Jehovas vitners historie i nyere tid

16. del — teokratisk forkynnelse under et nytt navn

DA DOMMER Rutherford kom tilbake til New York fra England den 2. oktober 1938, holdt han det aktuelle og skarpe foredraget «Fascisme eller frihet» for en forsamling på 7000 tilhørere. Dette foredraget ble like etterpå utgitt i brosjyreform og spredt i millioner av eksemplarer for å gjøre folk våkne for det krigens blodbad som truet menneskene på grunn av fascismens framstøt. Sommeren etter ble det i dagene fra 23.— 25. juni 1939 holdt et nytt vellykket konvent i en rekke byer på én og samme tid. Sentret for alle disse sammenkomstene var denne gangen Madison Square Garden i New York. Det ble i alt holdt 28 sammenkomster — flere i Australia, en i London og ni i det øvrige Storbritannia, en i Honolulu og flere i De forente stater — og den internasjonale tilhørerskaren talte hele 75 000 personer da Selskapet Vakttårnets president holdt foredraget «Herredømmet og freden» som et høydepunkt på konventet. Da han var omtrent halvveis i foredraget, oppsto det plutselig opptøyer ved hovedkonventet i New York, og det viste seg at bråkmakerne representerte radiostasjonen WMCA, som tilhørte den Vatikan-inspirerte «Fader» Coughlins bevegelse «Kristen front». Det tok konventstedets ordensvakter (som alle var Jehovas vitner) om lag femten minutter å gjenopprette full ro og orden ved å overmanne de 500 fascistiske fredsforstyrrerne og få dem ut av konventlokalet.

Forstyrrelsen begynte med at de brølte, pep og ropte «Heil Hitler» og «Viva Franco» og lignende. I samme stund kunne tusenvis av mennesker på mange andre steder i verden høre at oppløpet fant sted, etter som de andre konventene sto i telefonisk forbindelse med hovedkonventet. Taleren, Rutherford, ble stadig applaudert av forsamlingen i Madison Square Garden, og han fikk derved god støtte der han sto og på en mesterlig måte fortsatte å tale inn i mikrofonen for å overdøve forstyrrelsene.a Det kom ikke noe ut av den rettssak Selskapet reiste mot hovedmennene i dette pøbelopptøyet. Høsten 1939 fikk imidlertid vitnene oppleve at en spesiell tremannsdomstol i byen New York (som besto av to katolikker og en jøde) ikke bare frikjente tre av ordensvaktene (Jehovas vitner), men også roste dem fordi de fornuftig nok opptrådte med nødvendig fasthet mot pøbelen da byens politi sviktet sin oppgave og unnlot å opprettholde orden da den veldige publikumsforsamling i Madison Square Garden plutselig ble truet med forstyrrelser. Vedkommende tre ordensvakter var med urette blitt arrestert, anklaget og satt under tiltale etter klage fra flere av de katolske demonstrantene som ordensvaktene førte ut av konventlokalet med makt.b

Vi skal nå se litt på et annet bemerkelsesverdig tilfelle: Lørdag den 24. juni 1939 telefonerte I. R. A. (Den irske republikanske armé, en katolsk terroristbevegelse som i månedene like forut hadde drevet en bombingskampanje over hele Storbritannia) til Selskapets kontor i London, og kom da med en «offisiell» trusel om at de ville benytte seg av vold hvis ikke overføringen av Rutherfords foredrag fra London til Belfast den 25. juni (det foredrag som ble overført fra Madison Square Garden i New York), ble annullert. Scotland Yard ble øyeblikkelig underrettet, og politistyrker derfra omringet Selskapets forsamlingslokaler for å beskytte dem. En bombe ble brakt til å eksplodere i nærheten av Kingsway Hall, konventets møtested i London om lørdagen, men ingen av vitnene ble såret til tross for at flere fotgjengere ble drept.c Katolske elementer på begge sider av Atlanterhavet tydde til vold for å skremme vitnene fra å benytte seg av sin religionsfrihet.

Skjedde det noe av betydning innen organisasjonen i løpet av de anstrengende årene fra 1929 til 1939, da det var så stor virksomhet? Ja, det gjorde det. Ved konventet i Columbus i Ohio i 1931 (24.—30. juli) vedtok de om lag 15 000 tilstedeværende en resolusjon om at de skulle ta imot det nye navnet Jehovas vitnerd — et virkelig megetsigende navn som er basert på Jehovas egne ord i Esaias 43: 10—12 (AS). Dette nye navnet ble i sannhet mottatt med stor glede over hele verden! I de ukene som fulgte, kom Jehovas tjenere sammen ved femti konventer overalt ellers på jorden for med glede å ta imot dette bemerkelsesverdige, nye navnet. Tenk på hvor særegent det er! Det følger et stort ansvar med det. Det er tydelig at dette navnet er blitt godt kjent over hele verden siden 1931. Dette vitner om at det passer godt på dem som er blitt velsignet med å få bære det. De er nidkjære talsmenn for navnet JEHOVA og behandler det med rette som det ypperste navn i hele universet, for er kanskje ikke Jehova hele universets herlige Overherre? — Sl. 83: 19, KJ; Ap. gj. 3: 19—23; 4: 24—30; 1 Kor. 15: 28; Åpb. 11: 15; Dan. 7: 13, 14; Es. 9: 6, 7.

Den ovennevnte resolusjon angående det «nye navn» og det foredrag Rutherford holdt ved konventet, ble trykt i brosjyren Riket — verdens håp, og den ble deretter oversatt til mange språk. I oktober året etter ble det arrangert en kampanje for å få den levert til alle herskere og ledende menn personlig. Bare i U. S. A. og Canada ble den på denne måten levert til 132 066 personer, hvorav 88 009 prester, 19 103 politikere, 22 869 finansmenn og 2085 militære ledere.e I de etterfølgende måneder kom denne brosjyren inn i fem millioner andre menneskers hjem overalt på jorden.f Det nye navnet ble godt kjent.

I en tidligere artikkel i denne serien har vi sett hvordan ledelsen av menighetene i 1938 endelig ble helt i overensstemmelse med det teokratiske mønster som er bevart i Bibelen, slik at Selskapet fra da av foretok direkte utnevnelser av alle tjenerne. Dette skjedde etterat utviklingen i tjue år gradvis hadde gått i denne retningen. Det muliggjorde det neste skritt i retning av teokratisk enhet eller en samling i et fastere og bedre forent samfunn. Erfaringene i forbindelse med de spesielle kampanjene som ble drevet fra 1933 til 1935, og som besto i at menighetene i et bestemt område slo seg sammen om en intens forkynnelse på feltet for å motvirke forfølgelse og motstand, viste at en uvanlig enhet og styrke ble lagt for dagen og befestet på den måten.

Det neste skritt i forbindelse med den teokratiske organisering av innbyggerne i det land som skulle kalles «ektehustru», ble således tatt i oktober 1938 ved at sonetjenesten ble innført. Om lag tjue menigheter i et bestemt område skulle utgjøre en «sone». Selskapet utnevnte en «sonetjener» som skulle tilbringe én uke sammen med hver enkelt menighet for å organisere menighetene bedre og hjelpe dem i vitnearbeidet på feltet. Rett som det var ble det holdt en «sonesammenkomst», og de tjue eller flere menighetene i «sonen» kom da sammen til gjensidig oppbyggelse. Selskapets hovedkvarter sendte ut spesielle representanter som tjente ved disse sammenkomstene. Det ble også utgitt nye organisasjonsinstrukser som trådte i virksomhet for hele Jehovas folk den 1. oktober 1938.g

Det viste seg at denne nye ordningen bidro sterkt til å knytte organisasjonen i Amerika og overalt ellers i verden sammen som et fullstendig hele. Forkynnerantallet gikk opp nesten med én gang, og det ble likeledes straks framgang å spore i forbindelse med den alminnelige virksomheten på feltet. I 1942 ble denne ordningen endret på visse punkter, og Selskapets reisende representant ble fra da av kalt «tjeneren for brødrene».h Det som tidligere ble kalt en sone, ble fra 15. oktober 1946 kalt et «område», og hvert område skulle ha en lokal sammenkomst to ganger i året.i I 1948 ble det ordnet slik at flere områder skulle utgjøre en «seksjon», som kom sammen til en stor sammenkomst omtrent en gang i året.j Den ansvarlige tjener for en seksjon ble kalt en «seksjonstjener», og det nye navnet på «tjeneren for brødrene» var fra da av «områdetjener».

Noe annet som det kan være verdt å merke seg, er resultatet av et besøk Selskapets president avla på Hawaii i 1935. Det ble da opprettet et avdelingskontor i Honolulu og truffet tiltak for å bygge et forsamlingslokale i tilknytning til avdelingskontorets nye bygning som var under oppførelse.k Da dette lokalet ble innvigd, fikk det navnet «Rikets sal», et passende navn som Jehovas vitner over hele verden etter den tiden innførte som betegnelse på de lokalene hvor de holder sine menighetsmøter. Det hus som tidligere ble kalt «London-tabernaklet», ble pusset opp høsten 1937, og ble fra da av benevnt med det nye navnet «Rikets sal».l

Første nummer av Consolation kom ut den 6. oktober 1937. Dette var det nye navnet på Selskapets blad The Golden Age. (Den norske utgaven het først Den gylne tidsalder, senere Ny Verden. Navnene er nå forandret til Awake! på engelsk og Våkn opp! på norsk.) Dette bladet har nå kommet ut på engelsk regelmessig to ganger i måneden siden oktober 1919.a

Våren 1938 fikk Australia for første gang besøk av Selskapets president. Jehovas vitner der i landet tok imot dommer Rutherford med stor begeistring. På en sportsplass i Sydney var det 25 000 oppmerksomme tilhørere til stede da Rutherford holdt sitt berømte foredrag «Advarsel». Dette var høydepunktet på sammenkomsten i Sydney, dit vitnene hadde funnet veien fra en rekke steder i Stillehavsområdet — Malaya, Java, Fransk Indo-China, Shanghai, New Zealand og alle statene i Australia.b

I februar 1940 innførte Selskapet bladspredning på gatehjørnene, som foregikk ved at forkynnerne sto og tilbød Vakttårnet og Våkn opp! til forbipasserende. (I Norge begynte denne form for tjeneste først i 1948.)c De spesielle bladveskene som både unge og gamle Jehovas vitner hadde hengende over skulderen, ble snart et kjent ukentlig trekk i bybildet etter som dette effektive kunngjøringsarbeid skred fram. Siden 1940 har mange hundre millioner mennesker i nesten alle verdens land sett disse vitnene stå på gatehjørnene en gang i uken og kunngjøre sitt fengende budskap om den teokratiske regjering. Dette arbeidet er også blitt et middel Gud benytter seg av når han dømmer menneskenes sinn, og et middel til å opplære både menn og kvinner og mange barn til å ha en større andel i et enda mer effektivt bladarbeid nå og i tiden framover. — Matt. 25: 31—46; Ordspr. 1: 20—23.

Den talloversikten som er innfelt på neste side, vil hjelpe den ettertenksomme leser til å få et bedre bilde av det storslagne kunngjøringsarbeid som ble utført i 1930-årene. Ved å sammenligne tallene i oversikten vil han se at det forberedende og avsluttende arbeidet med å «forkynne Jehovas rike» hadde god progressiv framgang i løpet av de fire periodene i de 65 årene oversikten omfatter.

FORKYNNELSEN AV JEHOVAS RIKE

1874 til 1892 1 535 000d 400e

1893 til 1918 9 737 224f 21 274g

1919 til 1930 93 500 000h 23 988i

1931 til 1939 215 984 991j 61 589k

Det er tydelig at Jehovas vitner som uimotståelige «gresshopper» var dugelige i sin Fars og hans uovervinnelige Konges gjerning i 1930-årene. (Ordspr. 22: 29; Luk. 2: 49) De opplevde mye organisasjonsmessig sett, og samtidig ble de på grunn av sin standhaftighet overfor motstand fra falske kristne brakt fram i rampelyset som forkjempere for tale- og religionsfriheten. Vi skal her sitere følgende avsluttende, rosende bemerkninger av en ikke-teokratisk skribent:

«Jehovas vitner har bokstavelig talt avlagt sitt vitnesbyrd over hele jorden. . . . Ingen av nåtidens kristne benytter Bibelen mer eller kan større deler av den utenat enn vitnene. For å kunne ha en vellykket diskusjon med dem på bibelsk grunnlag, må man kjenne sin bibel bedre enn de fleste medlemmer av endog de fundamentalistiske kirkesamfunn i vår tid. . . . De går ufortrødent på trass i all slags motstand. Ved hjelp av alle slags juridiske midler kjemper de for sine borgerlige rettigheter, retten til å komme sammen i offentlige forsamlinger — som av og til blir nektet dem — retten til å distribuere sin litteratur og retten til å følge sin samvittighet når det gjelder å la lojaliteten mot Gud gå foran alt annet. De har gjort en glimrende innsats for demokratiet ved sin kamp for å bevare sine borgerlige rettigheter, for i sin kamp har de gjort meget for å trygge disse rettighetene for alle minoritetsgrupper i Amerika. Når én gruppes borgerlige rettigheter blir krenket, er ingen annen gruppes rettigheter trygge. De har derfor ytet et betraktelig bidrag til å bevare noen av de mest dyrebare goder i vårt demokrati.»l

(Fortsettes)

[Fotnoter]