«Hvis et av Jehovas vitner besøker deg»

DET finnes svært få steder som Jehovas vitner ikke kan besøke for å forkynne det gode budskap om Guds rike. Dartmoor fengsel — et av Englands største fengsler — er et av dem. Og likevel leverte den anglikanske presten der for en tid siden en folder som het «Hva du bør si hvis et av Jehovas vitner besøker deg», i hver celle hvor det satt medlemmer av den anglikanske kirke. Han hadde god grunn til å gjøre dette.

Noen måneder tidligere hadde en fengselsbetjent i Dartmoor begynt å forkynne for noen fanger i det verkstedet han hadde oppsyn med. En av fangene tok villig imot budskapet og forandret religion, slik at en av Jehovas vitners tilsynsmenn på stedet nå kunne besøke ham. Snart var det fire til som var blitt så interessert at de ba om å få en samtale med presten. Han holdt da en preken for fangene hvor han sa at Jehovas vitner var kjettere og ikke kristne. Dette førte til at interessen i fengslet økte sterkt, og flere ba om å få bibelstudier.

For en tid siden flyttet en ny betjent til Dartmoor fengsel, og det første presten fortalte ham, var at han ikke brydde seg om hvilket religionssamfunn han tilhørte, eller om han i det hele tatt var tilsluttet noe religionssamfunn. Han var fullstendig fordomsfri, unntagen når det gjaldt disse «hersens Jehovas vitner». Presten ble svært bestyrtet da den nye fengselsbetjenten sa at han var et av Jehovas vitner. En fange sa: «Presten henviser aldri til Bibelen, bortsett fra når han snakker nedsettende om Jehovas vitner.»

Herr . . . har gitt uttrykk for at han ønsker å bli døpt, og han gjennomgår nå de forberedende spørsmål med en av tilsynsmennene på stedet. Hver måned reiser grupper av vitner til fengslet for å besøke ham og bygge ham opp i troen. Han skriver om det som har hendt ham i de siste månedene:

«På grunn av omstendighetene kan jeg ikke komme sammen med dere, men det å vite at vi er forent i ånden, gir meg trøst og stor glede. For tiden skylder jeg fremdeles staten en del tid på grunn av min tidligere handlemåte.

Men det er faktisk her i fengslet det hele begynte for meg. Det skjedde på følgende måte:

Jeg søkte etter hjelp og veiledning til å innrette mitt liv på rette måte. Jeg syntes ikke at jeg fikk noen tilfredsstillende hjelp fra fengselsmyndighetene, så jeg gikk en dag til presten for å snakke med ham. Jeg fortalte at jeg ønsket å tjene Gud, og spurte ham hvordan jeg kunne vite om Gud visste at jeg hadde dette ønsket. ’Når han er rede . . . ’ svarte han. Jeg viste ham den Gideon-bibelen jeg hadde og sa at jeg syntes det var vanskelig å forstå den. ’Du burde ha Det nye testamente,’ sa han, og det var vennlig av ham.

Han fortalte også at han skulle starte et nytt bibelkurs for noen fra den anglikanske kirkes mannsforening, og meldte meg på kurset.

I løpet av den første uken på kurset skjedde det ingenting når det gjaldt å drøfte den hjelp og veiledning jeg trengte. I den neste uken skjedde det ingenting. I ukene deretter skjedde det heller ingenting, men nå hadde de delt ut små medlemskort og ba om å få en penny av oss hver. Den eneste gangen Bibelen ble nevnt, var når de fordømte Jehovas vitner.

En av betjentene i det fengselsverkstedet jeg arbeidet i på den tiden, var et av Jehovas kristne vitner. Jeg hadde mange samtaler med ham, og jeg fikk veiledning i hvordan jeg kunne forandre min levemåte. Takket være den gavmildhet de som nå er mine brødre, viste, fikk jeg etter bare noen få dager en bibel og boken Den sannhet som fører til evig liv. Kort tid etter ble det startet et studium med meg. Jeg er glad for å kunne fortelle at jeg siden da — som følge av den hjelp jeg har fått fra Jehovas organisasjon — har hatt det vidunderlige håp å få tjene Jehova Gud for alltid og har begynt å dele det gode budskap med andre.

Én har allerede forandret religion. Han er nå overflyttet til et annet fengsel, og da han reiste, sa han: ’Takk for at du hjalp meg til å finne sannheten. Jeg gleder meg til å treffe deg på et møte i framtiden.’

En annen har sagt til den samme fengselspresten at han ikke vil gå i kirken mer, og at han skal bli et Jehovas vitne. Presten ble selvfølgelig svært irritert, og neste søndag omtalte han en bok som fordømmer Jehovas vitner. Fangen la merke til at det ikke fantes et eneste skriftsted i hele boken, og spurte presten om grunnen til det. Presten ble da enda mer irritert og la en folder som het ’Hva du bør si hvis et av Jehovas vitner besøker deg’ i hver celle hvor det satt anglikanere. Fangen lot seg ikke avfeie og er fast bestemt på å lære mer om Jehova og hans kjærlige hensikt.»

Det gode budskap om Jehovas rike fortsetter således å bli forkynt, også i fengsler.