Jehovas vitners historie i nyere tid

24. del — framgangen på den vestlig halvkule

I NORD-AMERIKA, som har over 201 millioner innbyggere, har resultatene av høstarbeidet vært imponerende. Engelsk, fransk og spansk er hovedspråkene i denne delen av verden. En stor del av befolkningen er protestanter. Ateismen er også ganske utbredt. Men den katolske tenkemåte dominerer i mange strøk. Nord-amerikanerne er sterkt påvirket av hedendom, og i den senere tid har de på grunn av teknikkens utvikling fått et svært materialistisk syn på livet. Menneskene betrakter seg selv nesten som guder som er i stand til å utrette hva som helst ved hjelp av den «vitenskap som falskelig kalles så». De er interessert i fornøyelser, og liker å reise meget, sannsynligvis på grunn av den påvirkning de fantastiske Hollywood-filmene øver på dem. Nord-amerikanerne har gått i spissen for den øvrige verden når det gjelder å finne opp kompliserte maskiner til bruk i industrien og i krigsøyemed, og dette forholdet har ført til at de er blitt fryktsomme slaver for sine oppfinnelser, mens de heller burde vært deres herrer. De har ingen fred i sinnet. Frykten for en eventuell atomkrig har et sterkt grep på dem og påvirker all deres tankegang, både religiøst, politisk og sosialt sett.

Etter som Selskapet Vakttårnets hovedkvarter befinner seg i Nord-Amerika, har Jehovas vitner derover vært de første til å ta fatt med å gjennomarbeide det veldige område for å finne de «andre får». Så snart de første velutdannede misjonærene begynte å gå ut av Vakttårnets bibelskole Gilead i 1943, ble de sendt til forskjellige utposter i Nord-Amerika — til Mexico, Newfoundland, Alaska, de mellom-amerikanske landene (republikkene Costa Rica, Guatemala, Honduras, Nicaragua og Salvador og den britiske kronkoloni Britisk Honduras) og republikken Panama og dessuten den fransk-kanadiske provinsern Quebec.a I 1947 hadde Selskapet Vakttårnet 163 misjonærer på disse arbeidsfeltene, og i 1955 hadde Selskapet hele 663 misjonærer fra Gilead som arbeidet i de tolv nord-amerikanske landene.

Våren 1945, før den annen verdenskrig sluttet, reiste Selskapets president, N. H. Knorr, og direktøren F. W. Franz for første gang på offisielt besøk til Mexico og Mellom-Amerika, hvor det ble truffet tiltak for å utvide misjonsvirksomheten.b Offisielle gjenbesøk har senere vært avlagt av Selskapets ledere omtrent hvert fjerde år. Over hele det veldige kontinentet er det blitt opprettet hundrevis av nye menigheter, både i isolerte strøk og ved at menigheter i de større amerikanske byene vokste så sterkt at de fikk over 200 medlemmer og derfor ble delt. Særlig i Canada og U. S. A. har mange menigheter vært nødt til å bygge praktiske og vakre Rikets saler for å tilfredsstille vitnenes behov for møtesteder. I Mexico hvor det er så mange analfabeter blant dem som er interessert i budskapet om Jehovas rike, er det blitt opprettet skoler i alle menighetene. Der blir da både unge og gamle opplært til å lese og skrive spansk. Dette opplæringsprogrammet i Mexico er blitt kronet med stort hell.c

Siden 1945 har arbeidet møtt sterkest motstand i Canada, nærmere bestemt i den katolske provinsen Quebec. Fra 1943 til 1955 har det der vært 1682 rettssaker mot vitnene, og i tillegg til dette mange pøbelangrep. Av disse rettssakene falt 780 ut i Jehovas folks favør, og for ikke lenge siden ble ytterligere 899 henlagt; ved den historiske domsavsigelse i Jehovas vitners favør som den kanadiske Høyesterett kom med i saken Saumur v. Quebec den 6. oktober 1953.d I januar 1954 tok provinsregjeringen i Quebec hevn ved å vedta en lov som kunne ramme vitnene. Dette forsøk på å stanse deres arbeid måtte det også tas til gjenmæle mot ved landets domstoler. I 1951 vant vitnene en av de mest bemerkelsesverdige seire i kanadisk rettshistorie, nemlig i saken Boucher v. The King. Canadas Høyesterett hevdet at vitnenes forkynnelsesvirksomhet ikke var samfunnsnedbrytende.e Etter som det ikke finnes noen garanterte borgerlige rettigheter i Canada, og etter som vitnene der i så lang tid har vært utsatt for en skandaløs forfølgelse, gikk Selskapet i Canada i gang med å samle underskrifter til en petisjon om en rettighetserklæring. I alt 500 967 kanadiere undertegnet denne petisjonen, som ble presentert for Parlamentet den 9. juni 1947. I februar 1949 ble det sendt inn en ny og enda større petisjon med 625 510 underskrifter, men heller ikke den ble tatt til følge. Til tross for de heftige kamper som har rast i det katolske Quebec, tiltar vitnene meget raskt i antall etter hvert som dørene i dette fengslet blir åpnet og religionsfriheten vokser, slik at oppriktige mennesker fritt kan forvandle sin tenkemåte og søke tilflukt i Guds nye verdens samfunn.

Nedenstående oversikt viser hvilke enorme anstrengelser som har vært gjort i Nord Amerika i de senere år, og det framgår av det stadig voksende forkynnerantallet hvilke meget tilfredsstillende resultater det har ført til.f

Når 236 124 ordinerte Ordets tjenere i 1955 brukte over 29 millioner timer til å forkynne, måtte det selvfølgelig få en kraftig virkning på millioner av menneskers tankegang. I 1955 hadde Jehovas vitner i Nord-Amerika én forkynner pr. 922 innbyggere. Innsamlingsarbeidet i denne delen av verden har tiltatt slik i kraft og styrke at det ikke lar seg bremse av noen motstand fra presteskapets side. Tusenvis av menigheter utvider seg til stadighet idet de opptar i seg titusenvis av mennesker som flykter til Guds organisasjon for å finne sikkerhet.

Øyene i Atlanterhavet og Det karibiske hav

Store, mengder av øyboerne hører kallet fra den gode Hyrde, Jesus Kristus, og flykter til Jehovas berg, hans organisasjon. Øyene i Atlanterhavet og Det karibiske hav er mange i tallet, og de er ganske tett befolket av over seksten millioner hvite, brune og svarte mennesker av engelsk, hollandsk, romansk og afrikansk opprinnelse. Livet er ikke så komplisert for dem som for deres nord-amerikanske slektninger. Deres religiøse tankegang er farget av katolisismen, den anglikanske kirkes tro og demonisk overtro som for eksempel voodoo. Moralnormene ligger på et lavt nivå, og dette skyldes vel presteskapets bedragerske praksis å forlate synder mot betaling. En mann kan godt ha en offisiell hustru og samtidig leve i konkubinat med flere andre kvinner. En stor prosentdel av barna blir født utenfor ekteskap. Kvinnene gjør en stor del av arbeidet og underholder praktisk talt sin mann og sine barn. Det blir ikke gjort meget for å skaffe de unge utdannelse. Folk tar dagene som de kommer uten å bekymre seg stort for hva de vil bringe. De gleder seg over sine små fornøyelser og belaster ikke sin tenkeevne så svært meget. Blant de store masser med denne mentalitet, er det imidlertid tusenvis som blir alvorlige kristne Ordets tjenere i tilslutning til Jehovas vitner.

Henimot slutten av 1943 ble de første Gilead-misjonærene sendt til Cuba, hvor de helt fra begynnelsen av oppnådde glimrende resultater i sitt arbeid med å lære ivrige tilhørere å forstå Bibelens sannhet. Deretter gjorde Vakttårnets misjonærer sin entre på Puerto Rico, Den dominikanske republikk, Haiti, Trinidad, Bermuda, Bahamaøyene, Jamaica og andre øyer, og de ble godt mottatt av befolkningen. Selskapet brukte omkring 125 000 dollar til fremme av forkynnelsesarbeidet i det karibiske området, Mellom-Amerika og Sør-Amerika bare i 1946.g I tre år på rad fra 1944 avla Selskapets president besøk på Cuba og andre øyer for å stimulere det arbeid som hadde fått en så fin start på disse stedene.h I 1955 var 144 misjonærer i virksomhet i 38 forskjellige stater på disse øyene. I flere år ble seilbåten «Sibia» benyttet som et flytende misjonærhjem, og mannskapet besto av Gilead-misjonærer som reiste fra øy til øy og holdt foredrag, vitnet for alle de innfødte og holdt bibelstudier med dem.i Dette fartøyet er nå blitt erstattet av den større båten «Light».j De misjonærene som har reist omkring på denne måten, har oppnådd å vekke interesse for forkynnelsen på mange isolerte steder, som nå venter på at Selskapet skal sende ut andre forkynnere som kan overta og drive en permanent misjonsvirksomhet.

På grunn av presteskapets anslag har Jehovas vitner i Den dominikanske republikk, på Haiti, Bermuda, Jamaica og andre øyer blitt rammet av forbud fra myndighetenes side, og de har også fått oppleve at deres misjonærer er blitt deportert og at det har reist seg annen motstand mot dem. Dette har imidlertid ikke satt dem tilbake, noe som tydelig framgår av nedenstående oversikt over utvidelsen.k

I det veldige forkynnelsesarbeidet er det således blitt brukt over to millioner timer i året til å lovprise Jehova på disse øyene. På denne måten vil ytterligere tusener av mennesker bli opplært med tanke på livet i Jehovas herlige og rettferdige nye verden. Allerede i 1955 hadde Jehovas vitner på disse øyene én forkynner pr. 971 innbyggere. Dette er virkelig et godt resultat!

Sør-Amerika

Helt til slutten av den annen verdenskrig kunne det se ut til at alle landene på det søramerikanske fastland med sine 120 millioner innbyggere utelukkende skulle være forbeholdt den katolske kirke hva religiøse spørsmål angår. Da demokratiene i den vestlige verden i 1945 fikk forpurret fascistenes og nazistenes katolsk-inspirerte forsøk på å oppnå verdensherredømme, så det ut til at den sanne kristendom uhindret skulle kunne trenge inn i Sør-Amerika ved at Jehovas vitners fryktløse misjonærer slo seg ned der. Spansk og portugisisk er de viktigste språkene i Sør-Amerika. I mange århundrer har det vatikanske hierarki øvd en trykkende innflytelse på menneskene i denne delen av verden, og deres evne til selvstendig tenkning er derfor begrenset, mens de selv stort sett er sanselige og overtroiske. Sportsgalskap og spillelidenskap er sterkt utbredt. På grunn av at katolikkene forbyr skilsmisse, er moralen naturlig nok ikke så svært høy, og det er vanlig utbredt at menn og kvinner lever sammen som ektefolk uten å være gift. Svært mange barn er født utenfor ekteskap, og det er ikke funnet noen praktisk løsning på de problemer som knytter seg til deres sørgelige stilling. Det er et stort behov for undervisning, noe kirken ikke har oppmuntret meget til. Mange mennesker er stolte og temperamentsfulle av naturen. Det later til at alle er like fanatiske patrioter og har en følelse av overlegenhet. De har lett for å fare opp når de blir stilt overfor en ny tanke eller forestilling, mens deres overfladiske tankegang hindrer dem i å vise dypere interesse for en sak. Kunne det bibelske opplysningsarbeid lykkes blant slike mennesker? La oss se.

I februar og mars 1945 foretok Selskapets president, N. H. Knorr, og hans medarbeider F. W. Franz sitt første besøk i Sør-Amerika.l De besøkte alle de større landene og la planer med tanke på misjonsarbeid og utbredelse av forkynnelsen i alle disse landene. Arbeidet i Argentina og Brasil var blitt påbegynt i begynnelsen av 1920-årene, men det var nødvendig å bringe det i pakt med tiden. Misjonærer som hadde fått sin utdannelse ved Gilead, ble kort tid etterpå sendt til Sør-Amerika, og i 1947 var det 117 slike misjonærer i tolv forskjellige sør-amerikanske land. I 1955 hadde Selskapet over 340 misjonærer der. Dette har ført med seg at Selskapet har måttet opprette og finansiere mange misjonærhjem over hele Sør-Amerika, og det har også måttet opprette passende avdelingskontorer med internater. Det ble brukt tusenvis av dollar på utvidelsesarbeidet i Sør-Amerika, men fruktene lot ikke vente lenge på seg.a Mange tusen mennesker begynte å forlate den katolske organisasjon og sette seg inn i hvordan de kunne tjene som Jehovas vitner. Mange måtte læres opp til å lese og skrive samtidig med at de studerte Bibelen. Dessuten var det påkrevet med en moralsk opprenskning, for bare de som er gift i overensstemmelse med Bibelens prinsipper, kan bli godtatt som medarbeidere. Dette har ført til at mange ekteskapelige forhold er brakt i orden, så mange at det er blitt alminnelig kjent at vitnene er de eneste som sørger for å høyne moralen blant folk som slutter seg til dem. Men trass i alle vanskeligheter har framgangen vært enorm. Forkynnerantallet har vokst fra 807 i 1942 til 18 800 i 1955. De er blitt motarbeidet i Colombia, Brasil og andre steder. I Argentina har Selskapet stadig vært forbudt siden 1949 da det nå oppløste, diktatoriske Perón-styret nedla forbud mot dets virksomhet. Dette har imidlertid ikke stanset framgangen i Colombia, Brasil eller endog Argentina.

Framgangen i Sør-Amerika er oppmuntrende, og alt tyder på at vi foreløpig bare har opplevd begynnelsen av den, for det later til at en virkelig stor skare er i ferd med å dukke opp i denne delen av Jehovas arbeidsmark. Legg merke til følgende rapport om framgangen.b

Vitnearbeidet er forholdsvis nytt på det sør-amerikanske fastland, men Jehovas vitner har allerede én forkynner der pr. 6435 innbyggere. Alle tegn tyder imidlertid på at dette tallet vil forandre seg sterkt etter som den sanne kristendom fortsatt blir utbredt.

(Fortsettes)

[Fotnoter]