Slik finansierer Gud sitt arbeid
Riktig å gi uttrykk for dine «gode forhåpninger» ved å være med på å dekke utgiftene til utvidelsen
JEHOVA sendte sin profet Esaias med et irettesettende budskap til et frafallent folk. Gjennom denne profet fortalte Jehova dem blant annet: «For mine tanker er ikke eders tanker, og eders veier er ikke mine veier, .... som himmelen er høyere enn jorden, således er mine veier høyere enn eders veier, og mine tanker høyere enn eders tanker.» (Es. 55: 8, 9) Disse ord var passende for det frafalne Jerusalem for omtrent 2500 år siden, og de kan anvendes med enda større kraft på den frafalne kristenhet i dag. Guds framgangsmåte er annerledes enn denne verdens.
Den måte Gud benytter for å tilveiebringe de nødvendige midler til å utføre sitt arbeid på jorden, er ett eksempel på hvordan hans framgangsmåte er høyere enn kristenhetens. Hans måte er å gi menneskene sannheten om ham selv og hans hensikter og tilby dem tjenesteprivilegier i forbindelse med den sanne tilbedelse. Fordi de forstår og verdsetter hva han har gjort for dem, får de lyst til å gjøre noe for hans sak. For eksempel: Da tiden kom til å bygge et tabernakel og utruste det for den tilbedelse av Jehova som skulle utføres der, kunngjorde Moses ganske enkelt: «Dette er det som [Jehova] har befalt: Ta ut en gave til [Jehova] av det I eier: Enhver som har hjertelag til det, skal komme med gaven.» Og hva ble resultatet? «Og de kom enhver hvis hjerte drev ham til det; og enhver hvis ånd tilskyndte ham.» «Men folket bar [fram så mye at de måtte hindres i] å bære fram gaver. Men det som var gitt, var nok til hele det arbeid som skulle fullføres, ja mer enn nok.» — 2 Mos. 35: 4, 5, 21; 36: 3—7.
Den samme villighet ga seg også til kjenne da det ble aktuelt å gi bidrag til byggingen av templet og til å utruste det med det nødvendige utstyr. David sa: «Fordi jeg har min Guds hus kjært, vil jeg også gi hva jeg eier av gull og sølv, til min Guds hus foruten alt det jeg har samlet sammen til det hellige hus, tre tusen talenter gull, gull fra Ofir [det blir minst 579 000 000 kroner], og sju tusen talenter renset sølv.» Så spurte han: «Hvem er nå villig til i dag å fylle sin hånd med gaver til [Jehova]?» Med et slikt eksempel er det ikke til å undre seg over at stammehøvdingene, høvedsmennene, oppsynsmennene og folket ga ’frivillig og med udelt hjerte’. — 1 Krøn. 29: 3—6, 9, 14.
Da Kristus Jesus kom, fulgte han en lignende fralllgangsmåte. Han sa ikke bare: «Det er saligere å gi enn å ta», men i slående motsetning til de begjærlige religiøse ledere på hans tid, praktiserte han det han forkynte. Til tross for at han hadde vært rik, ble han for andres skyld av egen fri vilje så fattig at han ikke hadde noe fast bosted hvor han kunne «legge sitt hode til hvile». De som la merke til og nøt godt av hans uselviske hengivenhet, var bare mer enn glad over å kunne bidra til å skaffe ham det han trengte. — Matt. 8: 20, LB; Luk. 8: 3; 19: 1—10; Ap. gj. 20: 35; 2 Kor. 8: 9.
Apostlene fulgte de samme retningslinjer. Fordi de selv hadde fått for intet, ga de for intet. Deres uselviske handlemåte påvirket andre til å vise kjærlighet, slik at mange av de første kristne solgte alle sine eiendeler og overleverte utbyttet til det styrende organ, forat de skulle bruke midlene på den måte som de mente var best til fremme av den sanne tilbedelse og til gagn for det kristne samfunn i sin alminnelighet. Bibelen forsikrer oss om at alt dette var helt frivillig. — Ap. gj. 4: 32—37; 5: 1—4.
SPEKULASJONER SOM SKAFFER KRISTENHETENS FALSKE RELIGIONER PENGER
Hvor forskjellig fra det foregående er ikke de metoder den frafalne kristenhet bruker! Dens religiøse organisasjoner er villige til å sverge troskap til verdens verste forbrytere, som for eksempel Hitler og Mussolini, når de til gjengjeld får økonomisk støtte. De oppmuntrer til griskhet blant sine medlemmer ved å drive bingo-spill, utlodninger og andre sjanse-spill, og appellerer dermed til menneskenes selviske tilbøyelighet til å ønske å få noe for ingenting. Selv om Bibelen ikke sier et eneste ord om en skjærsild, og heller ikke noe om en udødelig sjel, og selv om det aldri har vært noen som er kommet tilbake fra skjærsilden for å bevise at det eksisterer et slikt sted, lærer likevel forskjellige religiøse organisasjoner alle disse tingene for å inngyte frykt i menneskenes sinn og få dem til å betale for å få framsagt messer.
I en katolsk kirke i Brooklyn, New York, i 1948 «kostet en messe hvor navnet ble opplyst, 5 dollar; for en messe med en prest til å synge en del av messen var gebyret 15 dollar; for høymesse med tre prester, 35 dollar; for lys på forskjellige altre, 5 dollar for hvert alter; for vielse om ettermiddagen uten messe, 22 dollar; for vielse om formiddagen med messe og en prest, 15 dollar; med tre prester, 45 dollar; for begravelser en fast pris på 35 dollar, som kunne løpe opp til 100 dollar for tre prester ved alteret og to prester ved sidealtre.» — American Freedom and Catholic Power [Amerikansk frihet og katolsk makt], av Blanshard, side 37.
Og mens mange protestantiske geistlige bekjenner at de er sjokkert over slike eksempler på handel med religionen, er det mer enn én av dem som privat har innrømt at de ikke trodde på et brennende helvete, men at de syntes de måtte lære det for å få menneskene til å fortsette å komme til kirken. Andre prester med forretningstalent får sine sognebarn til å binde seg for et visst beløp og sender dem så et månedsutdrag hver måned, som minner dem om deres konto med kirken.
Mange religiøse organisasjoner arrangerer basarer, menighetsfester, pakkeauksjoner, utflukter, skuespill, musikkunderholdninger osv., for å få støtte for sin «menighet» ved å appellere til menneskenes trang til fornøyelser. Dette får oss til å tenke på den anekdote som fortelles om en viss kvinneforening i Amerika i forrige århundre, som skrev til datidens fremste journalist i Amerika, en filantrop som het Horace Greeley, og ba ham om forslag for hvordan de kunne reise penger for sin «menighet». Han svarte: «Forsøk religion.»
Alle disse penge-spekulasjoner er sannelig i motstrid med Bibelen! Når man tar i betraktning at den åndelige føde som menneskene får, består av skolmer og brakkvann, da er det ikke noe rart at de må bestikkes, smigres og trues og tvinges til å betale en fast kontingent; en framgangsmåte som finner sitt motstykke i visse orientalske religioner som byr på kjønnslig omgang i forbindelse med deres form for tilbedelse. — Åpb. 2: 14.
Den framgangsmåte Jehovas vitner følger under ledelse av Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap, står som en slående kontrast til det foregående. Som det framgår av Jehovas vitners årbok for 1952, brukte deres forkynnere i fjor om lag 63 000 000 timer til å forkynne det gode budskap om Riket i 121 land. Millioner og atter millioner av bøker, bibler, brosjyrer, blad og traktater ble utgitt og fordelt. Misjonærer ble opplært og sendt til fremmede land. Om lag 18 000 ordets tjenere mottok hjelp så de kunne fortsette i heltids-tjenesten, og det var mer enn ett tusen av dem som tjente ved sytti avdelingskontorer og tok seg av interessene til om lag 400 000 ordets tjenere som var ute på feltet.
FINANSIERING AV JEHOVAS VITNERS ARBEID
Fant Jehovas vitner det nødvendig å ty til utlodninger, bingo-spill, menighetsbasarer, fester og lignende for å ta seg av all denne utvidelse? Nedlot de seg til å utmale Jehova Gud som en djevel som for en bestemt pris ville nekte seg selv den glede å torturere sjeler i en skjærsild? Gikk de med på å støtte totalitære politiske organisasjoner til gjengjeld for finansiell hjelp? Nei, de gjorde ikke noe slikt.
Fordi Jehovas vitner har fått forståelse av Jehova Gud, hans vidunderlige egenskaper og hans hensikter, føler de trang til å gjøre noe for å vise sin takknemlighet, og derfor gir de frivillig. De vet at det er nå de har anledning til å gjøre Jehova Gud og Kristus Jesus til sine venner ved en riktig anvendelse av urettferdig rikdom, en rikdom som før eller senere kommer til å svikte, mens vennskapet med Gud og Kristus kommer til å sikre dem evige boliger. De forstår og verdsetter også det privilegium de har til å gjøre hva de kan, selv om det bare kan bli en enkes få, fattige pengestykker. — Mark. 12: 41—44; Luk. 16: 9.
De forstår videre at liksom deres studium, deres deltagelse i møter og deres tjeneste må gjøres systematisk hvis resultatet skal bli godt, blir deres bidrag til å utvide den sanne tilbedelse ved hjelp av økonomisk støtte utført best når det gjøres systematisk, i samsvar med Paulus’ formaning: «På hver første dag i uken legge enhver av eder hjemme hos seg selv til side det han får lykke til.» — 1 Kor. 16: 2.
Utvidelsen av den sanne tilbedelse på jorden avhenger for en stor del av frivillige bidrag. Jehovas vitner forstår derfor at det er nyttig for dem som skal tilrettelegge dette arbeid, å få en angivelse fra dem som viser hva de kan vente å få i bidrag i løpet av det kommende år. Av den grunn samarbeider de med glede med Selskapet og følger forslaget om hvert år å oppgi hva de ønsker å bidra med i løpet av de kommende tolv måneder. Det er ikke på noen måte en forpliktelse, men bare et uttrykk for hva de håper å være i stand til, og det kalles «gode forhåpninger». I denne forbindelse er Paulus’ råd passende: «Hver gi så som han setter seg fore i sitt hjerte, ikke med sorg eller av tvang! for Gud elsker en glad giver.» (2 Kor. 9: 7) Og fordi de forstår at alt er avhengig av Jehovas ledelse og velsignelse, forener hans tjenere seg i felles bønn om det. — Sl. 127: 2.
De som bor i Norge, og som ønsker å samarbeide på denne måten, kan sende et kort eller brev til Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap A/S, Inkognitogaten 28 B, Oslo. Når man skriver om disse «gode forhåpninger», kan man skrive noe i likhet med det følgende: «Jeg håper at jeg i løpet av de neste tolv måneder vil være i stand til å bidra til arbeidet med å lovsynge Jehova og si til de fangne ’gå ut’, med beløpet kr ........................ Disse bidrag vil jeg komme med i de beløp og til de tider som viser seg å være beleilig for meg, og etter som det ved Jehova Guds ufortjente godhet gjennom Kristus Jesus lykkes for meg. [Undertegnet]» Det kan være bra å beholde en kopi av brevet eller kortet som en påminnelse for deg selv. På side 162 er det en liste over adressene til andre avdelingskontorer, og på siste side i Yearbook er det en fullstendig liste.
Det er sikkert at det gjensidige samarbeid blant Jehovas tjenere i denne saken er i samsvar med Bibelens eksempler. Og Jehovas velsignelse som tydelig gir seg til kjenne, understreker meget sterkt at Guds tanker og veier i sannhet er langt høyere enn selviske menneskers tanker og veier.