Jehovas vitners historie i nyere tid

11. del: Gjenopprettelse av teokratisk organisering

DEN endelige overgang til en teokratisk organisasjon av Jehovas vitner fant sted i 1938. Vagttaarnet for 1. august, 15. august og 1. oktober inneholdt en grundig redegjørelse for den første kristne menighets organisasjonsmessige virke på apostlenes tid. Der ble det tydelig vist hvem som hadde makt til å utnevne menighetstjenere, nemlig et styrende organ som besto av de tolv apostler og andre modne medarbeidere som for eksempel Timoteus og Titus. De som i vår tid har rettmessig myndighet til å utnevne alle tjenere i menigheten, er på lignende måte den «tro og kloke tjener»-klasses styrende organ som står under direkte overoppsyn av Kristus Jesus i templet. (Matt. 24: 45—47) Det er ikke menighetene som på demokratisk vis er utstyrt med denne myndighet. Som en naturlig følge av dette bibelske studium av organisasjonsspørsmål, ble det foreslått at alle menigheter som ønsket å bli sveiset sammen under Selskapets teokratiske lederskap, skulle vedta følgende resolusjon:

«Vi, kretsen av Guds folk uttatt for hans navn, i . . . anerkjenner at Guds herredømme er et rent teokrati, og at Kristus Jesus er i templet og har fullt oppsyn med og hele ledelsen av Jehovas synlige organisasjon såvel som den usynlige i sine hender, og at ’Selskapet’ er Herrens synlige representant på jorden, og vi anmoder derfor ’Selskapet’ om å organisere denne krets til arbeidet og utnevne dens forskjellige tjenere, så at vi alle kan samarbeide i fred, rettferd, harmoni og fullstendig enhet. Vi vedlegger en liste over navnene på de personer i denne krets som synes oss å være mer modne og derfor best egnet til å utfylle de respektive tjenende stillinger.»a

I tjenesteåret 1939 — akkurat tjue år etterat den første spire til teokratisk tilsyn dukket opp i og med stillingen som «arbeidsdirektør» i de forskjellige menigheter — kunne endelig Jehovas vitner glede seg over det første hele år med fullstendig teokratisk tilsyn hva de enkelte menigheter angår. For en fredelig og framgangsrik periode som da ble innledet! Det var slutt med all valgagitasjon, med krangel og demokratisk stemmegivning. Kongen Kristus Jesus foresto nå ledelsen av sin jordiske organisasjon, for det var nå han som sto bak utnevnelsene og styret av Jehovas folks forsamlinger. Det var ikke lenger en løselig sammenslutning av enkeltpersoner som alle gjorde det som var rett i deres egne øyne. Nei, de lys våkne, fremadskuende kristne hadde nå sluttet seg til en kjempende organisasjon og med glede underkastet seg kongelig, teokratisk ledelse. — Es. 43: 21; 60: 17.

Allerede i 1922 var imidlertid de salvede vitner godt nok sammensveiset organisasjonsmessig sett til at de kunne gi seg i kast med Jehovas domsarbeid på jorden. Dette arbeid er omtalt profetisk i bildene med blåsingen i de «syv basuner» og tømmingen av «Guds vredes syv skåler». (Åpb. 8: 2; 16: 1) Det skulle vise seg at disse to rekker med forskjellige hendelser inntraff samtidig, og at det ble blåst i basun og uttømt en ny skål ved hver av de sju internasjonale konventer som ble holdt årlig fra 1922 til 1928.b

Det første konventet i denne rekken av sju historiske begivenheter, var det som ble holdt i Cedar Point (i Ohio i U.S.A.) fra 5.—13. september 1922. Det offentlige foredraget på den siste søndagen ble hørt av over 18 000, og på de daglige møtene var det om lag 10 000 vitner til stede. Denne sammenkomsten ble holdt på samme sted som deres berømte konvent i 1919, men denne gangen var det mange hundre flere av dem, og en samlet felttjeneste i forbindelse med sammenkomsten var noe nytt for alle. Tirsdagen under sammenkomsten reiste hundrevis av forkynnere med biler til den nordre del av Ohio og plaserte en flom av litteratur. På sammenkomstens fjerde dag, «Dagen» som den ble kalt, holdt Selskapets president det viktige foredraget om «riket». Han understreket at Kongen er kommet! Det ble også for første gang framlagt beviser fra Bibelen og de historiske begivenheter på den tiden for at Kongen Kristus Jesus var kommet til templet i 1918 og hadde begynt å dømme den frafalne kristenhet. Ved slutten av dette oppsiktsvekkende foredraget og i samme øyeblikk som taleren nådde høydepunktet i foredraget, ble det på en elegant måte foldet ut et veldig banner rett for øynene på den store tilhørerskaren, som derved samtidig både fikk høre og se det fengende mottoet: «Forkynn Kongen og Riket!» Hele sammenkomsten var preget av en uvanlig begeistring, som ble stimulert av åndelig rike foredrag som tydelig viste oppfyllelsen av profetien om en ytterligere utgytelse av Jehovas usynlige virksomme kraft over hans utvalgte vitner.c

Det offentlige foredraget på den siste søndagen under konventet nådde sin klimaks da det enstemmig ble vedtatt en resolusjon som senere ble trykt i en traktat som het «Proclamation». Overskriftene i denne traktaten var: «En utfordring til jordens herskere — Umulig å skape fred, velstand og lykke ved hjelp av internasjonale konferanser — Det virkelige botemiddel — Et spørsmål av livsviktig betydning for alle jordens nasjoner — De internasjonale bibelstudenter vedtar resolusjon.» I ukenes løp ble det i hele kristenheten distribuert 35 000 000 eksemplarer av denne traktat med det sviende domsbudskap som ga uttrykk for Jehovas vrede.d Dette konventet på Cedar Point var i sannhet en viktig sammenkomst!

Det annet epokegjørende konvent ble holdt i Los Angeles i California fra 18.—26. august 1923. Der lot Selskapet for første gang et konventmøte kringkaste. Det mest bemerkelsesverdige av de bibelske foredragene som ble holdt der, ble framført av Selskapets president, J. F. Rutherford, over emnet «Fårene og gjetene», og det ble senere offentliggjort i Vagttaarnet for desember samme år. Da ble det for første gang forklart at «fårene» i Jesu lignelse betegner en jordisk gruppe.e Foredragsholderen sa: «Fårene representerer alle de mennesker av nasjonene som ikke er åndsavlet, men har en rettferdig innstilling, som i sitt sinn anerkjenner Jesus Kristus som Herren, og som ser fram til og håper på en bedre tid under hans regjering.»f Høydepunktet under denne sammenkomsten var dommer Rutherfords offentlige foredrag om søndagen for de 30 000 tilhørerne som fylte Coliseum til trengsel. Ved dette konventet ble det også vedtatt en historisk resolusjon som førte til den annen utgytelse av Guds vrede over kristenheten.g Denne resolusjon ble trykt i en annen av de traktatene som het «Proclamation», og den ble det senere distribuert 45 000 000 eksemplarer av i Amerika og Europa.h Den forkynte: «En advarsel til alle kristne — Verdens truende krise — Årsaken — De kristnes plikt — Resultatet.» Kristenhetens reaksjon på dette basunstøt angående Guds dommer over den på grunn av dens frafall, var bitter og fiendtlig.

Den tredje betydningsfulle internasjonale sammenkomsten ble holdt i Columbus i Ohio i dagene fra 20.—28. juli 1924. Det var om lag 20 000 vitner til stede på de vanlige møtene, og 35 000 mennesker overvar det offentlige foredraget som ble holdt på Ohio State University Stadium den siste søndagen. Man benyttet seg av både kringkasting over radio og av elektrisk høyttaleranlegg ved dette konventet. Det ble også arrangert felttjeneste ved denne sammenkomsten liksom ved de to foregående. Selskapets president framhevet i sin hovedtale at Satan fremdeles er løs, og at presteskapet og dets forbundsfeller er blitt Djevelens redskaper. En historisk anklage ble med begeistring antatt av hele forsamlingen, som reiste seg for å tilkjennegi at de støttet den. Denne anklagen ble tatt med i en ny traktat som fikk navnet «Anklage mot geistligheten», og den hadde følgende overskrifter: «Sivilisasjonen dømt — Årsaken til verdenskrisen — Menneskene har en velsignelse i vente — Løftets Ætt kontra slangens ætt.» Atter en gang ble kristenheten rystet ved at det ble spredt millioner av eksemplarer av denne sanne anklage.i

Til året 1925 knyttet det seg særlige forventninger, for mange av de salvede trodde at de gjenværende medlemmer av Kristi legeme da skulle bli forvandlet og få himmelsk herlighet.j Det skulle imidlertid vise seg at det fremdeles var meget arbeid for dem å gjøre på jorden for å hjelpe dem som fremdeles befant seg i mørke og skulle samles sammen. Men ikke desto mindre ble året 1925 et merkeår ved at en flom av nye åndelige sannheter nådde fram til Jehovas folk. Det var i dette året bladet Vakttårnet inneholdt de opphøyde åpenbaringer om at navnet Jehova må innta sin rettmessige plass, at fødselen av guttebarnet eller Rikets organisasjon fant sted i 1914, at Satan var blitt kastet ut av himmelen og nå må begrense sin virksomhet til jorden, at det er Jehovas hensikt å gjøre seg et stort og evig navn i Harmageddon-slaget, at dette slaget ikke er en kamp mellom kapitalisme og sosialisme, mellom konservatisme og radikalisme eller mellom noen menneskelige partier og nasjoner, men at det er Guds kamp mot hele Djevelens usynlige og synlige organisasjon, og endelig at Jehovas tjenerklasse på jorden ikke skal delta i det slaget, men bare må utrope advarselen angående dets komme.k

I dette året, som var preget av så store forandringer i vitnenes oppfatning, ble det holdt et hovedkonvent i Indianapolis i Indiana. Det varte fra 24.—31. august 1925, og 10 000 var til stede. Ved slutten av J. F. Rutherfords offentlige foredrag som het «Et kall til virksomhet», ble det vedtatt en kjærlig resolusjon som var stilet «Til alle velvillige mennesker». Den ble tatt inn i en traktat med navnet «Håpets budskap», som behandlet «Verdens gjenreisning — En ledetråd for folkene». I månedenes løp ble det levert om lag 50 000 000 eksemplarer av den rundt omkring i kristenheten.l Vitnene fikk fortsatt anledning til å holde seg i travel virksomhet i det avgjørende år 1925. Samme år ble det rapportert at et høydepunkt på 90 434 hadde vært til stede ved minnehøytiden om våren.a

(Fortsettes)

[Fotnoter]