Jehova er min styrke og sang
Fortalt av George S. Douras
TAKKET være Guds ufortjente godhet har jeg hatt anledning til å tjene den levende og sanne Gud, Jehova, i 45 år. I hele denne tiden, både under gunstige og ugunstige forhold, har Jehova vært min styrke og sang, min hjelper og min glede.
Jeg har alltid hatt et ønske om å prise min Skaper, og det hadde jeg også i 1920, da jeg i en alder av 25 år studerte jus i Aten i Hellas. Jeg var nærmest forfatter eller dikter, og hvor godt likte jeg ikke å prise Gud, Skaperen, med mine dikt! Den gang visste jeg imidlertid ikke hvordan jeg skulle prise Gud i samsvar med ordene i Esaias 42: 10: «Syng [Jehova] en ny sang, hans pris fra jordens ende.»
Et spørsmål får meg til å søke kunnskap
En dag skjedde det imidlertid noe som for alvor fikk meg til å begynne å tenke på Gud. En venn av meg som pleide å lese diktene mine, spurte meg plutselig: «Tror du på Gud? Hvis du gjør det, så lær også meg å tro på Gud.» Etter at jeg hadde tenkt litt over spørsmålet, svarte jeg: «Jeg tviler på at jeg egentlig kjenner Gud. Jeg skriver jo mine dikt for å prise Gud, men jeg kan knapt si at jeg vet noe om ham.» Jeg hadde i virkeligheten ikke nøyaktig kunnskap om Gud.
Dette kom til å betegne en milepel i mitt liv. Jeg ble klar over at jeg burde kjenne Gud og vite hva hans vilje og hensikt med menneskene er. Det tok derfor ikke lang tid før jeg begynte å søke etter kunnskap. Noen ga meg et evangelium, og denne beretningen om Jesu Kristi liv hjalp meg til å komme i gang med mitt studium.
Jeg begynte å undersøke hva de forskjellige religionssamfunn i kristenheten lærte, men jeg må si at jeg på ingen måte var overbevist om at læren om evig pine og treenighetslæren var riktige. Jeg begynte å undres på om ikke disse læresetningene i virkeligheten var av menneskelig opprinnelse. Men hvordan kunne jeg få vite det med sikkerhet? Jeg ble klar over at jeg trengte hjelp til å forstå Bibelen. Omtrent på denne tiden fikk jeg tak i en bibelsk traktat. Det var et nummer av The Bible Students Monthly (Bibelstudentenes månedsskrift), som ble utgitt av Selskapet Vakttårnet. Denne traktaten behandlet emnet «Babylons fall». Den viste at falsk religion snart skulle synke i grus. På baksiden av traktaten var det en tegning av en mur som holdt på å falle sammen. På steinene, som ble kastet ned en etter en, sto det for eksempel: «Læren om evig pine», «Treenighetslæren», «Det onde eksisterer ikke, ingen pine, ingen død, ingen djevel», «Barnedåp» og «Skjærsilden». Dette skulle vise at disse læresetningene ble avslørt som ubibelske.
Etter at jeg hadde lest denne traktaten, kjøpte jeg noen av Selskapet Vakttårnets publikasjoner, som jeg fikk tak i i en bokhandel i Aten. Jeg begynte ivrig å studere de bind som ble kalt «Studier i Skriften». Jeg hadde imidlertid ikke noen forbindelse med Selskapet Vakttårnet eller dets representanter mens jeg studerte disse publikasjonene. Selskapet Vakttårnets president, J. F. Rutherford, foretok imidlertid en reise til Aten, noe det ble fortalt om i avisen. Jeg hverken så eller hørte ham, men dette fikk meg til å begynne å lete etter de menneskene som forkynte disse vidunderlige sannheter. Til slutt kom jeg i kontakt med en liten menighet som besto av om lag 15 mennesker, den lokale menighet av International Bible Students Association (Internasjonal Bibelstudieforening), som Jehovas vitner den gang ble kalt. Ettersom jeg var klar over at de lærte sannheten ut fra Bibelen, begynte jeg straks å komme sammen med denne menigheten og tjene Gud i samsvar med nøyaktig kunnskap.
Foredragskampanjer
I 1922 ble det betydningsfulle foredraget som Selskapets president holdt på stevnet i Cedar Point i Ohio, og som sluttet med denne oppfordringen: «Forkynn, forkynn, forkynn Kongen og Riket!», trykt i The Watch Tower (Vagttaarnet). Jeg ønsket å ha en andel i forkynnelsen av Guds rike, og jeg var den første i vår menighet som fikk det privilegium å bli utnevnt til å holde offentlige foredrag i provinsene i Hellas. Kort tid etter tjente jeg ved Jehovas hjelp som den første «pilegrim» i Hellas, det vil si som en reisende representant for Selskapet Vakttårnet.
Jeg takker Jehova for de velsignelser og opplevelser jeg hadde i tjenesten i de neste tre årene. For en vidunderlig tid dette var! Jehova var min styrke og sang og den som ga meg stor glede i tjenesten, trass i at mange var motstandere av det gode budskap om Guds rike og tilkalte politiet for å hindre oss i å undervise folk ut fra Bibelen. På tilskyndelse av det religiøse presteskap avlyste politiet ofte våre offentlige foredrag. Men i størstedelen av denne tiden ble Rikets budskap forkynt for fulle hus, for mennesker som var ivrige etter å høre Guds sannheter.
Ved en anledning ble det bekjentgjort at det skulle holdes et offentlig foredrag i et teater på en av øyene i Hellas, og mange mennesker kom for å høre foredraget. Like før foredraget skulle holdes, nedla imidlertid politiet forbud mot at foredraget ble holdt. Taleren fikk bare lov til å gjøre kjent fra plattformen at foredraget var avlyst, og hvorfor. Politiets fiendtlige innstilling til Bibelen mishaget en mann i forsamlingen som var knyttet til det franske konsulat. Han reiste seg opp og sa høyt: «Hvis det er forbudt å holde foredraget her, så kom med meg til det franske konsulat. Der skal vi få lov!» Taleren var den første som begynte å følge mannen fra det franske konsulat, og deretter gjorde hele forsamlingen det samme. For et syn dette opptoget gjennom gatene i Korfu var! Kort tid etter ble det bibelske foredraget holdt i en sal i det franske konsulat, til stor glede for tilhørerne. På dette stedet kunne ikke de greske myndighetene hindre oss i å tale om Bibelen og Guds rike.
I 1925 ble jeg nødt til å slutte i pilegrimtjenesten på grunn av dårlig helse. I den tiden da jeg på grunn av min helse ikke kunne gjøre så meget som jeg ønsket, følte jeg at jeg var i samme stilling som salmisten, som sa: «Da jeg tidde, ble mine bein borttært, idet jeg stønnet hele dagen.» (Sl. 32: 3) Jeg satte min lit til Jehova for å få ny styrke, for jeg visste at det er skrevet: «Gutter blir trette og mødige, . . . Men de som venter på [Jehova], får ny kraft.» — Es. 40: 30, 31.
Arrestert og fengslet
Med tiden gjenvant jeg min styrke og fikk igjen mange privilegier i tjenesten for Jehova. Da Hellas i 1936 ble underlagt et diktatorisk styresett, hadde jeg og flere andre vitner en usedvanlig opplevelse. Myndighetene stengte både vårt møtested i Aten og Selskapets avdelingskontor. Nesten alle Jehovas vitner i Aten ble arrestert og kastet i fengsel, hvor de ble holdt i forvaring i om lag en måned.
Myndighetene forlangte at vi skulle gi avkall på vår tro, men det var vi ikke villig til å gjøre. Da de forsto at de ikke kunne skremme oss til å gi avkall på vår tro, bestemte de seg for å deportere oss til forskjellige øyer i Hellas. Men denne planen ble forpurret i siste øyeblikk. Et av Jehovas vitner fikk tilfeldigvis anledning til å forkynne Rikets gode budskap for en mann som sto i et vennskapelig forhold til diktatoren. Denne mannen syntes at det var opprørende at Jehovas vitner skulle deporteres. Han sa derfor til diktatoren: «Disse menneskene er ikke våre politiske motstandere. Hva er det de gjør? De venter på Guds rike. Måtte det bare komme! Vi venter også på det.» Som følge av det denne mannen sa, ombestemte diktatoren seg og ga ministeren for den offentlige sikkerhet ordre om å annullere deportasjonsordren. Ministeren kalte oss (vi var omkring 100 vitner) så sammen i en stor sal i sitt departement, hvor han kom med en advarsel til oss og sa at vi skulle bli satt på frifot.
I de neste ti årene fikk jeg mange privilegier når det gjaldt å tjene mine brødre. Det var forbudt for oss å holde offentlige foredrag, men som tilsynsmann i menigheten fikk jeg anledning til å holde taler om Guds rike for grupper i private hjem i Aten. Ved en anledning ringte en person som bodde i det hjemmet hvor den bibelske talen skulle holdes, til politiet. Jeg og andre vitner ble arrestert. Jeg ble stilt for retten og dømt til to års fengsel.
Fengselsstraff var en helt ny opplevelse for meg i min kristne livsgjerning, men hvor verdifull viste den seg ikke å være! Jeg led riktignok en del i de tre fengslene jeg var i. Det var for eksempel ikke alltid lett å få sove på betonggulvet. Men hvor lykkelig var jeg likevel ikke! Om dagen fikk jeg ofte anledning til å forkynne. Noen ganger snakket jeg til så mange medfanger at jeg følte det som om jeg var på en offentlig foredragsturné. «Dikteren» i meg fikk dessuten anledning til å skrive vers for å prise Jehova, og det gjorde han i de lange, ensomme timene og ga uttrykk for de sorger og gleder en fengselsstraff for Kristi skyld medfører. Dommen ble imidlertid omgjort til seks måneder. Jeg fikk derfor snart anledning til å være sammen med mine elskede brødre igjen.
Det syntes som om det var svar på en bønn i en av mine ydmyke, teokratiske sanger:
O Herre, ikke forlat meg!
O Herre, ikke vær sen!
Befri dine tjenere ved hjelp av din sterke arm,
og vi skal synge en ny sang for ditt navn.
O harpe, la dine strenger klinge harmonisk,
slik at det lyder vidunderlig!
I de seks månedene jeg var i fengsel, fikk jeg også anledning til å øke mine kunnskaper i engelsk, slik at jeg da jeg ble løslatt, var bedre skikket til å tjene som oversetter ved Selskapets avdelingskontor. Dette privilegiet har jeg nå hatt i de siste 19 årene. Når jeg ser tilbake på hvordan jeg i 1920 fikk kjennskap til Guds sannhet, da det bare var om lag 15 Jehovas vitner i Hellas, gleder jeg meg over å se at antallet av Rikets forkynnere nå er over 11 000 i dette landet. Det har vært en glede både for meg og min trofaste hustru å få være blant dem.
Jehova har vært med sitt folk i Hellas. Jeg er meget takknemlig mot ham og opphøyer hans navn for alt det han har gjort for meg. Uansett hva framtiden vil bringe, er jeg sikker på at Jehova vil fortsette å være sitt trofaste folks styrke og sang.
(Bror Douras, hvis håp var å oppnå den «seierspris» som blir omtalt i Filippenserne 3: 14, fortsatte trofast i tjenesten ved Betel i Aten helt til sin død. Han døde den 15. oktober 1965, like etter at han hadde kommet hjem fra et menighetsmøte. Han hører med til dem som er kalt til det himmelske rike, og som fullfører sitt jordiske løp i trofasthet, dem om hvem det blir sagt at «deres gjerninger følger med dem». — Åpb. 14: 13.)