Hvordan kan vi komme i en rettferdig stilling innfor Gud?

«GUD sier jeg er all right.» På denne måten blir «rettferdiggjørelse» beskrevet i en ny utgave av Det nye testamente på Ny-Guineas pidgin. Tanken er kanskje uttrykt i et merkelig språk, men det uttrykker den oppfatning mange har av det Bibelen kaller «rettferdiggjørelse» eller «rettferdighetserklæring», som det sies i Romerne 5: 16, NW.

På den annen side er det noen som sier: «Jeg lever et ordentlig liv. Jeg gjør godt mot andre når jeg kan. Jeg gjør rett og skjel for meg. Jeg er beredt til å møte min Skaper.» De oppfatter tydeligvis rettferdiggjørelse som noe de selv står for. Men ifølge Bibelen har læren om rettferdiggjørelse å gjøre med hvordan Gud betrakter oss, og hvordan han handler med oss. Jehova er Skaperen. (Jesaja 40: 28) Han er «hele jordens dommer». (1. Mosebok 18: 25) Det er derfor ingenting som kan ha større betydning enn hvordan han ser på oss.

Hvorfor vi trenger å bli brakt i et rett forhold til Gud

Bibelen sier om Jehova: «Han er en klippe, fullkomment er hans verk, rettferdige er alle hans veier. En trofast Gud, uten svik, rettferdig og rettvis er han.» (5. Mosebok 32: 4) Han er den personifiserte rettferdighet. Som Skaper og Livgiver har han rett til å fastsette normen for hva som er rett, og hva som er galt. Det som er i overensstemmelse med Guds norm, er rettferdig.

Gud fastsetter således det mål som hans fornuftutstyrte skapninger må nå hvis de ønsker å leve i harmoni med med sin Skaper. Det som Bibelen på originalspråkene kaller synd, er å forfeile dette målet eller ikke å nå opp til Guds norm. Synd er derfor urettferdighet. De som synder, retter seg ikke etter Guds definisjon av hva som er rett, og hva som er galt. Synd er følgelig en form for uorden. «Synden er lovbrudd [lovløshet, NW].» — 1. Johannes 3: 4; 5: 17, EN.

Jehova «er ikke uordens Gud, men fredens Gud». (1. Korinter 14: 33) Opprinnelig var alle hans skapninger i himmelen og på jorden fullkomne. De var utstyrt med en fri vilje. (2. Korinter 3: 17) De kunne glede seg over «Guds barns herlighets frihet». (Romerne 8: 21, EN) Så lenge hans rettferdige normer ble respektert, var det fred og orden i hele universet. Universets orden ble forstyrret da det først i himmelen og senere på jorden stod fram skapninger som brøt Guds lover og forkastet hans rett til å herske over dem. De vek av fra Guds norm for hva som er rett, og hva som er galt. De forfeilet målet og gjorde seg selv til syndere.

Det var slik det gikk med våre første foreldre, Adam og Eva. (1. Mosebok 3: 1—6) «Synden kom inn i verden . . . og med den kom døden. Og døden rammet alle mennesker, fordi alle syndet.» (Romerne 5: 12) Helt siden Adams og Evas opprør har «synden hersket ved døden», for alle Adams etterkommere «har syndet, og de når ikke opp til» Guds rettferdige norm. (Romerne 5: 21, EN; 3: 23, NW) Noe må derfor gjøres for at vi kan bli brakt i et rett forhold til Gud.

Det katolske syn på «rettferdiggjørelse»

Alle kirkesamfunn som hevder at de er kristne, erkjenner behovet for at menneskene skal bli forlikt med Gud. Men katolikker og protestanter har forskjellige oppfatninger av hvordan de kristne kommer i et rett forhold til Gud, og hvilken stilling de kristne har i Guds øyne.

Når det gjelder den katolske lære, sier The Catholic Encyclopedia: «Rettferdiggjørelse betegner den forandring eller forvandling av sjelen hvori mennesket blir overført fra den første synds tilstand, en tilstand det ble født i som et barn av Adam, til en nådig tilstand som Guds sønn gjennom Jesus Kristus, den annen Adam.» A Catholic Dictionary forklarer dette ytterligere: «Vi begrenser oss her til den prosess hvorved voksne mennesker blir opphøyet fra en tilstand av død og synd til Guds nåde og vennskap; for når det gjelder spedbarn, lærer kirken at de blir rettferdiggjort i dåpen uten noen egen handling.»

For å si det kort lærer den katolske kirke at «rettferdiggjørelse» er en handling fra Guds side som fører til at en person som er døpt i den katolske tro, virkelig blir rettferdiggjort og helliggjort ved den guddommelige nådes gave. Kirken lærer også at et menneske kan 1) vokse i rettferdighet som følge av personlig fortjeneste eller gode gjerninger; 2) miste sin rettferdige stilling som følge av dødssynd og vantro; 3) gjenvinne sin rettferdige stilling i botens sakrament. Innenfor denne ordningen må en rettferdiggjort katolikk bekjenne sine synder for en prest og få absolusjon (syndsforlatelse). En «timelig straff» som en katolikk måtte fortjene etter absolusjonen, kan han gjøre soning for ved gode gjerninger eller få ettergitt ved avlat.a

Det protestantiske syn

Avlatshandelen i begynnelsen av det 16. århundre gav støtet til protestantenes reformasjon. Den katolske munken Martin Luther angrep denne praksisen i de 95 tesene som han slo opp på slottskirkedøren i Wittenberg i 1517. Men Luthers uenighet med den offisielle katolske lære stakk dypere enn som så. Den omfattet hele kirkens lære om rettferdiggjørelse. A Catholic Dictionary bekrefter dette: «Motsetningene i troen på hvordan syndere blir rettferdiggjort for Gud, var det spørsmål som det i første rekke var strid om mellom katolikker og protestanter på reformasjonens tid. ’Hvis denne lære’ (det vil si læren om rettferdiggjørelse ved tro alene) ’faller’, sier Luther i en av sine bordtaler, ’er det ute med oss’.»

Hva mente egentlig Luther med «rettferdiggjørelse ved tro alene»? Som katolikk hadde Luther lært at menneskets rettferdiggjørelse har forbindelse med dåpen, personlig fortjeneste og gode gjerninger og også med botssakramentet, som tildeles av en prest, som hører bekjennelsen, gir absolusjon og pålegger den skriftende visse botsgjerninger som kan innebære at vedkommende straffer seg selv.

I sine bestrebelser for å finne fred med Gud hadde Luther benyttet seg av alle de midler til rettferdiggjørelse som finnes ifølge den katolske lære, deriblant faste, bønn og selvpålagte botsøvelser, men forgjeves. Han leste Salmene og Paulus’ brev om og om igjen og fikk omsider fred i sinnet ved å trekke den slutning at Gud rettferdiggjør menneskene, ikke på grunn av deres egne fortjenester, deres gode gjerninger eller deres botsøvelser, men utelukkende på grunn av deres tro. Han ble så begeistret for denne tanken om «rettferdiggjørelse ved tro alene» at han tilføyde ordet «alene» etter ordet «tro» i sin tyske oversettelse av Romerne 3: 28!b

De fleste protestantiske kirkesamfunn antok i det store og hele Luthers syn på «rettferdiggjørelse ved nåde gjennom tro». Denne tanken var i virkeligheten allerede blitt lansert av den franske før-reformatoren Jacques Lefèvre d’Étaples. A Catholic Dictionary kommer med følgende konklusjon når det gjelder forskjellen mellom det katolske og det protestantiske syn på rettferdiggjørelse: «Katolikkene betrakter rettferdiggjørelse som en handling hvorved et menneske virkelig blir rettferdiggjort; protestantene betrakter det som en handling hvorved et menneske bare blir erklært og ansett for å være rettferdig, idet fortjenestene til en annen — nemlig Kristus — blir anvendt til gagn for ham.»

Verken katolsk eller protestantisk rettferdiggjørelse

Den katolske lære går ut over det Bibelen lærer, når den hevder at «et menneske virkelig blir rettferdiggjort» ved den guddommelige nådes gave som blir skjenket ved dåpen. Det er ikke dåpen som vasker bort arvesynden, men Kristi utgytte blod. (Romerne 5: 8, 9) Det er stor forskjell mellom virkelig å bli rettferdiggjort av Gud og å bli tilregnet rettferdighet eller bli betraktet som rettferdig. (Romerne 4: 6—8) Enhver oppriktig katolikk som kjemper mot synden, vet at han i virkeligheten ikke er blitt rettferdiggjort. (Romerne 7: 14—19) Hvis han virkelig var rettferdig, ville han ikke ha noen synder å bekjenne for en prest.

Hvis katolikkene fulgte Bibelen, ville dessuten katolikker som er klar over sine synder, bekjenne dem for Gud og be om tilgivelse gjennom Jesus Kristus. (1. Johannes 1: 9 til 2: 2) Bibelen støtter ikke den tanke at en prest skal opptre som mellommann på et eller annet stadium av rettferdiggjørelsen, og heller ikke at det går an å opparbeide fortjenester, en tanke som læren om avlat er basert på. — Hebreerne 7: 26—28.

Protestantenes oppfatning av rettferdiggjørelsen, at en kristen blir erklært rettferdig på grunnlag av Kristi offers fortjenester, ligger uten tvil nærmere det Bibelen lærer. Men noen protestantiske kirkesamfunn lærer om «rettferdiggjørelse ved tro alene». Vi skal senere komme inn på at denne oppfatningen ignorerer apostelen Paulus’ og Jakobs tydelige argumentasjon. Disse kirkesamfunnenes åndelig selvtilfredse holdning kommer til uttrykk i ordene «en gang frelst, alltid frelst». Noen protestanter mener at det er nok å tro på Jesus for å bli frelst, og denne rettferdiggjørelsen går derfor forut for dåpen.

Noen protestantiske kirkesamfunn lærer riktignok om rettferdiggjørelse ved tro, men følger likevel den franske reformatoren Jean Calvin og lærer at den enkeltes skjebne er forutbestemt. Dermed fornekter de Bibelens lære om den frie vilje. (5. Mosebok 30: 19, 20) Vi kan derfor si at verken den katolske eller den protestantiske oppfatning av rettferdiggjørelse er helt og fullt i harmoni med Bibelen.

Hva lærer Bibelen?

Bibelen lærer imidlertid avgjort om rettferdiggjørelse, at mennesker kan komme i en rettferdig stilling innfor Gud. Vi har tidligere vært inne på hvorfor det er nødvendig at vi blir brakt i en slik stilling, for ingen av oss er født som Guds barn, men «under Guds vrede». (Efeserne 2: 1—3) Hvorvidt Guds vrede skal fortsette å være over oss eller ikke, avhenger av hvorvidt vi godtar eller forkaster den barmhjertige foranstaltning han har truffet for at vi skal kunne bli forlikt med ham, den hellige, rettferdige Gud. (Johannes 3: 36) Denne kjærlige foranstaltning er «den løsepenge som ble betalt av Kristus Jesus». — Romerne 3: 23, 24, NW.

Apostelen Paulus viste at Kristi gjenløsningsoffer gav mulighet for to håp, ett «i himmelen» og ett «på jorden». Han skrev: «Det var Guds vilje å la hele sin fylde ta bolig i ham [Kristus], og ved ham forsone alle ting med seg selv, alt i himmelen og på jorden, da han skapte fred ved hans blod», som ble utgytt på torturpælen. — Kolosserne 1: 19, 20.

For å få del i et av disse håpene må vi stå i en rettferdig stilling innfor Gud, og det innebærer mye mer enn bare å «tro på Jesus». I de neste to artiklene skal vi redegjøre for nøyaktig hva dette innebærer for kristne som har et himmelsk håp, og for dem som håper å få leve evig på en paradisisk jord. Vi vil oppfordre deg til å lese videre. Nøl ikke med å be dem av Jehovas vitner som skaffet deg dette bladet, om å drøfte disse artiklene med deg sammen med Bibelen.

[Fotnoter]

[Uthevet tekst på side 5]

DEN KATOLSKE KIRKE lærer at rettferdiggjørelsen virkelig gjør et menneske rettferdig, men at en kan miste sin rettferdige stilling ved dødssynd eller vokse i rettferdighet ved personlig fortjeneste

[Uthevet tekst på side 6]

MANGE PROTESTANTER tror at de blir erklært rettferdige ved tro alene, og at det er nok å tro på Jesus for å bli frelst. Noen tror at rettferdiggjørelsen er forutbestemt

[Uthevet tekst på side 7]

BIBELEN lærer at mennesket har en fri vilje, og at Kristi gjenløsningsoffer gir mulighet for to håp, ett himmelsk og ett jordisk. Begge håp har tilknytning til det å komme i en rettferdig stilling innfor Gud