Jehovas vitners historie i nyere tid

15. del: Virksomheten i Europa under fascistisk og nazistisk forfølgelse

HVORDAN sto det til med Jehovas vitner i 1934 internasjonalt sett? Selskapet Vakttårnet hadde avdelingskontorer i 49 land.a Arbeidet hadde framgang og utviklet seg etter de samme retningslinjer som virksomheten i U.S.A., som vi alt har beskrevet. Etter hvert som katolikkenes fascisme vant terreng i Europa, fikk vitnene flere vanskeligheter å kjempe med. De om lag femti vitnene i Italia måtte arbeide under jorden, og de ble stadig jaget av politiet, som til og med arresterte folk som tok imot litteratur.b Flere av disse italienske medarbeiderne ble fengslet av Mussolinis fascistregjering.

I tiden før fascistopprøret i Spania fra 1936 til 1939, gjorde de få vitnene der i landet et vellykket arbeid. Ja, mens borgerkrigen sto på i 1936, plaserte de spanske vitner ifølge sine rapporter 105 570 stykker bibelsk litteratur.c

I Tyskland hadde Selskapets vitnearbeid en kolossal framgang før Hitler kom til makten. Fra 1919 til 1933 distribuerte de tyske brødrene 48 000 000 bøker og brosjyrer og 77 000 000 eksemplarer av den tyske utgaven av Den gylne tidsalder blant sine landsmenn.d I 1930-årene arrangerte Selskapet såkalte «Internasjonale vitnesbyrdsperioder» av åtte dagers varighet, og i slike perioder demonstrerte alle vitnene over hele verden sin enhet ved at de hver dag benyttet en del tid til å avlegge ensartet forberedte vitnesbyrd og distribuere den samme publikasjon. Som et eksempel kan vi nevne at 58 804 arbeidere i 77 land rapporterte sin virksomhet i forbindelse med «Levningens takksigelsesperiode» fra 8.—16. april 1933.e Brosjyren Krisen ble benyttet i denne kampanjen. Det er interessant å se at det i denne perioden var 19 268 arbeidere som rapporterte i Tyskland, mens det var 20 719 i U.S.A. I 1933 var det altså omtrent like mange arbeidere i de to landene. Men i denne spesielle uken ble det i Tyskland levert 2 271 630 stykker litteratur, mens det i U.S.A. ikke ble levert mer enn 877 194, og det sier ikke så lite om hvor ivrig forkynnerne i Tyskland virket like etterat Hitler ble diktator. Også før denne tiden ble de hårdt motarbeidet av katolikkene. I årene 1931 og 1932 ble det for eksempel meldt fra om i alt 2335 tilfelle av arrestasjoner og rettssaker mot de tyske vitnene.f

Da Hitler ble diktator i januar 1933, ble motstanden mot Jehovas vitner straks meget mer følbar. Tidlig i april 1933 besatte politiet Selskapets store nye trykkeri og Betel-hjem i Magdeburg, forseglet dets trykkemaskiner og foretok en grundig undersøkelse etter beviser for at Selskapet drev undergravende virksomhet. Da de ikke fant noe slikt, fikk Selskapet lov til å gjenoppta virksomheten ved sin egen eiendom den 28. april. Derved ble det mulig for dem å fullføre utarbeidelsen av rapporten over den spesielle virksomhetsperiode fra 8.—16. april. Midt oppe i disse vanskelighetene bestemte dommer Rutherford seg for å besøke Tyskland, og reisen ble til virkelighet i juni 1933. Den 25. juni var 7000 vitner til stede ved en spesiell sammenkomst i Berlin, og de vedtok da enstemmig en resolusjon som het «Erklæring om kjensgjerningene». Dette var en skarp protest mot Hitler og hans regjering for deres egenmektige innblanding i Selskapets vitnearbeid. I en hevnakt tre dager senere, den 28. juni 1933, ble Selskapets eiendom for annen gang beslaglagt, og trykkeriet ble stengt etter forordning av regjeringen. De 180 vitnene som tilhørte Betel-familien i Magdeburg, måtte forlate Selskapets eiendom i løpet av de nærmeste ukene. Hitler sa:

«Disse såkalte alvorlige bibelstudenter [Jehovas vitner] er urostiftere, de forstyrrer tyskernes harmoniske liv; jeg betrakter dem som sjarlataner; jeg vil ikke tolerere at de tyske katolikker blir tilsmusset på den måten av denne amerikaner, ’dommer’ Rutherford. Jeg oppløser ’De alvorlige bibelstudenter’ i Tyskland; deres eiendom gir jeg til folkets vel; jeg vil ha all deres litteratur konfiskert.»g

Denne skjendige krenkelse av rettigheter som beskytter utenlandsk eiendom, ble fullbyrdet av Hitler-styret til tross for at det amerikanske Watch Tower Society siden 1921 hadde vært anerkjent i Tyskland hvor det i overensstemmelse med internasjonale lover hadde lov til å ha og forvalte eiendom. Etter oppfordring fra Selskapets hovedkontor i Brooklyn sendte De forente staters utenriksdepartement inn en protest til Hitlers regjering.h

Nå da Selskapets tyske hovedkvarter var blitt stengt, gikk Hitlers regjering videre til det skritt å bryte opp Jehovas vitners menighetsmøter rundt omkring i hele landet og forby brødrene å komme sammen til møter. Derved ble arbeidet tvunget under jorden i 1934, da noen av vitnene begynte å bli fengslet fordi de ikke rettet seg etter regjeringens totalitære befalinger. På grunn av denne uberettigede forfølgelse arrangerte Selskapet en verdensomfattende protestkampanje den 7. oktober 1934. Trass i forbudet fra myndighetene kom alle menigheter i Tyskland sammen til møte om kvelden den 7. oktober, og etter en alvorlig bønn til Jehova, telegraferte de en protestresolusjon til Hitlers regjering i Berlin, og disse resolusjoner var undertegnet av de lokale menigheter av Jehovas vitner. Jehovas vitners menigheter i femti andre land kom likeledes sammen i bønn til Jehova og i åndelig forening med sine tyske brødre samme kveld, og hver enkelt gruppe sendte Hitlers regjering et protesttelegram med følgende ordlyd: «Deres mishandling av Jehovas vitner sjokkerer alle rettenkende mennesker på jorden og vanærer Guds navn. Hold opp med å forfølge Jehovas vitner, ellers skal Gud ødelegge Dem og Deres nasjonale parti.»i

Denne verdensomfattende demonstrasjon forårsaket ifølge et øyenvitne ganske stor opphisselse i innenriksministeriet i Berlin den 7. oktober 1934 da Hitler selv tilfeldigvis avla en visitt hos innenriksminister dr. Frick, som mottok disse protestbudskapene. Den edsvorne beretning, som er gjengitt nedenfor, sier at da Hitler hørte om telegrammene, fór han opp og ropte hysterisk med knyttede never: «Denne berme skal bli utslettet i Tyskland!»j Dermed begynte et vanvittig, landsomfattende strev for å få Jehovas vitner utryddet fra skueplassen i Tyskland. I løpet av de mørke årene som fulgte, ble tusener av vitner arrestert, dømt på falskt grunnlag og kastet i fengsler og konsentrasjonsleirer, der mange av dem måtte gjennom usigelige lidelser. Om lag to tusen vitner mistet livet i denne kampen for å være trofaste og bevare sin rettskaffenhet overfor Jehova. Men i overensstemmelse med den advarsel som ble gitt i flommen av telegrammer fra hele verden den 7. oktober 1934, var ikke Hitler, som kjempet mot Gud, lenger å finne blant de levende elleve år senere, i 1945, da han etter sigende begikk selvmord i Berlin. Rundt regnet 8000 vitner overlevde imidlertid hans demoniske konsentrasjonsleirer og all den tortur de der ble utsatt for, og kunne på nytt ta fatt med sitt forkynnelsesarbeid og sin frie tilbedelse av sin kjærlige Gud Jehova.

Også i Storbritannia hadde teokratiets interesser framgang. I begynnelsen av 1930-årene stabiliserte organisasjonen seg på et visst nivå når det gjaldt størrelse og spredning av bibelsk litteratur. I 1931 var det 365 menigheter der i landet som var blitt opprettet til støtte og hjelp i tjenesten for om lag fire tusen regelmessige arbeidere, deriblant 196 pionerer, som hvert år distribuerte mellom en og en halv og to millioner bøker og brosjyrer.k I 1937 kom det imidlertid et spesielt kall til årvåkenhet som stimulerte de britiske forkynnere av Jehovas rike til større anstrengelser og vekst. Rapporten for det følgende år, 1938, viste at det var fem tusen Ordets tjenere som hadde deltatt i tjeneste på feltet og plasert 4 308 710 stykker litteratur. I løpet av 1939 gikk dette tallet helt opp til 6 185 937, og alle disse bøkene og brosjyrene ble levert av 6861 Ordets tjenere, hvorav 511 var pionerer. Denne framgangen fortsatte også i 1940, da det ble levert 6 200 282 bibelske publikasjoner av 9860 forkynnere, deriblant hele 1037 pionerer, et enestående stort antall.l Til tross for at krigen og alt den medførte av hindringer, nå satte inn for fullt, fortsatte økningen. I 1942 var det 12 436 som deltok i tjenesten hver måned, og blant dem var det 1488 heltidtstjenere.a De britiske vitnene ble en forent, handlekraftig organisnasjon som var åndelig rustet til å holde ut ildprøvene i de lange, mørke krigsårene.

Britene fikk ikke drive på med sin virksomhet uten å møte motstand. I likhet med sine brødre i andre deler av verden fikk også de erfare motstand fra katolsk hold, men ikke i samme grad. I 1938 og 1939 ble de utsatt for flere katolsk-fascistiske angrep i London, Glasgow, Clydebank, Oldham, Newbridge, Hebburn on Tyne, Folkestone, Camberley, Leicester, Dundee, Ebbw Vale og Northwich, hvor presteanførte pøbelhoper i enkelte tilfelle angrep vitnene, og hvor møtene i andre tilfelle ble forstyrret.b I 1940 ble det meldt fra om 71 tilfelle av overgrep.c London-avisen Catholic Herald offentliggjorde den 14. oktober 1938 et ærekrenkende angrep på Jehovas vitner og dommer Rutherford og kom med den falske beskyldning at deres virksomhet var undergravende. Den samme avisen ble straks tvunget til å offentliggjøre en ydmykende tilbakekallelse på førstesiden i sin utgave for 25. november.d

Den 10. og 11. november 1938 var London midtpunktet for en hel del konventer som ble holdt samtidig i mange byer. Det var første gang Selskapet Vakttårnet hadde et slikt arrangement, og femti av Jehovas vitners sammenkomster ble holdt samtidig i England, Skottland, Irland, Canada, De forente stater og Australia. Alle de femti byene sto for anledningen i forbindelse med hverandre over radio og telefon, slik at de to hovedforedragene som ble holdt av dommer Rutherford i Londons Royal Albert Hall, med letthet kunne bli hørt av alle de oversjøiske sammenkomstene og av alle sammenkomster som ble holdt i andre byer på De britiske øyer. Det én time lange foredraget lørdag var over det interessante emnet «Oppfyll jorden». Om søndagen (den 11. september) var det 150 000 mennesker i de femti konventbyene som hørte Rutherfords egen førsteframførelse av det kraftige offentlige foredraget «Se kjensgjerningene i øynene», som advarte de demokratiske folk i forbindelse med de katolsk-fascistiske bestrebelser for å oppnå verdensherredømme. Dette var en bemerkelsesverdig sammenkomst.e Før tolv måneder var gått etterat den ble holdt, var den annen verdenskrig i gang, og nazistene og fascistene kjempet febrilsk for å vinne verdensherredømmet, slik det var blitt advart om.

I forbindelse med kunngjøringen av det offentlige foredraget «Se kjensgjerningene i øynene» ble det i stor utstrekning gjort bruk av hele parader av plakatbærere i konventbyene på begge sider av Atlanterhavet. Da dette og andre foredrag ved senere anledninger ble gjengitt på grammofon i mindre offentlige forsamlinger, marsjerte forkynnerne én og én etter hverandre med plakater både foran og bak, og delte samtidig ut løpesedler med omtale av det offentlige møte. Dette foregikk selvfølgelig i travle gater. Foredraget «Se kjensgjerningene i øynene» ble senere utgitt som brosjyre og spredt over hele jorden i 12 000 000 eksemplarer.f Den bidro til at det ble avlagt et mektig vitnesbyrd før krigen.

(Fortsettes)

[Fotnoter]

«Erklæring — Den 7. oktober 1934 besøkte jeg, etterat jeg på forhånd var blitt tilkalt, Dr. Wilhelm Frick, daværende riksinnenriksminister og prøyssisk innenriksminister, på hans kontor i innenriksministeriet i Berlin, på Königsplatz 6, etter som jeg var general Ludendorffs befullmektigede. Jeg skulle motta meddelser hvis innhold var et forsøk på å overtale general Ludendorff til å holde opp med sine innvendinger mot Hitler-regimet. Mens jeg snakket med dr. Frick, kom Hitler plutselig inn og begynte å ta del i samtalen. Da vår drøftelse av en nødvendighet gjaldt aksjonen mot den internasjonale bibelstudieforening [Jehovas vitner] i Tyskland fram til dette tidspunkt, viste dr. Frick fram til Hitler en bunke telegrammer som protesterte mot det tredje rikes forfølgelse av bibelstudentene, og han sa: ’Hvis ikke bibelstudentene øyeblikkelig bøyer seg, vil vi benytte de sterkeste midler mot dem.’ Hitler for da opp og ropte hysterisk med knyttede never: ’Denne berme skal bli utslettet i Tyskland!’ Fire år etter denne samtalen kunne jeg ved egne iakttagelser i løpet av de sju årene jeg var forvart i det helvete som nazistenes konsentrasjonsleirer i Sachsenhausen, Flossenburg og Mauthausen var — jeg var i fangenskap helt til jeg ble frigitt av de allierte — forvisse meg om at Hitlers vredesutbrudd ikke bare var en tom trusel. Ingen annen fangegruppe i de nevnte konsentrasjonsleirer var utsatt for SS-soldatenes sadisme på samme måte som bibelstudentene. Det var en sadisme som ga seg utslag i en uendelig rekke fysiske og mentale pinsler som ikke lar seg beskrive på noe språk i verden.

Frankfurt am Main, 12. november 1497; Wehrheimer St. 9.

[undertegnet] Karl R. A. Wittig

Registreringsnr. 778 i året 1947;

Det bevitnes herved at forfatteren Karl Wittig, som bor i Wehrheimer St. 9, Frankfurt am Main, selv har underskrevet dette dokument på omstående side.

Frankfurt am Main, 13. november 1947.

[undertegnet] Ludwig, Notarius Publicus

[segl] Otto Ludwig, Notarius Publicus i Frankfurt am Main.»