Mine bestrebelser for å fullføre min tjeneste
Fortalt av Alma E. Parson
MIN tidligste barndom var preget av sorgen over at min mor døde, og senere også mine besteforeldre, som hadde oppdratt meg. For å finne et håp om et framtidig liv i lykke prøvde jeg å søke trøst i Guds Ord. Når jeg leste den inspirerte beretning om Kristi Jesu liv, lære, mirakler, død og oppstandelse, hvor ofte ønsket jeg ikke da at jeg hadde levd i den vidunderlige tiden! Jeg drømte nok ikke om at det skulle bli min lodd å få utføre en tjeneste og å leve i en enda mer storslagen tid!
Det var i slutten av januar 1918. Mens jeg gikk på skolen, var jeg meget interessert i å lære og få en utdannelse. Jeg hadde allerede bestemt at jeg ville bli misjonær, leve i et fremmed land og snakke et annet språk. Jeg kom da for første gang i kontakt med Jehovas vitner, som dengang ble kalt bibelstudenter. Jeg bodde ikke hjemme, men hos en dame hvis datter var bibelstudent. Omstendighetene gjorde det nødvendig for henne å komme hjem og bo hos sin mor med sine barn. Hun vitnet trofast for meg. Det gjorde et sterkt inntrykk på meg, og jeg forsto at hun var det første menneske jeg hadde kjent som levde i samsvar med sin religion. Jeg visste at hun hadde ’sannheten’. Jeg betraktet imidlertid min utdannelse som det viktigste, og fortsatte mine studier.
Våren 1922, i mitt annet år ved college, gikk jeg noen måneder på bibelstudentenes møter. På grunn av min forbindelse med Jehovas folk og studiet av hans Ord forsto jeg at jeg måtte ta en avgjørelse. Jeg hadde lyst til å fullføre min utdannelse, men jeg oppdaget at jeg begynte å miste all interesse for mine studier. Det eneste som opptok mine tanker, var håpet om Riket og om å vinne livet. Det var min livsskjebne det gjaldt, og det var bare jeg selv som kunne ta avgjørelsen. Hva skulle jeg velge? Ville ikke en collegeutdannelse gjøre meg bedre skikket til å være en kristen? Kanskje i denne gamle verden, men ville den gjøre meg bedre skikket for livet i Jehovas nye, rettferdige verden? Jeg tenkte nøye over saken. Jeg ønsket framfor alt å vinne livet, og jeg ønsket å bli dyktiggjort til å hjelpe andre til også å vinne livet. Så tok jeg min beslutning. Jeg innvigde mitt liv til å tjene Jehova.
Sommeren etter var jeg hjemme på farmen, og jeg brukte hvert ledig minutt til å studere Bibelen og litteraturen. Det var blitt kunngjort at det skulle være konvent i Cedar Point. Vennene var begeistret og ivrige etter å komme dit, og jeg hadde også lyst til å være med. Min far var imot det, men jeg insisterte på å reise. På det konventet symboliserte jeg ved vanndåpen min innvielse til å gjøre Jehovas vilje. Den gleden jeg følte på dette mitt første konvent, kan ikke beskrives med ord. Jeg følte det samme som Peter, Jakob og Johannes på forklarelsens berg — jeg hadde ikke lyst til å dra derfra.
Den høsten vendte jeg ikke tilbake til college, for jeg hadde liten interesse for denne verdens filosofier. Jeg gjorde forberedelser for å gå ut i pionertjenesten neste vår. Min far ble meget sint fordi jeg hadde bestemt meg for dette, og han begynte å utsette meg for bitter motstand. Jeg måtte treffe en annen avgjørelse også, nemlig valget mellom sannheten og min familie. Jeg måtte oppgi en av delene. Jeg valgte sannheten, og måtte forlate mitt hjem. Jeg begynte i heltidstjenesten i april 1923, og gleden ved å fortelle søkende mennesker om Guds kjærlige hensikter oppveide sorgen. Jeg tok meg nær av bruddet med min familie. Av og til kom stoltheten opp i mitt hjerte, og jeg fikk den tanken at jeg burde ha gjort meg ferdig på college. Men jeg fortsatte i tjenesten og ble oppmuntret av Jehovas ånd, hans Ord og hans organisasjon, våre trofaste brødre.
Etter hvert som organisasjonen vokste, særlig fra 1925 av, vokste også min verdsettelse og glede. Arbeidet i den tiden var ikke så variert som det er i dag, og heller ikke så lett, for det var bare hus-til-hus-arbeid. Gjenbesøk og studier var ikke en del av arbeidet dengang. Vi plantet, og andre vannet, men Jehova ga veksten.
I 1931 sviktet min helbred, og jeg måtte forlate tjenesten. Etter to og et halvt år tok jeg fatt på pionerarbeidet igjen, med enda større verdsettelse enn før. Arbeidet ble nå drevet på en mer organisert måte, det ble lagt vekt på gjenbesøk, og de frø som var sådd, ble stelt og passet. På den måten fikk man en mer personlig andel i å hjelpe «lammene» inn i hjorden.
Forfølgelsen av våre brødre over hele verden i krigsårene ga meg bare enda bedre beviser for at dette virkelig er Jehovas organisasjon og hans folk. Da misjonærarbeidet ble satt i gang, ga det pionerene anledning til å dra til fremmede land, og jeg fikk det privilegium å ta opp denne tjenesten. Hvor takknemlig jeg var for at Jehova hadde oppholdt meg, ledet og velsignet meg slik at jeg ikke hadde vendt meg bort eller latt hendene synke!
Sommeren 1944 fikk jeg innbydelse til å komme til Gilead. Jeg hadde naturligvis lengtet etter å få den forrett å komme til Gilead, men ville jeg være villig til å dra bort fra mitt eget land og kanskje aldri komme tilbake? Igjen hjalp Jehovas ånd, hans Ord og hans organisasjon meg til å ta en avgjørelse.
Mitt opphold på Gilead og den opplæring jeg fikk der, var noe som er fjernt fra denne gamle verden. En av lærerne sa en dag at helt siden apostlenes dager har ikke Jehovas tjenere fått en så grundig opplæring som nå. Mitt hjerte ble fylt med takknemlighet da jeg forsto at Jehova nå lar sitt rike bli forkynt over hele verden som et vitnesbyrd for å samle mennesker av alle folkeslag inn i sin teokratiske organisasjon, slik at de kan danne kjernen til den nye verdens samfunn som skal overleve Harmageddon og få leve for evig under Rikets styre.
Etter en tid fikk jeg min utnevnelse til misjonærtjeneste. Jeg skulle dra til Den dominikanske republikk sammen med andre av mine trofaste studiekamerater. Vi kom dit 1. mars 1946, og fikk en hjertelig mottagelse av de få misjonærene som hadde kommet dit noen måneder tidligere, og av en prektig flokk av rettsindige mennesker som hadde sluttet seg til dem i arbeidet. Vi skulle arbeide i Santiago i det indre av landet. Hvor interessant var det ikke å arbeide i et distrikt hvor det aldri tidligere i historien var blitt vitnet om Teokratiet! For en glede det var å snakke et nytt språk, selv om jeg ikke kunne det særlig godt! Jeg leverte en bok i det første huset jeg besøkte. Folk var ivrige etter å høre det gode budskap vi brakte dem. Det var lett å starte studier. Jehova hadde sannelig utrustet oss til å tjene hans teokratiske interesser i fremmede land. Landet var forresten ikke lenger «fremmed», for vi krevde det eller tok det i besittelse igjen i Teokratiets navn. Jeg følte meg helt hjemme der.
I den første måneden hadde jeg igjen et alvorlig sammenbrudd, og igjen kom jeg meg, takket være en riktig diet og mine kameraters kjærlige omsorg. Etter noen måneder kunne jeg igjen gå ut i arbeidet.
Den store framgang i arbeidet og innsamlingen av de «andre får» førte til stor forfølgelse. Prestene opphisset stemningen imot oss, og så kom forbudet, et totalt forbud. Vår Rikets sal ble stengt og arbeidet forbudt. De kjære brødrene der måtte gjennom mange prøvelser og lidelser; de mistet sitt arbeid og ble fengslet, men alt dette tjente bare til å føre «fårene» fram til modenhet. Vi merket Jehovas ledende hånd og fikk erfare hans beskyttelse så mange, mange ganger. Arbeidet fortsatte under jorden. Misjonærene ble oppfordret til å ta seg verdslig arbeid, slik at de kunne være i nærheten av de trofaste «får». Etter en tid flyttet Selskapet mange av misjonærene over til andre arbeidsfelter, og jeg var en av dem som skulle reise. Å dra bort derfra var noe av det vanskeligste jeg noen gang har gjort. Men jeg er klar over at Jehova alltid vet best, og jeg fulgte hans instrukser og dro tilbake til De forente stater i april 1953, etter sju års fravær.
Det var godt å komme tilbake til hjemlandet igjen og se en økning på over 80 000 forkynnere av Jehovas rike på den tiden jeg hadde vært borte. De trofaste hjemme hadde ikke latt sine hender synke. Teokratiet vokste! Jehova hadde sannelig gitt vekst!
Etter et fravær på over tjuefem år vågde jeg meg til å besøke min familie igjen. Jeg visste ikke om jeg kunne være hos dem mer enn to-tre dager, på grunn av min fars motstand mot sannheten, men jeg bestemte meg til å hilse på dem, og hvis jeg ikke kunne være lenger hos dem, ville jeg oppsøke slektninger og venner. Til min overraskelse fikk jeg en kongelig mottagelse. De tok meg med på besøk til mange venner og naboer, og jeg fikk anledning til å vitne for dem, men ikke så meget som jeg gjerne hadde ønsket. Min bror og stemor lot til og med til å være stolte av meg! Jeg var hos dem i nesten seks uker.
Deretter dro jeg til den store åndelige fest på Yankee stadion. Hvor stor forskjell var det ikke på den og mitt første konvent i 1922, da det var 20 000 til stede den siste dagen — en meget stor forsamling etter den tids forhold! Den gangen forsto vi at det lå et veldig arbeid foran oss, fordi en stor skare av de «andre får», millioner av dem, skulle samles inn. De var til stede på Yankee stadion, og fylte det til trengsel. Men tilbake til feltet igjen, for det er ennå mangfoldige tusener som skal finnes!
Nå er jeg her i Guatemala, i mitt annet misjonærdistrikt. Jeg finner mange forvillede «får» som ønsker å komme inn i hjorden. Det er et herlig privilegium å lære dem den veien som fører til evig liv i den nye rettferdige verden under Hyrde-Kongen Kristus Jesus.
Hvem kan lede oss i denne gamle, formørkede verden? Der vandrer vi stort sett på egen hånd og alene. I den nye verdens samfunn har Jehova truffet foranstaltning for å lede oss ved hjelp av sitt Ord, sin ånd og sin organisasjon. Når vi fortsetter trofast sammen med hans folk i hans styrke og i kraft av Kristi Jesu fortjeneste, skal vi vinne seier.
Når jeg ser tilbake på de årene som har gått, og tenker på hva som kunne ha hendt hvis jeg hadde vendt meg bort på et eller annet tidspunkt eller hadde latt hendene synke, er jeg takknemlig for at jeg fortsatte å gjøre godt ved å fullføre min tjeneste. Det er bare ’den som holder ut inntil enden, som skal bli frelst’.
I de tidsaldre som kommer, lenge etter Harmageddon, vil jeg være glad fordi jeg har hatt en andel i det livreddende arbeid med å samle de «andre får» inn i det teokratiske rikes hjord i «endens tid» for denne gamle verden. Da vil jeg være glad, enda mer enn nå, fordi jeg valgte teokratisk utdannelse i stedet for utdannelse i den gamle verden. Jeg vil være glad for at jeg valgte sannheten i stedet for min familie, for jeg vet at jeg er og vil være bedre utrustet til å hjelpe dem til å vinne livet hvis det er «får» iblant dem. Måtte jeg alltid gi Jehova all takk og pris for alle ytterligere tjenesteprivilegier i de kommende tider!