Jehovas vitners historie i nyere tid

3. del: Organisasjonen vokser

PÅ GRUNN av at arbeidet stadig økte, ble det nødvendig å få i stand en lovformelig inkorporasjon av det selskapet som var blitt opprettet i 1881. Etterat de nødvendige ansøkninger var gjort, innvilget endelig den 13. desember 1884 dommer F. H. Collier ved overretten i Allegheny County i Pennsylvania et charter som ble tilbørlig registrert 15. desember 1884. Derved ble Selskapet en juridisk person.a Dets opprinnelige navn som korporasjon, Zion’s Watch Tower Tract Society [Sions Vakttårns Traktatselskap] ble i 1896 med rettens godkjennelse forandret til Watch Tower Bible and Tract Society [Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap], som er Selskapets nåværende navn. Selskapets formål blir framholdt i paragraf II i dets charter:

«Det formål denne korporasjon er dannet for, er å spre Bibelens sannheter på forskjellige språk ved publisering av traktater, brosjyrer, blad og andre religiøse skrifter, og ved hjelp av alle andre lovlige midler som det rettmessig utnevnte styre finner å være tjenlig til å fremme det nevnte formål.»

Charteret bestemte at det skulle være et styre på sju medlemmer, hvorav de tre skulle være daglige ledere. I disse stillinger tjente opprinnelig C. T. Russell som president, William I. Mann som visepresident og C. T. Russells frue, Maria F. Russell, som sekretær og kasserer.b

Selskapet hadde tidligere arbeidet med å utbre «Day Dawn» [Daggry], en bok av en av Selskapets første medarbeidere, J. H. Paton, men nå ble det bestemt at Russell skulle skrive en ny bok, «Millennial Dawn» [Millenniets Daggry], som etter mange vanskeligheter utkom i 1886 som første bind av en lovt serie. Denne boken ble senere i stedet kalt første bind av «Studier i Skriften» og «Guds Verdensplan» oversatt til dansk-norsk). Det ble spredt over seks millioner eksemplarer av den på førti år. Den ga en klarere redegjørelse av emner som tidligere var blitt forklart i Food for Thinking Christians og Tabernacle Teachings (dansk: Tabernakelskygger).c Dens seksten kapitler (384 sider) behandlet blant annet «Herrens gjenkomst», «Gjenløsning og gjenopprettelse», «Tidsaldrene» og «Guds rike». Det er helt forbløffende å se hvordan kapitel 15, «Herrens dag» (engelsk: Jehovas dag) bebuder det store forkynnelsesarbeid som nå blir utført.

«’Herrens dag’ [engelsk utgave: ’Jehovas dag’] kalles den tidsperiode da Gudsriket med Kristus som konge gradvis vil bli opprettet . . . mens denne verdens riker går til grunne og Satans innflytelse på menneskene blir bundet. Overalt finner vi denne tid beskrevet som en mørkets trengselens og forvirringens dag for menneskene. . . . At noen av de hellige vil være i kjødet i det minste i en del av den tid da ilden brenner, er mulig. Dog vil deres forhold være forskjellige fra alle andres, ikke så meget derved at de blir bevart på overnaturlig måte (skjønt det uttrykkelig er lovt dem at de ikke skal komme til å mangle brød og vann), men derved at de som følge av den undervisning de har mottatt gjennom Guds Ord, ikke vil føle den engstelse og håpløse fortvilelse som ellers vil beherske menneskene. . . . Trengslene på denne Herrens [engelsk: Jehovas] dag vil gi oss en sjelden god leilighet til å forkynne det glade budskap om de kommende velsignelser, og salige er de som følger i Mesterens fotspor og blir som barmhjertige samaritaner som forbinder sårene og gyter trøstens og oppmuntringens olje og vin deri.»d

Henimot slutten av 1880-årene hadde de ikke lenger plass nok i sine lokaler i 151 Robinson Street (tidligere 44 og deretter 40 Federal Street) i Allegheny i Pennsylvania.e De besluttet seg for å bygge, og i 1889 flyttet de inn i sin egen store, pene fire-etasjes murstensbygning til 34 000 dollar i 58 og 60 (numrene ble senere forandret til 610—614) Arch Street, Allegheny (North Side, Pittsburgh). Der var det beboelsesrom til en liten «bibelstudiefamilie», trykkeri, ekspedisjonslokaler, en møtesal med plass til omkring 200, et kontor, redaksjonslokaler og utstillingsvinduer. De kalte det «Bibelhuset».f Flere år senere aksepterte Selskapets styre en gave som besto i eiendomsretten til denne bygningen med alt inventar, og nettoverdien av hele denne gaven ble anslått til 164 033,65 dollar.g

I 1890 hadde Selskapet omkring 400 aktive medarbeidere. Den eneste rapport som finnes, viser at det var blitt plasert 841 095 traktater, 395 000 løsnummer av bladet Vakttårnet og 85 000 innbundne bøker (Millenniets Daggry) mellom 1886 og 1891.h

I denne forbindelse kan det nevnes at Selskapet i 1954 fullførte en bygning i 4100 Bigelow Boulevard i Pittsburgh, og den tjener nå både som Pennsylvania-korporasjonens (Watch Tower Bible and Tract Society’s) lovformelig innregistrerte kontor og som en Rikets sal.i

Sannheten forsvares (1890—1908)

Da Selskapet Vakttårnet og Jehovas vitner overrasket verden ved å overleve vanskelighetene i den ringe begynnelse, begynte den tids frafalne religiøse organisasjoner å gni seg i øynene, for se! denne «millennismens røst» døde ikke i fødselen liksom alle de andre. Sannelig er de dristige — disse «russellittene», «bibelstudentene» eller hva du nå vil kalle dem — der de står sammen som en grønnskolling av en organisasjon og er freidige nok til å utfordre og avsløre oss gamle, vi som er kristenhetens ordinerte, anerkjente presteskap! Deres røst er ikke lenger bare en hvisken for nå taler de mange steder fryktløse ord om at de lærdommer vi oppvarter folket med, ikke harmonerer med Bibelen, og at vår stilling som talsmenn for Kristus, er noe vi selv har tiltatt oss. Nå får det være nok. Selskapet Vakttårnet må knuses før det vokser seg så stort at vi ikke kan rå med det.

Slik tenkte protestantiske elementer i kristenheten da de som en brølende løve gikk løs på det unge, Samson-lignende Selskapet Vakttårnet for å ødelegge det. Men datidens vitner, som forsvarte sannheten, fikk i likhet med Samson oppleve at Jehovas ånd påvirket dem til å bringe den angripende «løve» til taushet. — Dom. 14: 5, 6.

Jehovas sanne salvede ble etter hvert samlet sammen fra de frafalne religiøse organisasjoner, og det foregikk støtt og sikkert ved hjelp av bladet Vakttårnet Selskapets mange nye bibelske traktater og innbundne bibelstudie-bøker, som ble spredt stadig videre omkring. Etter hvert som de ble knyttet sammen i nye, voksende menigheter, fikk de stadig større ansvar for å utføre forkynnelsesarbeid i noen grad ved å spre det trykte budskap, først i begrenset utstrekning blant sine venner, og senere også offentlig med større frimodighet. Deres tro og deres gjerninger i forbindelse med forkynnelsen fortsette å øke proporsjonalt med at de forsaget babylonisk religiøs tenkning og henga seg til Bibelens pålitelige sannheter. På denne tiden kom de til klarhet over at det ikke finnes noen «treenighet», at menneskene ikke har noen «udødelig sjel», men at hver enkelt er en sjel og er dødelig, at syndens lønn er døden, og ikke «evig, pine i helvetes ild», at dåpen egentlig skal foregå ved neddukking i vann, at alle som er innvigd til den levende Gud og er født av ham ved hans hellige ånd, må være «trofaste til døden» som etterfølgere av hans Sønn, Kristus Jesus, for å få komme inn i himlenes rike, og at hele jorden under Jesu Kristi tusenårsrike eller millennium skal forvandles til et paradis i likhet med Eden for å bli skikket til å tjene som et evig hjem for fullkomne mennesker. Dette budskap begynte da å bli bekjentgjort gjennom millioner av stykker litteratur til stor irritasjon for kristenhetens presteskap.

I årenes løp skrev C. T. Russell ytterligere fem store, fyndige bind til serien «Studier i Skriften», og hver av dem spilte sin rolle i arbeidet med å samle flere av de salvede kristne sammen i nær tilknytning til Selskapet Vakttårnet. Bind 2, Tiden er nær, kom i 1889; bind 3, Komme ditt rike, i 1891; bind 1, Slaget ved Harmageddon (som opprinnelig het «Hevnens dag»), i 1897; bind 5, Forsoningen mellom Gud og mennesket, i 1899; og endelig bind 6, Den nye skapning, i 1904. (Alle disse datoer gjelder førsteutgavene på engelsk.) Forfatteren lovte også et sjuende bind, men han levde ikke så lenge at han fikk skrevet det.

Særlig fra begynnelsen av 1880-årene ble Selskapets publikasjoner også spredt i Europa, hvor små grupper av bibelstudenter snart ble samlet sammen. Det førte til at Russell i 1891 foretok sin første utenlandsreise som Selskapets president for å stimulere interessen i land utenom De forente stater og Canada. Han planla å bruke to måneder på denne misjonsreisen. Russell og hans selskap reiste med båt fra New York til Belfast i Irland. Der hadde de et møte med venner før de dro videre for å besøke andre grupper og historiske steder. I tur og orden kom de til Glasgow, Edinburgh, København, Berlin, Leipzig, Wien, Kisjinev, Konstantinopel, Aten, Jerusalem, Kairo og pyramidene, Roma, Bern, Paris, Brüssel, Amsterdam og til slutt London og Liverpool. På de to siste stedene talte Russell til 150 mennesker før han vendte tilbake til New York. Han beretter følgende om turen:

«Vi fant ingen grobunn for sannheten i Russland . . . ikke noe som kunne oppmuntre oss til å håpe på en høst i Italia eller Tyrkia eller Østerrike eller Tyskland . . . Italienerne har vært så lenge under pavedømmets fordervelige innflytelse at de liksom franskmennene fort vekk hengir seg til den rene vantro . . . Men Norge, Sverige, Danmark, Sveits og særlig England, Irland og Skottland er modne for innhøstning.»j

I London ble det etter Russells besøk opprettet et litteraturdepot, og der ble også Selskapets første avdelingskontor opprettet i 1900. Det lå i 131 Gipsy Lane, Forest Gate, East London.k

Etter denne utenlandsreisen ble det dessuten truffet tiltak for å begynne å utgi forskjellige bøker og brosjyrer på tysk, fransk, svensk, dansk-norsk, polsk, gresk og senere på italiensk. Det er også ganske interessant at Vakttårnets amerikanske moderorgan den 1. januar 1892 og i etterfølgende nummer (regelmessig i mange år framover, helt til 1927l) inneholdt en spalte med overskriften «International Sunday School Lessons» hvor det ble gitt en kommentar til de skriftstedene protestantiske kirkesamfunn hadde valgt for hver søndag.

«Tankevekkende bemerkninger ment som en hjelp for dem av våre lesere som går på bibelmøter hvor disse tekster blir brukt, forat de kan bli i stand til å føre andre fram til evangeliets fulle innhold.»a

Det viste seg nå å være behov for at det ble holdt konventer på forskjellige steder i landet, og ikke bare Pittsburgh i forbindelse med den årlige minnehøytiden, slik det var blitt gjort i flere år. I 1893 ble det derfor arrangert et konvent i Chicago i dagene fra 20.—24. august. Dette var samme år som verdensutstillingen Columbian Exposition ble holdt der, og de som dengang reiste til sammenkomsten i Chicago, kunne av den grunn få jernbanebilletter til nedsatte priser.

«Det var omkring 360 til stede . . . Etter [møtene med bønn hver morgen] ble det holdt et foredrag på om lag en og en halv time, deretter fulgte en spisepause, og ettermiddagen ble brukt til offentlig besvarelse av spørsmål fra klokken 14—17. Den siste dagen var viet kolportørarbeidet, og dagen etterat konventet var slutt, ble noen av de erfarne kolportørene [som nå blir kalt pionerer] tilbake sammen med noen av dem som ikke oppnådde så gode resultater, og nybegynnerne, og de arrangerte et kolportør-kursus. — ga undervisning, pekte på gode og dårlige metoder, vaner og uttrykksmåter. . . . [Omkring 50 kolportører deltok.] The Calvary baptistkirke i Chicago stilte velvilligst sitt dåpskapell til vår disposisjon, og det var i alt sytti som symboliserte sin dåp til Kristi død ved neddukking i vann. Det var omtrent like mange brødre og søstre, og de var fra 17 til 70 år gamle.»b

Selskapets hovedkontor fikk stadig mange brev som viste hvordan de menneskene reagerte som ble kalt til å slutte seg til Jehovas salvede forkynnere av det gode budskap. Nedenfor følger et interessant brev fra 1894. Det er ganske typisk, og ligner mange av de brevene Selskapet fremdeles får fra mennesker som har en god vilje overfor Jehova:

«Mine herrer! Vedlagt følger en sjekk på 6,00 dollar, betalbar i New York. Vennligst send meg, for disse pengene [bladet] Sions Vakttårn for et år og noen eksemplarer av Millenniets Daggry. Som en forklaring på hvorfor jeg bestiller så mange bøker, ønsker jeg å fortelle at to unge damer [pionerer fra Vakttårnet] for et par måneder siden kom inn på mitt [sakfører-] kontor for å selge disse bøkene. Jeg var meget travelt opptatt da de viste meg sitt kort, men da jeg så at det var damer som solgte bøker, kjøpte jeg de tre bindene i den tro at jeg derved gjorde dem en tjeneste. Senere har jeg kommet til det resultat at disse damene brakte meg et gledens budskap. Jeg tok med meg bøkene hjem og tenkte ikke stort på dem før jeg for noen få uker siden i en ledig stund begynte å lese det første bindet, og det var så interessant at jeg ikke kunne slutte. Resultatet er at min kjære hustru og jeg selv har lest disse bøkene med den største interesse, og vi betrakter det som en Guds gave og en stor velsignelse at vi har fått anledning til å stifte bekjentskap med dem. De er i sannhet en ’hjelpende hånd’ i forbindelse med studiet av Bibelen. De storartede sannheter som blir åpenbart i studiet av denne serien, har simpelthen snudd om på våre jordiske lengsler, og etter som vi i det minste i noen grad forstår hvilken storslagen anledning vi har til å gjøre noe for Kristus, har vi i sinne å benytte denne anledningen til å spre disse bøker, først blant våre nærmeste slektninger og venner, og deretter blant de fattige som ønsker å lese dem, men ikke er i stand til å kjøpe dem, og av den grunn er det vi ønsker disse ekstra eksemplarer. Deres . . .»c

Dette brevet var undertegnet av sakføreren J. F. Rutherford, som tolv år senere innvigde seg til Gud og begynte i heltidstjenesten som Selskapets juridiske rådgiver ved hovedkontoret i Pittsburgh, «Bibelhuset». Enda senere, i 1917, ble han Selskapets annen president, idet han etterfulgte Russell, som da var død.

(Fortsettes)

[Fotnoter]