Min drøm om å tjene Gud — hvordan den ble oppfylt
DEN 14. november 1962 ble en gammel drøm oppfylt for meg. Jeg kom da til et kloster som ligger i Santo Tirso i Portugal, og som tilhører den tredje fransiskanerorden. Der skulle jeg bli opplært til nonne. Det syntes som om jeg hadde brukt hele livet til å forberede meg til dette øyeblikket. Da jeg stod ved inngangen til klostret for å si farvel til far, var det tydelig at vi begge var lykkelige.
Jeg tilhørte en gudfryktig romersk-katolsk familie. Hver gang far drog ut på markene for å arbeide, tok han med seg en rosenkrans i lommen som han brukte når han framsa sine bønner. Hver kveld gjentok hele familien rosenkrans-bønnene sammen.
Det ble ventet av gode katolske familier at de gav et barn til kirken. Jeg ble utvalgt i vår familie. Det ble ansett for å være et stort privilegium. Jeg studerte katekismen flittig. Biskopen i Vila Real hørte meg. Mange av de nærmeste vennene og slektningene mine var allerede blitt nonner og prester.
Livet i klostret
Jeg ble overrasket over at det ikke var så lett å tilpasse seg klosterlivet. Det var ikke boligforholdene som utgjorde problemet. Sovesalen var oppdelt i seksjoner, hver med en seng, et lite bord og en stol. Det var de lange periodene med taushet som skapte store vanskeligheter for meg. Jeg hadde jo vært vant til den daglige pratingen og den livlige atmosfæren i familien, ettersom jeg hadde tre brødre og tre søstre.
Hver dag stod vi opp kl. 6.30, og vi tilbrakte den første halvtimen i kapellet med å framsi bønner. Det var faktisk bare satt av en time i uken til religiøse studier, og da brukte vi kirkens skrifter. Måltidene inntok vi i fullstendig stillhet. Deretter gikk vi for å arbeide med forskjellige oppgaver.
Hver dag etter middag hadde vi fri en time, og vi fikk da lov til å snakke med hverandre. Vi fikk imidlertid ikke lov til å fortelle hverandre navnet på hjembyen vår. Vi kunne bare vagt si noe slikt som: «På et bestemt sted . . .» All post, både den vi fikk, og den vi sendte, ble sensurert.
Etter en måneds tid kom jeg inn i rutinen og begynte å like klosterlivet. Jeg kunne snakke til Gud når jeg ønsket å snakke. Jeg så det som et privilegium hver dag å kunne ta på meg det svarte sløret og den lange, svarte drakten og henge krusifikset om halsen. Jeg levde samvittighetsfullt et fromt liv etter kirkens ritualer.
En skuffende overraskelse
Da prøvetiden på seks måneder nærmet seg slutten, så jeg fram til å motta en ring. Å motta den ville innebære at jeg på en måte var «trolovet» med Jesus Kristus. Noen år senere ville jeg så fullføre opplæringen og deretter avlegge et evig klosterløfte som nonne.
En dag da jeg arbeidet i vaskeriet, fikk jeg beskjed om å gå til abbedissen. Hun forklarte meg på en direkte, men vennlig måte at jeg ikke kunne fortsette å få opplæring i klostret på grunn av helsen min. Jeg hadde pådratt meg bronkitt, og bare de som hadde god helse, kunne være der. Jeg kan ikke uttrykke hvor stort dette sjokket var for meg. Mitt livs drøm så ut til å være ødelagt. Jeg mente at det måtte være mulig for meg å fortsette på en eller annen måte. Men hun stod ved sin beslutning: Jeg måtte forlate klostret.
Etter at jeg hadde grått en del, fikk jeg høre at far satt utenfor og ventet på å ta meg med hjem. Abbedissen forsøkte å oppmuntre meg, og hun sa at jeg kunne utføre mye humanitært arbeid. Hun lovte å ordne det slik at jeg fikk arbeid på Hellige Maria-sykehuset i Porto. Far var opprørt. «Hvis min datter ikke kan være nonne,» sa han, «skal hun heller ikke på noe sykehus. Hun blir med hjem og bor hos oss igjen.»
Da jeg kom hjem igjen, fortsatte jeg nidkjært å følge de kirkelige tradisjonene. Jeg betraktet meg som en Kristi «brud» og fulgte alle ritualene. Jeg holdt for eksempel helligdagene, fastet og framsa bønner. Jeg kysset krusifikset hver kveld før jeg gikk og la meg. Hvis jeg var hjemmefra og korset hang på veggen i det rommet jeg var i, gikk jeg opp på en stol eller til og med opp på toalettkommoden for å kysse det. Mitt høyeste ønske i livet var å tjene Gud.
En kusines påvirkning
Jeg begynte til slutt å arbeide i Lisboa, den største byen i Portugal. I julen 1973 besøkte jeg en kusine som bodde i nærheten av byen. Hun hadde tre barn, som jeg var svært glad i, og jeg hadde med meg presanger til dem. Hun fortalte meg da forsiktig at hun studerte Bibelen sammen med Jehovas vitner. Jeg hadde tenkt å tilbringe ferien min hos henne i mai, men nå ville jeg ikke sette mine ben i hjemmet hennes mer. Jeg hadde hørt at Jehovas vitner var «det verste av alle trossamfunn».
Senere tok jeg imidlertid dette opp til ny overveielse og bestemte meg for å dra som planlagt. Men jeg hadde bestemt meg for hva jeg skulle gjøre — jeg ville hjelpe henne til igjen å bli en god, aktiv katolikk. Kusinen min viste seg å være like bestemt som jeg. Fordi jeg nektet å undersøke noe av vitnenes litteratur, prøvde hun å vise meg forskjellige skriftsteder i en katolsk bibeloversettelse. Jeg tvilte imidlertid på at det var en «skikkelig» bibel. Hun oppfordret meg derfor til å gå til anskaffelse av en bibel jeg ville betrakte som «ekte». Jeg skjønte at hun hadde et sterkt ønske om å få meg til å undersøke Bibelen selv.
En dag i den siste ferieuken sa kusinen min at hun ikke kunne spise aftens sammen med meg, fordi hun skulle på et menighetsmøte. Selv om jeg hadde vært uenig med henne i alle de religiøse spørsmålene vi hadde drøftet, var jeg veldig nysgjerrig etter å få vite hvordan vitnenes møter var. Jeg ble til hennes overraskelse med på møtet, hvor bladet Vakttårnet ble studert, og jeg syntes at programmet var meget interessant. Jeg oppdaget plutselig at jeg kjente mange av vitnene fra før av, ettersom de ofte hadde besøkt kusinen min mens jeg hadde vært på ferie hos henne. Jeg fikk inntrykk av at de var vennlige mennesker, og det virket som om de var en stor familie.
Min første bibel
Da ferien var over, gikk jeg rundt i mange bokhandler i Lisboa i håp om å få kjøpt en katolsk bibel, men forgjeves. Til slutt fikk jeg kjøpt en i en religiøs forretning. Jeg gikk rett hjem og slo opp de henvisningene min kusine hadde gitt meg, og var helt oppslukt av dette til klokken fire neste morgen. Jeg ble forbauset over å lese det Bibelen sa om bilder, om de dødes tilstand og om hvem Gud er. Jeg spurte meg selv: «Hvorfor studerte vi ikke Bibelen i klostret? Hvorfor følger ikke kirken Bibelens lære? Hvorfor hadde de ikke satt Guds navn, Jehova, inn der hvor det hørte hjemme?»
Jeg sluttet straks å bruke bilder i tilbedelsen. Etter å ha tenkt over det som står i Hebreerne 10: 10, tok jeg ikke lenger del i nattverden. Jeg studerte Bibelen for meg selv fra juli til desember 1974 og brukte nå med glede vitnenes publikasjoner.
Jeg bestemte meg for å fortelle en fetter av meg, som var en fremtredende prest og rektor ved det teologiske fakultet ved det katolske universitetet i Lisboa, om det jeg lærte fra Bibelen. Han innrømmet til min forbauselse at det var ubibelsk å bruke bilder i tilbedelsen. Men han rettferdiggjorde bruken av dem ved å si: «Menneskene er svake og trenger synlige hjelpemidler, ellers ville de glemme Gud.» Han var også enig i at Guds navn er Jehova, men sa spakt at betegnelsen «Gud» virker mindre støtende på folk i sin alminnelighet. Det var interessant å oppdage at han ikke frarådet meg å studere med Jehovas vitner. Men han forsøkte å undergrave min tillit til Bibelen ved å si at den var selvmotsigende på mange steder. Det var tydelig at troen hans ikke var særlig sterk.
Forstandige avgjørelser
I desember 1974 traff jeg en avgjørelse: Jeg ville be vitnene om å studere Bibelen med meg. Den 22. desember, noen få dager senere, var jeg blant de vel 39 000 om overvar et spesielt møte i Lisboa hvor N. H. Knorr og F. W. Franz, medlemmer av Jehovas vitners styrende råd, talte. Møtet gjorde et sterkt inntrykk på meg. Alle de menneskene jeg nå var omgitt av, studerte Bibelen og kjente til hva den lærer. Jeg tenkte at det må være en slik tilbedelse Gud finner behag i, ettersom han ønsker å bli ’tilbedt i ånd og sannhet’. — Joh. 4: 24.
Jeg begynte regelmessig å overvære alle menighetens møter. I februar 1975 gikk jeg for første gang fra hus til hus for å gjøre andre kjent med det gode budskap om Guds rike i samsvar med Matteus 24: 14. Etter å ha tatt til meg nøyaktig kunnskap fra Bibelen innviet jeg meg nå virkelig til å gjøre Jehova Guds vilje. Som et symbol på denne innvielsen ble jeg døpt ved områdestevnet «Guds herredømme», som ble holdt den sommeren.
I november begynte jeg å tjene som pioner eller som en av Jehovas vitners heltidsforkynnere. Jeg sa til de eldste: «Jeg er klar til å tjene Jehova. Dere kan sende meg hvor som helst dere ønsker. Jeg kan begynne som alminnelig pioner, spesialpioner eller som misjonær. Bare la meg få vite hva dere synes er best.»
I november 1977 giftet jeg meg. Jeg er nå glad for å kunne forkynne det gode budskap her i Portugal sammen med min mann. Akkurat som andre har vært tålmodige og hjelpsomme mot meg, bestreber jeg meg nå ivrig på å åpne øynene på mange av dem som ennå er i trelldom under falsk religions tradisjoner.
Jeg lever ikke lenger «et liv i meditasjon og selvfornektelse», men har funnet at Jesu ord og eksempel er det beste jeg kan følge. Jesus sa: «Det er en større lykke å gi enn å få.» (Apg. 20: 35) — Innsendt.
[Bilder på side 27]
DRØMMEN GIKK IKKE I OPPFYLLELSE
DEN BLIR OPPFYLLT!