Det er risikabelt å skille seg ut!

I LØPET av de siste tiårene har totalitære makter lagt store deler av jordens befolkning under seg. Under deres strenge styre har friheten til å si hva man tenker, og til å tilbe på den måten man ønsker, vært bannlyst. Disse regjeringene har søkt å kontrollere sine undersåtter like fullstendig som en maskinpasser kontrollerer alt hva maskinen gjør. Alle må tenke slik Staten vil at de skal tenke, snakke slik Staten vil at de skal snakke, og handle slik Staten vil at de skal handle. Å oppføre seg annerledes er nesten ensbetydende med forræderi. Det kan føre til at man havner i fengsel eller i en eller annen avsidesliggende konsentrasjonsleir.

Folk i demokratiske land gir uttrykk for avsky for en slik ensretting, men ikke desto mindre praktiserer de den i en viss grad selv. De har ikke noe til overs for mennesker som ikke deler den alminnelige politiske og religiøse oppfatning. Enkelte ville foretrekke at slike uortodokse personer ble sendt vekk et eller annet sted. Kan man si at det eksisterer virkelig frihet der hvor ingen kritikk er velkommen, og der hvor det ventes at alle skal rette seg etter det som er alminnelig godtatt?

Dommer William O. Douglas ved De forente staters Høyesterett har uttalt seg i forbindelse med denne farlige tendensen. Her følger hva det sto i New York Times om hans uttalelser:

«Høyesterettsdommer William O. Douglas sa i går kveld at nasjonen har vist en tilbøyelighet til å bli blind for de anslag som gjøres mot de grunnleggende friheter. Han sa at det gjør seg gjeldende et krav om å innrette sine tanker i overensstemmelse med den almene tenkemåte. Dommer Douglas sa at det nå er en tendens til ’å se seg om etter en såkalt «ufarlig» lærer og en «ufarlig» prest’. Dommeren definerte en ’ufarlig’ mann som en som ikke hadde uortodokse idéer, og som ikke var ’en stridslysten karakter’. . . . Han sa at etter den annen verdenskrig ble det vanlig å holde ’offentlig rettergang’ og oppspore skadelige elementer. Som et resultat av det, sa han, ’ble folk reddere og reddere, og for å få tak i en jobb eller for å beholde en jobb, måtte de være ufarlige’. Følgelig, uttalte han, har ’følelsen av å kunne snakke fritt vært i tilbakegang, og det har funnet sted en alminnelig senking av de normer for ytringsfrihet som vi tidligere har nytt’. . . . Historiens grove forsyndelser, sa han, skjedde når Regjeringen la seg bort i undersåttenes private tankeliv, ’når en regjering legger sine hender på ens skulder og sier at du skal ikke tilbe på denne måten, du skal ikke tenke en slik tanke, du skal ikke lese denne boken’.»

Dette er en tendens henimot undertrykkelse av individets frihet, som nettopp er det trekk ved totalitære stater som demokratiske folk sier at de avskyr mest av alt. Men samtidig med at de fordømmer totalitære myndigheter for at de prøver å ensrette folks tanker, gjør de på den annen side tilstanden usikker for enhver blant dem selv som ikke er som alle de andre. Av bitter erfaring har Jehovas vitner lært at det er slik.

Fordi Jehovas vitner ikke retter seg etter de ortodokse måter å tilbe på og ikke har en alminnelig anerkjent tro, og fordi de ikke handler på samme måte som folk flest, er de blitt utsatt for diskriminering og pøbelangrep, og de er blitt fordømt og kastet i fengsel. Bare i De forente stater har de vært nødt til å føre hundrevis av rettssaker for å få praktisere den tilbedelses- og ytringsfrihet som landets grunnlov garanterer.

Et overraskende stort antall mennesker i demokratiske land synes å mene at friheten bare bør være for dem som tenker og handler på samme måte som den store masse. Men skiller et slikt syn seg på noen måte ut fra de totalitære makters syn?

På grunn av at Vitnene nekter å øve vold mot sin samvittighet, som er blitt opplært i overensstemmelse med Bibelen, og derfor ikke føyer seg etter den måte å tenke, tale og tilbe på som de politiske myndigheter godkjenner, blir de forfulgt hele verden over, og i totalitære land blir de kastet i fengsel og ofte utsatt for pinsler. De har fått erfare at det ikke er ufarlig å skille seg ut, men det betyr ikke at de kommer til å gi etter for den verdensomfattende tendensen henimot ensretting.

Når et menneske innvier sitt liv til tjenesten for Gud, kan han hverken tenke slik verden tenker, eller handle slik verden handler. Han er nødt til å være annerledes, for verden fornekter Jehova Guds overhøyhet og hans lover. Det lar seg ikke gjøre å tjene Gud og samtidig føye seg etter verdens normer. Den bibelske skribenten Jakob påpekte dette med all tydelighet: «Vet I ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Den altså som vil være verdens venn, han blir Guds fiende.» — Jak. 4: 4.

Ingen kan tjene to herrer som har forskjellige formål og forskjellige prinsipper. Man må tjene enten Gud eller verden. Hvis man ønsker å tjene Gud, kan man ikke tenke eller handle slik verden gjør, uansett hvor risikabelt det kan være å skille seg ut på den måten.

Så lenge denne verden eller tingenes ordning fortsatt får bestå, kommer den ikke til å ha noe til overs for dem som tjener Jehova Gud som sin herre. Den elsker bare dem som er dens egne, dem som innretter seg i samsvar med den. Overfor Kristi etterfølgere vil den handle slik som Kristus forutsa: «Fordi I ikke er av verden, men jeg har utvalgt eder av verden, derfor hater verden eder.» — Joh. 15: 19.

Når Guds rike i nær framtid begynner å utøve sin makt over jorden, vil det bli en virkelig fri verden hvor tyranni og intoleranse ikke forekommer. Under Rikets rettferdige styre kommer lydige mennesker til å ha frihet i ordets videste forstand.