Paven i FN — med et håpets budskap?
ETTER innbydelse fra generalsekretær Kurt Waldheim besøkte pave Johannes Paul II De forente nasjoner den 2. oktober i fjor. Han oppholdt seg i alt sju dager i De forente stater og besøkte Boston, New York, Philadelphia, Des Moines, Chicago og Washington, D.C. Når den pavelige bilkortesjen passerte, strømmet både katolikker og ikke-katolikker til for å få et glimt av den livskraftige, 59 år gamle paven.
Selv i FN, hvor besøk av berømte personer er nokså vanlig, vakte pavens nærvær spesiell interesse. Den talen han holdt i Generalforsamlingen, var høydepunktet under hans besøk i USA. En lederartikkel i New York-avisen Post sa om denne talen: «Han bad inntrengende om en ny begynnelse, et friskt syn og en gjenoppliving av håpet.»
Dannet hans budskap grunnlaget for et nytt håp? Hva henledet han oppmerksomheten på? Hva mente han kunne løse menneskehetens problemer?
FORSVARER AV FN
Han henledet oppmerksomheten på De forente nasjoner. Paven sa: «Jeg håper at De forente nasjoner alltid vil være det viktigste forum for fred og rettferdighet, det pålitelige sete for folks og enkeltpersoners frihet i deres lengsel etter en bedre framtid.»
Men ikke en eneste gang i løpet av sin 62 minutter lange tale nevnte paven Jesus Kristus eller Guds rike. Er ikke dette overraskende i betraktning av at han har antatt tittelen «Kristi stedfortreder»? Utelatelsen er spesielt merkelig i betraktning av at Bibelen sier at det er Guds rike ved Kristus Jesus som er det redskap som Gud vil benytte til å bringe fred til jorden, og ikke De forente nasjoner. Mener du at et ønske om å unngå å støte ikke-kristne og ateister i FN rettferdiggjør en slik utelatelse?
HENLEDET OPPMERKSOMHETEN PÅ MENNESKENES BEHOV
Paven pekte imidlertid på noen av de behov som menneskene har, men som ikke blir dekket. Han talte for eksempel om «den skremmende forskjellen mellom styrtrike mennesker . . . [og] det store flertall som består av fattige, ja, lutfattige mennesker som mangler mat og muligheter for arbeid og utdannelse, og som for et stort antalls vedkommende er hjemsøkt av sult og sykdom».
Denne situasjonen er det behov for å rette på, understreket paven. «Det er ingen hemmelighet,» sa han, «at den avgrunnen som skiller minoriteten av de svært rike fra den store massen av fattige, er et svært alvorlig symptom i ethvert samfunn.» Men har pavens egen kirke ved sitt eksempel vist hvordan en skal kunne oppnå en rettferdig eller likelig fordeling av ressursene?
Pave Johannes Paul II pekte også på nødvendigheten av å verne om «religionsfriheten og samvittighetsfriheten». Alle som elsker rettferdighet, kan være enig med paven da han sa: «Noe som er av største betydning, er at . . . alle mennesker i alle land fullt ut får nyte godt av alle sine rettigheter under et hvilket som helst politisk regime eller system.» Men har den romersk-katolske kirke selv vært et eksempel med hensyn til å forsvare alle menneskers religionsfrihet?
Johannes Paul II fremhevet et annet presserende behov menneskene har, da han gjentok noe som pave Paul VI sa da han holdt en tale i FN’s Generalforsamling i 1965: «Ingen krig igjen. Aldri mer krig.» Det er helt sikkert at det er behov for å gjøre slutt på krig og på forberedelser til krig! Men vi kan igjen spørre: Hvilket eksempel har den romersk-katolske kirke satt hva dette angår?
Noen få dager før paven holdt sin tale i FN, sa han til katolikker under sitt besøk i Irland: «På mine knær ber jeg dere forlate voldens vei og vende tilbake til freden. . . . Mer vold i Irland vil bare legge i ruiner det land dere påstår dere elsker, og de verdier dere sier dere setter så høyt.»
Kan en vente at Johannes Pauls besøk i Irland og De forente stater vil bidra til å løse de alvorlige problemer menneskene står overfor? Har den kirke paven representerer, vært et eksempel når det gjelder å dekke de behov som han påpekte? I betraktning av de millioner av mennesker som møtte fram for å se og høre ham, er det tydeligvis mange som anser ham for å være en håpets budbærer. Men er han det? La oss se hva kjensgjerningene viser.