Jehovas vitners historie i nyere tid

25. del — framgangen i Europa og Afrika (1945—1955)

EUROPA har en befolkning på nesten 400 millioner mennesker og er den vestlige sivilisasjons hjemsted. Politisk sett kan man si at Europa er midtpunktet for kampen om verdensherredømmet, og har vært det helt siden grekerne under ledelse av Alexander den store for nesten 2300 år siden sørget for at Europa kom til å dominere over de asiatiske og afrikanske stormakter. Kulturelt sett er Europa setet for den gamle verdens lærdom, musikk, kunst, dramatikk, sport og filosofi som beskjeftiger millioner av menneskers sinn, og som alt sammen er påvirket av gammel hedendom. Blandt europeerne finner vi alle slags politiske oppfatninger, helt fra den mest ytterliggående konservative som knytter seg til gammelt familiearistokrati, klasseprivilegier og tradisjoner som den katolske kirke har videreført. De mest konservative hater forandringer, hater inngripen fra andre og mener at de selv er fornemme og overlegne og hevet over alle nye tanker. Hvis vi forlater den ytterste høyre fløy og beveger oss mot venstre, finner vi etter hvert den liberale oppfatning, som stort sett er et produkt av den protestantiske reformasjon. De liberale ønsker ad demokratisk vei å oppnå gradvise forandringer. I teorien mener de at alle mennesker er skapt like og at hver enkelt ved sine egne kapitalistiske eller sosialistiske bestrebelser kan oppnå sikkerhet og redning. Ytterst til venstre finner vi så den radikale og gjerne ateistiske oppfatning. De mest radikale ønsker å få i stand forandringer ved revolusjonære midler i den hensikt å skaffe seg kontroll over de store masser og sørge for en likelig fordeling av de materielle goder. Materialismen er et system som reduserer menneskene til et nummer i rekkene eller til et tannhjul i et veldig samfunnsmaskineri.

Hvilke sjanser har den sanne kristne tenkemåte i kampen mot de inngrodde forestillinger som råder i Europa?

Selskapet Vakttårnets litteratur har vært å få i Europa siden 1880.a I tidens løp fikk Jehovas vitner et sterkt fotfeste i Storbritannia, Mellom-Europa (med Sveits i spissen) og Nord-Europa (med Danmark og Sverige i spissen), og arbeidet i denne verdensdelen ble ledet ut fra disse tre sentrene. Det viste seg etter hvert at arbeidet bar meget gode frukter i Tyskland. De tre sentrene forble intakte både under den første og den annen verdenskrig, og de bidro til at arbeidet kunne gjenopplives raskt i alle andre deler av Europa. I 1942 drev vitnene i Europa sin virksomhet i tretten land med 22 796 aktive forkynnere utenom de tyske trosfeller som Hitler hadde lyst i bann og fengslet. Da den annen verdenskrig sluttet, ble virksomheten straks tatt opp igjen i de landene hvor den hadde vært forbudt. Selskapets president, Knorr, og hans sekretær, M. G. Henschel, foretok en rundreise i Europa vinteren 1945—1946 for å stimulere gjenopptagelsen av arbeidet.b Innen 1947 kunne de gjenopplivede vitner i nitten land i Europa rapportere at 74 196 forkynnere deltok i tjenesten på feltet. I 1946 begynte Selskapet å sende noen misjonærer som hadde fått opplæring ved Gilead, til Europa, og samme år brukte Selskapet omkring 100 000 dollar til å åpne avdelingskontorer og anskaffe trykkeriutstyr.c Gjenopprettelsen har foregått hurtig. Resultatene av arbeidet med å samle de andre får har vært enestående. I 1955 hadde vitnene 227 374 aktive forkynnere i Europa. Av disse var det 278 Gilead-misjonærer i heltidstjeneste.

Den storartede framgangen etter krigen har funnet sted trass i motstand fra kommunistisk hold. Da Sovjet-Samveldet gradvis lot jernteppet senke seg i Øst-Europa i tiden etter 1948, ble tusenvis av Jehovas vitner utsatt for en forfølgelse som var minst like streng som den de hadde opplevd under nazistenes okkupasjon. Tusenvis av mennesker som bare i tre eller fire år hadde vært ute av konsentrasjonsleirene, måtte på nytt vende tilbake til slike djevelske institusjoner eller finne seg i å bli sendt vekk for å arbeide som slaver i russiske gruver, eller verre enda, bli forvist til Sibir. Bare i Østsonen i Tyskland er 1016 mannlige og kvinnelige Jehovas vitner blitt idømt en samlet fengselsstraff på 6865 år, og fjorten er blitt drept.d

Tenk for eksempel på Jehovas vitners tragiske historie i Polen. I 1939, før den annen verdenskrig begynte, var det 1039 Ordets tjenere der som tappert holdt stand mot den bitre forfølgelse fra det fanatiske katolske hierarki, som ved sin undertrykkelse hadde drevet vitnene til å arbeide under jorden i flere år.e Det var herlig for dem å bli befridd fra nazistenes tyranni i 1945, men det var ikke lenge de fikk nyte friheten. De polske vitnene begynte hurtig å reorganisere den teokratiske tilbedelse i sitt land. I 1946 nådde de et nytt høydepunkt på 6014 Ordets tjenere. I 1947 kom det noen Gilead-misjonærer til landet for å hjelpe dem ytterligere med å organisere utvidelsesarbeidet. I 1948 var det 10 385 aktive Ordets tjenere som deltok i forkynnelsen, og i 1950 hadde dette tallet vokst helt til 18 116.f Det så ut til at det ikke var noe som kunne hindre den sanne tilbedelses fryktløse forkjempere i Polen fra å samle Jehovas «får». I 1950 befant Polen seg bak jernteppet. I det året ble vitnene rammet av et forbud, avdelingskontoret ble stengt, og lederne ble arrestert. Siden har ingen hørt noe fra dem. Gilead-misjonærene ble deportert. Atter en gang måtte de polske Jehovas vitner begynne å drive sitt arbeid under jorden for å kunne opplyse de mange andre får som fremdeles hadde ønske om å flykte til Jehovas trygge tilfluktssted, og for å kunne lære dem kristen tilbedelse.

I Tsjekkoslovakia la vitnene likeledes for dagen at de var sanne forkjemper for kristen frihet. Før Hitler fjernet friheten i dette framskrittsvennlige demokrati i Mellom-Europa i 1938, var det 1166 aktive Ordets tjenere der. Mens Hitler regjerte, holdt Jehovas vitner i Tsjekkoslovakia forbindelsen med hverandre ved like i begrenset utstrekning ved sin virksomhet under jorden. Da Hitler måtte gi tapt i 1945, ble arbeidet gjenopplivet så snart det lot seg gjøre, og i året 1946 var det 1209 aktive vitner i landet. I 1948 begynte Tsjekkoslovakia å forsvinne mer og mer bak jernteppet, og det førte til at Jehovas vitners virksomhet ble forbudt, at deres avdelingskontor ble stengt, og at mange ble arrestert.g Kunne dette stanse samlingsarbeidets framgang? Nei. I 1950 var det 2882 aktive forkynnere av Jehovas rike, og i 1951 vokste tallet til 3705.h Lignende historier kan berettes om vitnene i de kommunistiske landene Jugoslavia,i Bulgaria, Ungarnj og Romania.k Også i selve Sovjet-Samveldet var det i 1948 over 8000 tjenere for Jehovas rike som på mange godt utspekulerte måter fortsatte sin bibelske forkynelse.l Det forlyder også at flere tusen er forvist til Sibir, og dem er det ingen som hører fra. Det er strålende å se at det i året 1954 var 64 123 Jehovas vitner som fremdeles var i virksomhet i alle disse landene bak jernteppet.a

Nedenstående oversikt gir et godt bilde av framgangen i Europa.b

1942 13 22 796 5 344 006

1947 19 74 196 12 819 994

1952 24 158 867 19 147 879

1955 24 227 374 23 720 651

Det burde ha en sterk virkning på europeerne at den kristne forkynnelse blir drevet nesten 24 millioner timer i løpet av et år. Denne kampanjen fortsetter ved Jehovas nåde, slik at oppriktige europeere kan bli befridd fra trelldommen under en feilaktig tenkemåte og vinne håp om evig liv i Guds nye verden. I 1955 hadde Jehovas vitner en aktiv Ordets tjener pr. 1746 innbyggere i denne verdensdelen. I 1955 avla Jehovas vitner på begge sider av jernteppet det største vitnesbyrd som noensinne er blitt avlagt i Europa. Selv om de fremdeles er en liten minoritet, er de en minoritet i vekst som lar sin røst høre over hele verdensdelen.

Afrika

Afrika er i åndelig mening blitt kalt det «mørke» fastland fordi den hedenske religion dominerer der. Den framgang den sanne kristendom har hatt ved hjelp av Jehovas vitners anstrengelser, gjør imidlertid at denne verdensdelen med 203 millioner innbyggere ikke lenger er uopplyst. I de nordligste strøkene i denne veldige verdensdelen er muhammedanismen den mest utbredte religion. Den muhammedanske tenkemåte er fanatisk, ufornuftig og svært sanselig. Kvinnene blir nedvurdert i høy grad, og det er vanlig å praktisere polygami. Moralen står meget lavt, sunnhetstilstanden er dårlig, det er vanskelig å opprettholde livet, skolevesenet er elendig, og høyere åndelige verdier blir ikke verdsatt. Europeerne i Afrika inntar en overlegen holdning, har en lignende sinnsinnstilling som sine slektninger i Europa og søker å bevare skillet mellom seg selv og de innfødte, de fargede. Afrikanernes tankegang er sterkt bundet av hedenske skikker og overtro. De holder seg lojalt til stammesamfunnets patriarkalske system, og nærer en inngrodd uvilje mot og mistenksomhet overfor de hvite herrer som har erobret deres land og utbyttet dem. De er ikke særlig kjærlig anlagt, og forstår ikke hva det vil si å elske sin neste, ikke engang sin hustru og sine barn. Konene sine kjøper de for kveg i overensstemmelse med stammesamfunnets lover, og de gjør det i den hensikt å produsere barn for derved å bygge opp sin landsby. De tror på sine avdøde forfedres «ånder», og mener at disse «åndene» kan hjelpe dem eller straffe dem alt etter hvordan de levende påkaller dem. De levende har også hatt en tendens til å ville «kjøpslå» med slike «ånder» — ikke av kjærlighet til «åndene», men av frykt for dem og på grunnlag av et ønske om å oppnå materielle fordeler ved å frambære foreskrevne dyreoffer. Grusomme heksedoktorer har i sin mangel på kjærlighet sørget for å holde dette system ved like.

Hvilke resultater har så Jehovas vitners arbeid brakt i denne brokete samling av europeere, muhammedanere og tilhengere av primitive hedenske religioner? Ganske tidlig på 1900-tallet fikk Selskapet Vakttårnet sine første medarbeidere i Sør-Afrika, og da ble det også opprettet et avdelingskontor der. I 1920-årene begynte undervisningsarbeidet etter hvert å bli drevet lenger og lenger mot nord i strøk som hovedsakelig eller utelukkende var bebodd av afrikanere. I 1920-årene hadde arbeidet også sin begynnelse i Britisk Vest-Afrika, hvor det ganske snart ble opprettet et avdelingskontor. Derfra ble det gjort framstøt med arbeidet innover i landet. I begynnelsen av 1930-årene ble arbeidet påbegynt i Egypt, og derfra spredte det seg langsomt ut over Nord-Afrika. Som et resultat av arbeidet ut fra disse tre sentrene fantes det i 1942 hele 10 070 Jehovas vitner i elleve afrikanske land. I 1947 sendte Selskapet for første gang Gilead-misjonærer til Afrika, tjue stykker i første omgang. I desember 1947 og januar 1948 og likeledes i 1952 besøkte Selskapets president nesten alle avdelingskontorene i Afrika, talte med de afrikanske vitnene og studerte deres problemer i forbindelse med forkynnelsen.c De aktive vitnene har stadig tiltatt i antall, og i 1955 var det 98 146 av dem i 34 land. I dette tallet er også medregnet Selskapet Vakttårnets 108 misjonærer i Afrika. Det har med andre ord vært en økning på 875 prosent på tretten år!

Dette har krevd at uselviske europeiske forkynnere blant Jehovas vitner og deres Gilead-misjonærer har måttet nedlegge et omfattende og tålmodig arbeid for å undervise og lære opp afrikanerne. De har måttet drive skoler for å lære mange av afrikanerne kunsten å lese og skrive. Nesten alle trekk ved menighetsorganisasjonen måtte forenkles, og de forskjellige regler og skikker måtte innarbeides blant folk som på forhånd ikke hadde noen forståelse av bibelske spørsmål. De kristne moralnormer måtte også innarbeides. En mann kunne således bare ha én hustru, en som han måtte være lovlig gift med. Utukt måtte ikke lenger forekomme, og man måtte insistere på at hver enkelt måtte føre et rent liv før han ble fast knyttet til Selskapet. Noe som særpreger afrikanerne, er at de har lett for å etterligne andre. Hvite og innfødte forkynnere som har lang opplæring bak seg, omgås de ivrige, nyinteresserte afrikanerne og foregår dem med et godt eksempel når det gjelder kristen oppførsel og kjærlig opptreden overfor andre. Afrikanerne oppdager fort at dette ikke er hyklersk; men blir gjort i ærlighet og oppriktighet. Afrikanerne blir tilkjent den samme kristne verdighet som andre etter hvert som de vokser i modenhet. På denne måten blir kristen kjærlighet og et inderlig fellesskap innpodet, og dette fører med seg en utvikling av rett kristen tenkemåte og bevirker at deres innbyrdes forhold kommer opp på et høyere plan, slik at de kommer på høyde med sine brødre i den nye verdens samfunn andre steder på jorden. Disse afrikanerne er ikke bebyrdet med all slags moderne «komfort», og de har derfor tid til å studere Bibelen for å lære om Guds nye verden. De bygger opp sitt håp om å oppnå evig liv.

Den moralske og åndelige forandring som finner sted hos de afrikanske vitnene, vekker forundring selv blant verdslige myndigheter. Nedenstående oversikt viser hvor stor framgang kristendommen har hatt i Afrika. Denne framgangen bærer bud om at enda mange flere av Jehovas andre får i Afrika vil bli samlet sammen i den ’ene hjord’.

1942 11 10 070 2 200 163

1947 17 24 896 6 298 189

1952 32 72 228 15 460 243

1955 34 98 146 20 222 817

Jehovas tjeneres måte å forkynne på ved å gå fra hus til hus og foreta gjenbesøk for å holde bibelstudier hos nyinteresserte er like ens i Afrika som andre steder på jorden, nemlig i samsvar med det mønster Jesus og apostlene dannet for nitten hundre år siden. På denne måten ble det i 1955 her i det forhenværende «mørke» Afrika drevet kristen forkynnelse ut fra forskjellige afrikanske oversettelser av Bibelen i over 20 millioner timer. I 1955 var det 98 146 Jehovas vitner i denne verdensdelen, eller en forkynner pr. 2068 innbyggere.

(Fortsettes)

Gå derfor og gjør disipler av mennesker av alle folkeslag, idet dere døper dem i Faderens og Sønnens og den hellige ånds navn, og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se! jeg er med dere alle dager inntil avslutningen på tingenes ordning. — Matt. 28: 18—20, NW.

[Fotnoter]