Såkorn som bar frukt mange år senere

Dette brevet ble mottatt som følge av artikkelen «De utfordringer og velsignelser det førte med seg å oppdra sju sønner», som stod i «Våkn opp!» for 8. januar 1999.

Kjære bror og søster Dickman

Jeg har nettopp lest beretningen deres, og jeg måtte skrive et brev til dere. Jeg kjente familien deres for mange år siden, da jeg bodde i Mississippi [1960—61]. Jeg gikk faktisk på skolen sammen med sønnene deres, og jeg var ganske ofte hjemme hos dere for å leke sammen med dem. Men det var ikke det som gjorde dypest inntrykk på mitt unge sinn. Selv om jeg var så ung, var jeg svært imponert over at guttene ikke hilste flagget på skolen på grunn av sin kristne samvittighet. Jeg var medlem av Grandview baptistkirke, men da en av guttene deres forklarte sitt standpunkt for meg, visste jeg at det han sa, var riktig.

En av dem gav meg boken Fra det tapte paradis til det gjenvunne paradis,a eller jeg stjal den. Jeg husker ikke riktig hvordan det var, men jeg leste iallfall hele boken. Den gang var den bare en vakker historiebok for meg. Jeg ante ikke at sannhetens såkorn, som skulle komme til å ligge i dvale i årevis, var blitt sådd.

Familien min flyttet nordover i 1964, og jeg sluttet å gå i kirken. Hykleriet blant de religiøse gjorde meg desillusjonert, så i mange år ville jeg ikke ha noe med organisert religion å gjøre.

Mange år senere, da jeg begynte å tenke alvorlig over meningen med livet, innså jeg at jeg ønsket å stå i et godt forhold til Skaperen. Jeg ønsket at dette forholdet skulle være fritt for religiøst hykleri. Den sannhetens såkorn som var blitt sådd mange år tidligere, begynte å spire. Jeg var bare ikke klar over det ennå.

Det plaget meg sterkt at jeg ikke ønsket å komme til himmelen; jeg ville leve her på jorden. Jeg følte at denne planeten i seg selv var en enestående del av skaperverket, så hvorfor skulle Gud ødelegge den? Jeg trodde heller ikke at Jesus var Gud. Hvis han hadde vært det, ville hans offer ha vært et bedrag. Jeg fikk ikke disse tankene og følelsene, denne overbevisningen, hvis man kan kalle det det, til å stemme med det jeg hadde lært i baptistkirken. Derfor begynte jeg å be oppriktig, og Jehova handlet raskt. Etter et par dager fikk jeg besøk av Jehovas vitner, og det ble straks startet et bibelstudium. Selv om jeg ikke hadde hatt kontakt med Jehovas vitner i det hele tatt siden den gang jeg ble kjent med familien deres, og til jeg begynte å studere, hadde jeg aldri mistet respekten for sønnene deres og for det mot de viste ved å ta standpunkt for det som var rett. Så snart jeg kom i gang med studiet og begynte å ta til meg kunnskap, falt alle brikkene på plass. Det gikk halvannet år før jeg fikk orden på livet mitt. Jeg ble til slutt døpt i 1975.

Hver gang vi drøfter hvordan vi ved vår oppførsel kan avlegge et vitnesbyrd uten at vi engang er klar over det, tenker jeg på familien deres. Når vi drøfter betydningen av å så rikelig av Rikets såkorn fordi vi ikke alltid vet hvor eller når den vil begynne å spire, vet jeg av personlig erfaring hvor sant dette er.

Jeg vil gjerne takke dere for at dere er blant Jehovas folk, og for at dere den gangen var tro mot deres lære. Uten å være klar over det hjalp dere noen til å finne sannheten. Sannheten skinte igjennom både deres og deres barns oppførsel og overbevisning. Jeg trodde aldri at jeg skulle få vite hvordan det hadde gått med dere, og at jeg skulle få mulighet til å takke dere. Takk skal dere ha enda en gang.

Mange kristne hilsener

L. O.

[Fotnote]