En oppløftende sammenkomst for ren tilbedelse i Johannesburg
Beretning fra N. H. Knorr, Selskapet Vakttårnets president, om hans reise i Afrika.
SOM nevnt i vår tidligere beretning, tilbrakte bror Henschel og jeg flere dager ved det nye avdelingskontor i Johannesburg, hvor vi ga råd og veiledning i hvordan arbeidet kan utføres bedre. Deretter fløy jeg mandag den 8. desember sammen med bror Phillips, avdelingstjeneren eller avdelingens tilsynsmann, til Windhoek, hovedstaden i Sørvest-Afrika. Det bor mindre enn 50 000 europeere i landets 835 113 kvadratkilometer, som strekker seg langs kysten i en lengde av over 1500 kilometer. I sør er den viktigste næringsvei sauedrift og i nord storfedrift. Landet er meget rikt på mineraler. Dette er først blitt kjent i den senere tid, og gruvedriften fortrenger derfor hurtig fedriften.
Befolkningen er selvtilfreds og likegyldig, og etter som de har rikelig av denne verdens goder, har de ingen tilbøyelighet til å speide etter en ny verden. Det blir spredt meget litteratur på de tre hovedspråkene, engelsk, afrikaans og tysk. Det tyske innslaget er meget fremtredende, for Sørvest-Afrika var en tysk koloni før 1914.
Selve Windhoek er en by med omkring 10 000 européere og like mange afrikanere. Dens varme kilder, som først trakk menneskene til dette stedet, forsyner byen med mesteparten av dens drikkevann, og de kan få sitt badevann direkte fra rørledningene. Klimaet er sunt, og været i Windhoek er ideelt året rundt.
Tre misjonærer har arbeidet der i nesten tre år, og ved denne sammenkomsten, som var deres første, kunne man se fruktene av deres arbeid. Bare ti var til stede ved de alminnelige møtene under sammenkomsten. Det var akkurat som å være sammen med noen få nære venner og snakke fortrolig med dem. Selv om de ikke var mange, hadde de måttet reise lange veier for å komme til sammenkomsten. Alle sammen var menn. Noe som mangler, er tilstrekkelige bibelstudier ved misjonærene og deltidsforkynnerne. Det kan være at kvinnene er tilbakeholdne overfor arbeidet fordi det ikke er noen søster i gruppen. 25 møtte fram til det offentlige møtet om kvelden, og misjonærene kjente de fleste av dem og visste at de var interessert i budskapet. Menneskene der nede misliker ofte å gå på møter i andre folks hus, og det ble derfor truffet tiltak for å få en Rikets sal og holde ukentlige møter der.
Menneskene på stedet er meget ærlige. Misjonærene fortalte oss at de aldri låser sine dører eller stenger sine vinduer. I to år har de satt igjen syklene sine utenfor. Ja, folk kan reise på ferie og bli borte i flere uker uten å låse dørene. Slikt forekommer ikke mange steder.
Onsdag den 10. desember kjørte vi til Pretoria, hovedstaden i Transvaal, og besøkte innenriksdepartementet. Av en eller annen grunn som vi fremdeles ikke kjenner, har ikke regjeringen funnet det på sin plass å anerkjenne Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap eller Jehovas vitner som et religiøst samfunn. Dette forhindrer riktignok ikke at arbeidet blir utført, men det berører likevel i betraktelig grad det arbeid Jehovas vitner gjør i Afrika. Selskapets spesielle, reisende representanter blir ofte forhindret i å holde sammenkomster eller foredrag i landsbyene fordi Selskapet ikke er anerkjent eller innført som et religiøst samfunn. Det er flere år siden Selskapet sendte inn en ansøkning om å bli anerkjent, men det ble ikke gjort noe med saken, og vi ba dem derfor ta den opp til ny overveielse. Vi fikk anledning til å gi dem et godt vitnesbyrd om sannheten og vår tro og vårt arbeid.
Samling i enhet
Den neste store begivenhet under vårt besøk i Sør-Afrika var den oppløftende sammenkomst for ren tilbedelse som ble holdt på Wembley stadion i Johannesburg. Det mest bemerkelsesverdige ved den var at europeere, ikke-europeere og afrikanere kunne komme sammen i fred og harmoni. Det var ingen tumulter og ingen misforståelser. De som førte tilsyn med Wembley stadion, var høylig forbauset over hvor godt de tre gruppene av mennesker kom ut av det med hverandre og hvor godt folk av forskjellige afrikanske stammer gikk sammen.
Vi var naturligvis nødt til å ta apartheid i betraktning. Europeerne holdt til i en tribune rett foran podiet. Ikke-europeerne hadde sin seksjon lengre til siden. Afrikanerne fylte en større tribune på den motsatte siden. Det gledelige ved det var at vi alle sammen var samlet i den samme stadion og tilba Jehova i hellig prydelse. Fredag kveld måtte vi vike plassen for et program som var blitt arrangert tidligere, og vårt program for den dagen måtte derfor skyves fram en dag, slik at konventet begynte torsdag kveld og sluttet søndag kveld den 14. september.
Det største problemet i forbindelse med arrangeringen av dette konventet var nok å skaffe pass til de afrikanske brødrene fra Natal og Zululand. De måtte ha pass for å komme ut av sitt eget land, og hvis de var over atten år gamle, måtte de også ha tillatelse til å komme inn i Johannesburg og bli der i over tre dager. Det lyktes å skaffe slike pass og tillatelser til alle de afrikanske brødrene som kunne overkomme reisen.
Det offentlige møtet ble bekjentgjort på zulu og engelsk, og alle brødrene på sammenkomsten fikk høre foredrag på språk de forsto. Velkomsttalen var noe utenom det vanlige. Bror Bartlett talte på engelsk til europeerne, ti minutter senere talte bror McLuckie på afrikaans, og til slutt kom bror Ngobese som talte på zulu fra det samme podiet, men med ansiktet vendt mot den store forsamling av afrikanske brødre på den andre siden av stadion. Alle de tre foredragene ble mottatt med begeistring, og europeerne var med på å applaudere mens taleren snakket til de afrikanske brødrene. Enhetens ånd hvilte i sannhet over denne sammenkomsten.
Hva europeerne angår, kunne man ofte høre dem tale afrikaans og engelsk om hverandre. Dette ble også gjort på podiet. Enkelte ganger kunne ordstyreren introdusere neste taler på engelsk, mens talen ble holdt på afrikaans. Under hele programmet ble disse to språkene brukt vekselvis, og til sine tider var talene på zulu og sesuto.
Torsdag kveld talte bror Henschel til forsamlingen, og hans foredrag ble tolket til zulu forat hele konventet skulle forstå det. Hans bemerkninger ble mottatt med virkelig glede og begeistring. Av de 3492 som var til stede akkurat da, var 2126 afrikanere, 140 ikke-europeere og 1226 europeere.
Møtet fredag morgen var først og fremst beregnet på de afrikanske brødrene, og de europeiske gikk ut i tjenesten på feltet. Klokken elleve talte jeg til konventet for første gang, og foredraget ble tolket til zulu og sesuto. Det ble lagt vekt på modenhet. De ble gjort oppmerksom på hvor tvingende nødvendig det er å lære å lese og skrive, og hvilke fordeler det har å tilegne seg kunnskap ved egen hjelp i stedet for å være avhengige av andre. De lyttet oppmerksomt.
Bespisningen av de afrikanske brødrene måtte foregå på samme sted som konventet, enten det nå var solskinn eller regn. Deres meny var enkel, og besto av kokt maismel, kjøtt og saus. Alle hadde sin egen panne eller tallerken med. De sto tålmodig i kø, mange av kvinnene med sine spebarn på ryggen. Da det regnet, var det noen som sto i kø i en hel time før de kunne bli servert, men de beklaget seg ikke. Alle som var til stede kunne lære noe av dette, nemlig tålmodighet og verdsettelse av det som ble gjort for dem.
De fire konventdagene gikk fort. De forskjellige talerne, brødrene fra avdelingskontoret, misjonærene fra Gilead og reisende representanter, holdt det ene gode foredraget etter det andre. Hvis det var et språk man ikke forsto, satt man bare tålmodig og hørte på i forvissningen om at mange andre ble tilført åndelig mat og ble styrket til videre tjeneste og sann tilbedelse. Søndag kveld var det 5441 til stede, og klokken seks samme kveld fant dåpen sted. I alt 339 ble døpt. Det regnet ganske meget i løpet av de fire dagene, men alle brødrene var likevel i strålende humør, og det var nok av overbygde tribuner til at alle var i ly for regnet.
Søndag formiddag ble det offentlige foredraget over emnet «Det er på tide å granske Guds vei» holdt for dem som talte zulu. Det var blitt bekjentgjort vidt og bredt, og ble tolket for de 5094 som møtte fram den formiddagen til tross for at det regnet ganske kraftig. Klokken fire om ettermiddagen ble det samme foredraget holdt bare på engelsk, og det var ytterligere 2173 mennesker til stede. Alle de som hadde hørt foredraget om formiddagen, ble tilbake om ettermiddagen for å høre det en gang til, så det var i alt 7267 europeere, ikke-europeere og afrikanere til stede.
Etter å ha sett den enhet og gode ånd som rådde blant alle Jehovas tjenere, kunne en ønske at de myndigheter som er så redde for at forkynnelsen av det gode budskap om riket skal gjøre skade i deres protektorater, hadde vært til stede og sett enheten, freden og samdrektigheten. Da ville de ikke lenger ha hatt noen grunn til å bekymre seg. Det oppdrag vi har fått av Jehova, er å forkynne evangeliet om Riket og lære menneskene å leve etter en høy moralsk standard og hvordan de kan utføre den sanne tilbedelse av Skaperen, Jehova Gud.
Beretning fra den østre del av Transvaal
Blant de mange interessante opplevelser som ble fortalt av Selskapets reisende representanter (seksjonstjenere), og som viser hvilken framgang arbeidet har blant afrikanerne, var den nedenstående:
«Jeg kom med toget til det nærmeste stoppestedet og kjørte med en lastebil for malmtransport de 20 kilometerne ut til gruven. Det var ikke bare den lille gruppen afrikanske brødre som ivrig ventet på meg, men nyheten hadde også kommet de européiske myndigheter for øre. Til min store overraskelse ble jeg ikke bedt om å komme med lange forklaringer angående våre motiver eller vårt religiøse arbeid, men fikk beskjed om at jeg fritt kunne gå inn i landsbyen og holde foredrag hvilken aften som helst i friluftsteatret, som var utstyrt med belysning. Direksjonen skaffet meg en fin bungalow og lot meg spise i messen. Hva skyldtes deres velvillige holdning? Jo, ’Vakttårnkarene’ hadde vunnet europeernes tillit ved sitt gode arbeid, sin renslighet og lydighet.
Vi slapp derfor å være i forstanderens hytte og der holde foredrag om hvordan man bør utføre tjenesten, og vi slapp å gjøre det utenfor landsbyen i deres ’Rikets sal’ (noen få rader hvitvaskede stener i en rydning i skogen), og kunne i stedet tale i friluftsteatret. Vår glede var stor da 202 uoppfordret kom for å høre hvordan rene tilbedere fjerner alle spor av hedenske vaner og lever og tjener som en del av den nye verdens samfunn. Mange ble igjen etter møtet for å stille spørsmål, og de lovte å ta med sine venner og komme på morgendagens offentlige foredrag.
Onsdag kveld kunne vi puste lettet ut etter en dag med brennende hete, og i det herlige måneskinnet som kastet sitt eiendommelige lys over denne avsidesliggende gruven, kom 354 for å høre det offentlige foredraget. Dette foredraget kunne samle så mange fordi det ble oversatt til shangaan, det språk som ble talt av de fleste i landsbyen.
Ved åpningen av områdesammenkomsten fredag kveld var det langt flere til stede av velvillige mennesker enn av Jehovas vitner, som hadde kommet fra de mange små menighetene i området. De vennlige arbeiderne i gruvebyen lyttet oppmerksomt til foredragene og demonstrasjonene, og tilhørerskaren vokste fra 400 fredag kveld til over 550 lørdag kveld.
Søndagens offentlige foredrag var blitt grundig bekjentgjort. Men i stedet for å finne en forventningsfull tilhørerskare klokken 15.00, fant vi en hylende mobb av afrikanske dansere, som dels var begavelser fra stedet og dels forsterkninger fra en nabogruve. For et øredøvende spetakkel av trampende føtter, drønnende trommer og skingrende fløyter! Formannen i landsbyen ga oss medhold og sa at vi skulle få bruke teatret, men han kunne ikke få danserne og tilskuerne vekk. Vi trakk oss tilbake til Rikets sal i skogen, og håpet at vi kunne bruke teatret under det offentlige foredraget etterat våre korte, avsluttende foredrag var holdt.
Klokken 17.00 hadde formannen fått beveget danserne bort til en annen del av landsbyen, og 707 hørte på vårt offentlige foredrag til tross for alt ståket og trommingen i det fjerne. Alt gikk pent og pyntelig til vi var midt i foredraget, men da hørte vi at støyen ble sterkere og forsto at de helt besatte danserne kom tilbake. Det varte ikke lenge før vi fikk øye på store svermer av svettende, lett antrukne afrikanere som var beruset av den eggende rytmen. De kom rett mot oss i ville byks med øynene på stilker og med spyd i sin høyre og lærskjold i sin venstre hånd. Det var ikke så lite spennende da en del av den forrykte massen styrtet gjennom den smale passasjen mellom meg og tilhørerne.
Vi måtte avbryte talen da de omringet teaterområdet og dansen deres nærmet seg sitt høydepunkt. Fem minutter senere, da gjestene dro sin vei og uroen etter hvert la seg, fortsatte vi med foredraget der vi slapp. Lenge etterat sammenkomsten var slutt, var vi travelt opptatt med å snakke med de mange nyinteresserte som var opprømte og lykkelige over å ha stiftet bekjentskap med det gode budskap om Guds herlige nye verden. Alle brødrene var fylt av takknemlighet over at Jehova så rikelig hadde velsignet oss og latt hele arrangementet i forbindelse med områdesammenkomsten vår bli så vellykket.»
Opplevelser av denne art viser sannelig hvilken økning som finner sted i Sør-Afrika. Oppførelsen av det nye betelhjemmet i Elandsfontein er en annen bekreftelse på at Jehovas velsignelse hviler over arbeidet. Dette gikk også fram av den glede som kom til uttrykk på Wembley stadion under sammenkomsten for ren tilbedelse. Våre mange tusen sørafrikanske brødre arbeider iherdig for å oppnå økning.