesaja 54: 13.

I Salmene blir denne velsignelsesrike tiden beskrevet slik: «La . . . alle skogens trær bryte ut i gledesrop for Jehova. For han er kommet; for han er kommet for å dømme jorden. Han skal dømme det fruktbare land med rettferdighet og folkene med sin trofasthet.» — Salme 96: 12, 13.

Regnskogenes framtid er heldigvis ikke et spørsmål om menneskenes omtanke — eller griskhet. Bibelen gir oss grunn til å stole på at Skaperen selv kommer til å gripe inn for å redde regnskogene. I Guds lovte, nye verden vil de kommende generasjoner få se regnskogenes prakt. — Åpenbaringen 21: 1—4.

[Fotnote]