Jehovas vitners historie i nyere tid

4. del: Virksomheten blir mer intens

I 1894 fikk tjue deltidsrepresentanter for Selskapet Vakttårnet en spesiell opplæring, og de ble derpå sendt ut fra hovedkontoret i Pittsburgh om lørdagene og søndagene for å holde offentlige møter og opprette nye menigheter.a Dette ble forandret i 1897 da tre heltids representanter, såkalte «pilegrimer», overtok all tjeneste med å avlegge slike besøk. De fulgte en bestemt reiserute fra menighet til menighet og tilbrakte en dag eller to med hver gruppe for å styrke dem åndelig sett.b Etter hvert som antall menigheter eller klasser av bibelstudenter økte, ble det sendt ut flere pilegrimer for å opprettholde kontakten innen organisasjonen. I 1905 var det 25c av dem, og i 1917 var det 93 som på denne måten tjente som forløpere til Selskapets nåværende «områdetjenere», som finnes over hele jorden.d Det ble ikke holdt regning med hvor mange interesserte mennesker de enkelte grupper besto av på den tiden, men vi har en liten pekepinn om dette i de rapporter over minnehøytiden som hvert år ble sendt til hovedkontoret i Pittsburgh. Fra 1899 foreligger det for eksempel en ufullstendig rapport fra 339 menigheter som oppga et deltagerantall på tilsammen 2501.e En rapport fra 1900 sier at 280 grupper (eller bare to tredjedeler av det samlede antall) oppga å ha hatt 2600 til stede ved den årlige minnehøytid.f Organisasjonen var i rask vekst. Rapporten over minnehøytiden i 1902 viser at det var over 4700 til stede i bare 175 menigheter, og det representerer et dobbelt så stort gjennomsnittstall som året før for hver enkelt menighet.g For øvrig var det i 1903 over 20 000 som abonnerte på The Watch Tower — ja, et ganske anselig samfunn hadde tatt opp kampen for sannheten.h

Geistlighetens motvilje mot Selskapet Vakttårnet ble mer og mer åpenbar etter hvert som tusener og atter tusener av bibelske traktater og brosjyrer ble spredt stadig lenger vekk fra utspringet i Pittsburgh i Pennsylvania. Selskapets representanter fikk ikke lenger lov til å tale fra kirkenes prekestoler som i 1870-årene. Protestantiske prester hadde i 1846 dannet en slags «fagforening» for prester. Dens offisielle navn var «Evangelical Alliance», og formålet med den var å begrense mulighetene til å oppnå ordinasjon og la dem være forbeholdt menn som til hørte de store kirkesamfunn som allerede drev teologiske skoler. Dens medlemmer begynte å håne C. T. Russell, Selskapet Vakttårnets president, og særlig protesterte de mot at han ble kalt «pastor». Visse hensynsløse aviser ble brukt som redskaper til å utklekke og spre løgnaktige skandalehistorier om Russell og hans hustrus private uoverensstemmelser. De frafalne religiøse ledere på den tiden nedverdiget seg til å gå til personlige angrep fordi de pintes av den sunne bibelske lære som ble forkynt — akkurat som deres forbilder fariseerne baktalte Jesus ved å ymte tvil om hans myndighet og om hvorvidt han var et legitimt barn.i

Det ble også igangsatt noe nytt, som stimulerte til øket kunngjøring av sannheten ved hjelp av traktatutdeling Meningen med det var å ta presteskapet med storm. Bladet Zions Watch Tower for 15. april 1899 trakk opp retningslinjene for noe som ble kalt «frivillig tjeneste». Alle de kristne som søkte Selskapets møter, ble oppfordret til å være med på en gratis masseutdeling av 300 000 eksemplarer av den nye brosjyren The Bible vs. Evolution [Bibelen kontra utviklingslæren] som skulle leveres til folk når de kom ut av de protestantiske kirkene om søndagene.

«Den framgangsmåte som bør følges, går ut på at de av vennene som vil delta i dette arbeidet i alle store og små byer, setter opp et program for å forvisse seg om at ingen menighet blir oversett og at ingen blir betjent to ganger. Alle store menigheter må betjenes av minst to eller tre hvis det hele skal gå raskt og riktig for seg når medlemmene kommer ut. Virkningen er vanligvis best hvis utdelerne stiller seg et halvt kvartal vekk fra kirkebygningen i alle de retninger folk går.» — Sidene 93 og 94.

Tusener av frivillige sluttet begeistret opp om dette arbeidet i U.S.A., Canada og Europa. Det ble spredt 948 459 traktater på denne måten det første året.j Denne organiserte traktatutdeling, dette frivillige arbeid, fortsatte i flere år framover. Det ble særlig drevet om søndagene, og ble etter hvert utvidet slik at de begynte å dele ut traktater fra hus til hus og stikke dem inn under entredørene søndags formiddag. To eller flere ganger i året ble det utgitt nye traktater som på denne måten ble utdelt i millionvis til kirkegjengere. En hel flom nådde nå helt fram til kirkedørene og oversvømte de religiøse beitemarker.k Prestenes fiendtlige reaksjon ble sterkere. De prøvde gang på gang å få forkynnerne arrestet fordi de sto på gaten og delte ut traktater gratis, som om fortauene ved kirkene skulle være spesielt ’hellig’ grunn. Av og til måtte det søkes juridisk bistand fordi offentlige myndigheter på prestenes tilskyndelse grep inn og prøvde å ’skape urett under skinn av rett’ for å hindre eller sette en fullstendig stopper for slik utdeling av traktater på gatene.l

En talsmann for presteforeningen i Pittsburgh, dr. E. L. Eaton som var prest ved North Avenue Methodist Episcopal Church, kom den 10. mars 1903 med et formelt tilbud til C. T. Russell om å arrangere et seks dagers ordskifte om avtalte bibelske emner. (Det kom senere for dagen at dette var et underfundig forsøk fra det forente presteskaps side på å bringe Russells kunnskaper og lære i vanry.) Etter to dager meddelte Russell i god tro at han tok imot tilbudet, og ordskiftene ble til slutt holdt om høsten for fullt besatte tilhørerplasser i Carnegie Hall i Pittsburgh.

1) Søndag ettermiddag den 18. oktober erklærte Eaton at Bibelen lærer at Gud har vist menneskene nåde til å bli frelst helt fra de falt, og at det ikke kommer til å bli noen prøve etter døden. Dette benektet Russell ut fra Bibelen. 2) Tirsdag kveld den 20. oktober hevdet Russell at Bibelen tydelig lærer at de dødes sjeler er ubevisste mens deres legemer er i graven. Dette benektet Eaton. 3) Torsdag kveld den 22. oktober påsto Eaton at Bibelen lærer at alle de frelste skal bli åndeskapninger og komme inn i himmelen etter den alminnelige dom. Dette benektet Russell. 4) Tirsdag kveld den 27. oktober hevdet Russell at Bibelen lærer at bare evangelietidsalderens «hellige» vil få del i den «første oppstandelse», og videre at store skarer skulle bli frelst i og ved den etterfølgende oppstandelse. Dette benektet Eaton. 5) Torsdag den 29. oktober hevdet Russell at Bibelen lærer at hensikten med både Kristi annet komme og tusenårsriket er at alle jordens slekter skal velsignes. Eaton benektet det. 6) Søndag den 1. november hevdet endelig Eaton at Bibelen lærer at den straff Gud til slutt skal føre over de uforbederlige for deres synd, vil bestå i ufattelig store lidelser som skal vare evig, og denne lære om helvetes ild benektet så Russell på det kraftigste.a

La oss nevne enkelte interessante detaljer: Mens ordskiftene sto på, var flere av stedets prester oppe på podiet sammen med dr. Eaton for å bistå ham med argumenter og gi ham moralsk støtte, mens Russell sto der helt alene som en slags Daniel i en løvehule. I det store og hele gikk Russell seierrik ut av alle de seks ordskiftene, og særlig av det siste om «helvete». Det fortelles at en av de tilstedeværende prester, som erkjente denne seieren, kom bort til Russell etter den siste diskusjonen og sa: «Det gleder meg å se at De retter brannslangen mot helvete og slukker ilden.»b En god del av medlemmene i Eatons metodistmenighet ble bibelstudenter etter denne avsløring av de «babyloniske» kirkesamfunns falske læresetninger. Man tok også imot andre utfordringer til ordskifte, men som oftest ble motparten redd, og avlyste arrangementet i siste øyeblikk.c I løpet av de neste 12 år etterat Eaton og Russell debatterte i 1903, fant det likevel sted to store dyster mellom representanter for Selskapet Vakttårnet og ledende religiøse grupper. I dagene fra 23. til 28. februar 1908 hadde L. S. White fra det religiøse samfunn «Disciples of Christ» seks ordskifter med Russell i Cincinnati i Ohio. Flere tusen mennesker var til stede og fikk være vitne til at Russell på nytt vant en lett seier.d Baptistene utfordret til ordskifte i Los Angeles i California, og der møtte J. F. Rutherford for Selskapet Vakttårnet mens pastor J. H. Troy representerte baptistene. Det var i alt 12 000 som hørte på dem i Trinity Auditorium fire kvelder i april 1915 (en folkemengde som ble anslått til å telle 10 000, måtte gå igjen uten å få plass).e Også denne gang ble resultatet en strålende seier for Selskapet Vakttårnets talsmann, som forsvarte de bibelske sannheter.

I løpet av 1905, 1906 og 1907 foretok Russell en rundreise i hele U.S.A. og Canada, og han holdt da en rekke dagslange konventer. På denne turen holdt han det berømte offentlige foredraget «Til helvete og tilbake» for fulle hus i nesten alle store byer i begge land.f I dette oppsiktsvekkende foredraget, som var lagt an på en humoristisk og vittig måte, førte han i fantasien tilhørerne med på en tur til helvete og tilbake, og det viste seg å være en effektiv avsløring av den falske lære om et brennende helvete. Før ordskiftet mellom Eaton og Russell fant sted foretok Russell og noen andre i 1903 en reise til Europa for annen gang, og de opprettet da et avdelingskontor for Selskapet i Barmen-Elberfeld i Tyskland. I 1904 ble det opprettet et avdelingskontor i Australia.g På denne tiden falt sannhetens sæd også i god jord i Sør-Afrika,h og Japani og Britisk Vest-India. I Kingston på Jamaica ble det således holdt et konvent hvor det var 400 til stede, og hvor det kom 600 til søndagens offentlige møte.j

Det største konvent som inntil da var holdt i Amerika, ble arrangert i Put-in-Bay i Ohio i dagene fra 29. august til 7. september 1908. Det største antall tilstedeværende ble anslått til 4800.k I tiden fra 1890 til 1908 ble det fortsatt spredt millioner av stykker litteratur, og bladet The Watch Tower hadde nå over 30 000 abonnenter. Tusenvis av dem deltok i de organiserte bestrebelser for å bringe Bibelens sannhet ut til ivrige kristne, som fikk en hjelpende hånd slik at de kunne komme seg ut fra Babylon og bli hengivne tjenere av den allmektige Gud og Kristus Jesus. Til tross for at den rasende protestantiske løve» gjorde forsøk på å ødelegge det Samson-lignende selskap, handlet Selskapets medarbeidere med stadig større kraft fordi Jehova styrket dem med sin ånd.

(Fortsettes)

[Fotnoter]