Forkynnelsen av det gode budskap i Sør-Afrika
En fortsettelse av beretningen fra N. H. Knorr, Selskapet Vakttårnets president, om en tjenestereise han og hans sekretær foretok.
SOM Vakttårnets lesere allerede vil vite, var det umulig for meg å komme innenfor Gullkystens og Nigerias grenser. Det ble derfor planlagt at jeg skulle fly direkte fra Monrovia til Johannesburg. Der hadde de ventet meg lørdag den 22. november, men som før fortalt gikk ikke det flyet ned i Monrovia. Praktisk talt alle de 260 brødrene som den gangen hadde vært til stede for å hilse meg velkommen, vendte tilbake for å ta imot meg da jeg endelig ankom fire dager senere. Det varte ikke lenge før vi bilte av sted til Selskapets nye avdelingskontor ved Elandsfontein i Germistondistriktet noen få kilometer utenfor Johannesburg, den viktigste byen i Sør-Afrika.
Da bror Henschel og jeg var i Sør-Afrika for fem år siden, så vi på mange eiendommer for å finne ut hvor vi skulle bygge et betelhjem. Vi hadde et kontor i Kapstaden og utførte også en del trykking der, men arbeiderne kunne ikke glede seg over å bo sammen som en familie, slik de kan på andre avdelingskontorer. Da vi hadde tatt ut en tomt og besluttet å flytte avdelingen fra Kapstaden til et sted i nærheten av Johannesburg, sto det enda tilbake å underhandle en hel del med byens myndigheter før alt til slutt var klappet og klart. Selve byggingen begynte ikke før for to år siden. Nå har Selskapet en prektig toetasjes bygning i murstein og puss som ligger pent til på en fordelaktig tomt.
I første etasje i denne nye bygningen har vi det alminnelige kontoret som tar seg av arbeidet i den sør-afrikanske avdeling, og der foregår også en del oversettelse. I samme etasje blir pakkingen og utsendelsen av litteraturen besørget, og dessuten er det et utmerket trykkeri der med moderne utstyr, hvor bladene Vakttårnet og Våkn opp! blir trykt på afrikanske språk.
I annen etasje har vi en rommelig spisesal, et fint bibliotek og oppholdsrom og en god del soveværelser, så mange at det godt kan skje utvidelser i familien. Selvfølgelig rommer bygningen også alle andre bekvemmeligheter som skal til i et hjem, som kjøkken, vaskeri, osv. Bygningen ble tegnet for å tilfredsstille våre behov i Sør-Afrika, og den betyr sannelig et langt skritt forover i arbeidet med å fremme Rikets interesser. Huset ligger alene på en bakketopp, og setter sitt preg på hele strøket omkring.
Det var ordnet slik at jeg skulle besøke Durban den 29. og 30. november. Dette er en svært moderne by som ligger ute ved kysten til Det indiske hav, og med sine 330 000 innbyggere er den den største by i provinsen Natal. Den er en av Sør-Afrikas mest søkte forlystelsessteder og sentrum for en blomstrende sukkerindustri. Selv om byen er moderne, har den sine rickshaw-gutter som trekker rundt med sine tohjulte vogner. Disse guttene er afrikanere som er utstaffert med fjær, horn og skinn av alle slag, og hvis man ikke visste at de var siviliserte, ville man sannsynligvis bli skremt av dem. De er imidlertid helt harmløse.
Raseskille — apartheid
Et av de store problemer i Sør-Afrika er raseskillet, som blir kalt apartheid. Lovene fordrer at afrikanere, fargede (blandede) og europeere (hvite) skal ha møter i atskilte lokaler, og myndighetene anstrenger seg nå til det ytterste for å beholde skillelinjene mellom disse tre gruppene, selv i byene og landsbyene. Vi var derfor nødt til å ha tre forskjellige møter. Lørdag ettermiddag kom to hundre av de europeiske brødrene sammen i sin bydel. Avdelingstjeneren, bror Phillips, talte først, og etterpå talte jeg til dem om å gjøre en offentlig bekjennelse av vårt håp. Det ble forklart hvor viktig det er å delta i hus-til-hus-arbeidet og at vi er nødt til å vokse fram til modenhet for å kunne ha en full andel i den virksomhet som blir utfoldet i forbindelse med Riket, og det ble videre påpekt at alle som har innvigd seg til Jehovas tjeneste, av hele sitt hjerte bør ønske å forkynne fra hus til hus på denne måte og dyktiggjøre seg slik at de kan lede hjemmebibelstudier.
Samme kveld reiste bror Phillips og jeg sammen med noen andre til de fargedes bydel. Det er mange indere i Natal, og det ville virkelig være fint hvis det hadde vært noen få tamiltalende indiske brødre i heltidstjenesten. Ved dette møte var 69 indere og fargede til stede, og de var sterkt interessert i alt det som ble sagt.
Det gjorde et sterkt inntrykk på meg at det var 15 indere i forsamlingen, for det er temmelig vanskelig å vekke interesse for Guds rike hos de indere som bor i India. Jeg fikk anledning til å snakke med noen av dem etter møtet. De var alle født i Sør-Afrika, men av indiske foreldre, og de kommer smått om senn bort fra sine forfedres hinduiske og muhammedanske tro. De er misfornøyd med sin religion og sine religiøse skikker. Det er høyst sannsynlig at de har et åpnere sinn og at det er lettere for dem å ta imot sannheten her enn det er for dem som bor i India, for der ville de antagelig bli boikottet. Man må virkelig være modig for å forlate sine forfedres hedenske skikker og delta i den sanne tilbedelse av universets høyeste hersker, Jehova Gud. Det gjorde sannelig godt å se at disse indiske brødre hadde tatt standpunkt for Jehova Guds arbeid.
Søndag ettermiddag hadde 337 afrikanske brødre kommet sammen i Lamontville, en nybygd tettbebyggelse i utkanten av Durban. Jeg ble høylig forbauset over å se de fine mursteins bygningene som staten reiser for disse afrikanerne. De får dermed et meget bedre strøk å bo i enn da de bare hadde de gamle runde hyttene med halmtak, som forresten fremdeles er i bruk i stor utstrekning i mange deler av landet. Staten prøver å gjøre meget for å heve deres levestandard, men samtidig holde dem atskilt.
Brødrene satt på gresset i en halvsirkel på en åpen plass midt i byen. Ved hjelp av høyttaleranlegget som vi hadde tatt med oss, hadde alle lett for å høre. Trafikken fortsatte å gå like forbi oss under hele foredraget. De bemerkninger jeg kom med til brødrene, ble tolket til zuluspråket, men det var tydelig at mange forsto engelsk, for de applauderte ofte før tolken kom med sin oversettelse.
Sangen deres var et kapitel for seg. De hadde ingen instrumenter til å angi tonehøyde eller tempo. De begynte rett og slett å synge en av Rikets sanger, og det virket som om alle sang forskjellige stemmer. De fikk det til å harmonere vakkert, og det hele klang som et stort kor. Da talen hadde vart i omkring en og en halv time, måtte jeg la den komme til en brå avslutning, for det begynte å regne. De mørke skyene trakk seg hurtig sammen over oss. Det var litt av en skuffelse for meg at jeg ikke fikk høre dem synge igjen ved slutten av møtet.
Søndag kveld ble det fjerde møtet holdt. Det var grundig bekjentgjort. Brødrene i Durban hadde fått beskjed om mitt besøk bare en uke i forveien, men de gjorde likevel et godt arbeid. Det lokalet de hadde leid for anledningen, var fylt til trengsel av 435 européere.
Vi hadde god grunn til å glede oss i de to dagene selv om de tre gruppene av brødre måtte holde seg atskilt. Selv om dette begrenser de områdene de kan gi sitt vitnesbyrd i, så vil de ikke la det hemme Rikets arbeid, for de er besluttet på å anstrenge seg for å prise Jehova og forkynne det gode budskap i de deler av distriktet som står åpne for dem.
På besøk hos zuluene
Før vi reiste tilbake til avdelingskontoret med fly dagen etter, fikk vi om formiddagen tid til å bile til et av de vakre stedene i nærheten av Durban, et sted som blir kalt De tusen åsers dal. Uheldigvis regnet det igjen, men vi kunne i hvert fall se en ås av gangen etter som vi kjørte av sted. Det som først og fremst la beslag på vår interesse, var at vi befant oss midt i hjertet av en afrikansk reservasjon på grensene til Zululand. Her kunne vi se hvordan de innfødte afrikanere egentlig lever.
Jeg var svært interessert i hvordan deres hjem var konstruert. De fleste husene er runde med halmtak som går opp i en spiss. Vi fikk anledning til å snakke med en familie utenfor deres hytte, og samtalen skjedde ved hjelp av en bror som var med oss og som kunne zuluspråket og hadde fått adgangstillatelse. Jeg ble ganske overrasket over det blankpolerte, rene gulvet de hadde innenfor. Det første jeg spurte om, var hvor de fikk asfalten til gulvene fra. De afrikanske brødrene smilte, og en av dem forklarte at dette skinnende gulvet var en blanding av jord og kugjødsel. Denne blandingen blir lagt på først, og siden smører de et jevnt lag med bare kugjødsel på toppen som et overflatebelegg. Denne prosessen gjør gulvet meget hardt og glatt, og den svarte overflaten blir blank og skinnende. I dette spesielle huset var det innfelt et eiendommelig mønster i gulvet, og i midten av hytta var gulvet hevet en to-tre tommer. Forhøyningen var nydelig avrundet og tjente som ildsted.
Det halmtekte taket hang ned over de runde veggene, men det er rom nok for ventilasjon mellom veggen og taket. De tette veggene rekker altså ikke helt opp til taket, men taket hviler på korte støtter som fortsetter opp fra veggen, slik at lys og luft kan slippe inn. På den måten oppnår de både lys og ventilasjon og samtidig beskyttelse mot regnet. Disse afrikanerne sover på gressmatter som de ruller ut på gulvet om natten. Hele familien bor sammen i en slik hytte med ett rom. Når sønnene gifter seg, setter de vanligvis opp en ny hytte for seg selv og sine koner. De bygger den like i nærheten i samme kraal. En gruppe hytter tyder alltid på at det finnes en familieenhet der.
De har et meget enkelt kosthold, som for det meste består av sørafrikansk mais. Enkelte ganger har de litt kjøtt ved siden av, og en gang i blant har de brød og saus. Disse afrikanerne later til å være meget fredsommelige og fornøyde, og jeg må si at de bor i vakre omgivelser. Mange av dem har små akerflekker hvor de dyrker mais, og alle har de sitt kveg eller sine geiter. Det ble meg fortalt at bare de afrikanerne som kommer litt nærmere opp til det som blir kalt «sivilisasjon», av og til kommer på avveier og blir misfornøyde.
Uansett hvor afrikanerne befinner seg, i reservasjonene, i byene eller på gårdene, så er Jehovas folk forpliktet til å sette seg i forbindelse med dem og fortelle dem om Rikets budskap. For tiden er det mellom sju og åtte tusen afrikanske brødre på forskjellige steder i Sør-Afrika-Sambandet som regelmessig tar del i forkynnelsen av det gode budskap. Disse brødrene er godt organisert for ren tilbedelse, men det er fremdeles meget som må gjøres før de alle når fram til modenhet. Evangelieforkynnelsen byr på store vanskeligheter, for de afrikanske brødrene er spredt så langt fra hverandre i de forskjellige reservasjonene.
Anstrengelser for å grunnfeste det gode budskap juridisk sett
Den andre dagen etterat vi kom tilbake til Johannesburg fra Durban, avla vi et besøk på kontoret til Hennes Majestets regjeringsrepresentant for Basutoland, protektoratet Bechuanaland og Swaziland. Siden 1941 har det vært forbud mot å importere Selskapets litteratur i disse tre protektoratene. Det er nå en hel del Jehovas vitner i disse landene, for afrikanere innenfor disse områdene har kommet i berøring med andre afrikanere som bor utenfor, og de har brakt sannheten inn der. Etter som arbeidet har fått fotfeste i disse tre protektoratene, og i betraktning av at det finnes 21 menigheter der med over 400 Ordets tjenere som er opptatt i forkynnelsen av det gode budskap, har Selskapet gjentagne ganger prøvd å få forbudet opphevet, slik at det kan la seg gjøre å få sendt litteratur inn i disse landene forat våre brødre kan studere den. Uten litteratur er det vanskeligere å nå fram til modenhet.
Hele denne saken ble lagt fram for regjeringsrepresentanten, og det ble framsatt anmodning om at forbudet måtte bli opphevet. Jeg fikk anledning til å forklare vår stilling i over en time og til å avlegge et vitnesbyrd om Riket og det arbeid Selskapet gjør for å fremhjelpe studiet av Bibelen. Vi fikk snakket med regjeringsrepresentantens sjefssekretær og besvart alle hans spørsmål, og vi håper inderlig at Hennes Majestets regjering vil foreta seg noe i sakens anledning. Hvis restriksjonene blir opphevet, vil disse landene utvilsomt få oppleve en meget større utvidelse hva innsamlingen av de «andre får» angår.
På denne tiden var bror Henschel kommet fra Freetown og Monrovia. Etter som vi da var til stede begge to, arrangerte Germiston-menigheten et møte i rådhuset i Germiston. Det kom imidlertid også mange mennesker fra gruvedistriktet, slik at det i alt var 725 européere til stede. Først talte bror Henschel om «Kunngjøringen av Hans navn», og han ga en grundig redegjørelse for det ansvar Jehovas vitner i dag har som et folk som er blitt uttatt for å bære hans navn. Han kom også med en interessant beretning om sitt besøk i Freetown og fortalte noen opplevelser som han der hadde hørt i forbindelse med arbeidet i Nigeria.
Etterpå talte jeg til brødrene og kom med veiledning om hvor nødvendig det er å vokse fram til full modenhet som Ordets tjenere. Akkurat som foreldre er virkelig lykkelige når de ser sine egne barn vokse og gå framover trinn for trinn til de er fullvoksne, så fryder også Jehova seg over å se sitt folk gjøre framgang i kristen modenhet. Med dette for øye er det høyst påkrevet at vi blir godt kjent med de 66 brevene som Jehova har skrevet til oss i Bibelen, og at vi grunner på disse ting og følger den veiledning Guds Ord gir, og offentlig bekjenner vårt håp.
Deretter kom det noen dager som både bror Henschel og jeg brukte til å gi brødrene ved avdelingskontoret undervisning i hvordan de bedre kunne ta seg av de plikter som var tildelt dem.