’Jeg løftet vingene som ørnen’

Fortalt av Ingeborg Berg

JEG ble født den 5. juni 1889 i Fredensborg i Nordsjælland, hvor også den kongelige sommerresidens, Fredensborg slott, ligger. Når den danske kongefamilien skulle ha gjester, som innbefattet konger og keisere fra andre europeiske land, ble fruene fra velstående hjem i Fredensborg bedt om å komme til slottet og hjelpe til med tilberedelsen av maten og med serveringen. Jeg kjente mange av disse fruene, og som liten pike fikk jeg ofte være med og fikk lov til å leke inne på selve slottet.

Jeg husker aller best tsar Nikolai II av Russland og hans familie. Utenfor tsarens soverom stod hans livvakt, en kosakk med dragen sabel. Kosakkene var glad i barn, og en gang forsøkte en av dem å gi meg en klem. Forskrekket, særlig på grunn av det store skjegget hans, flyktet jeg gjennom de lange gangene i slottet.

Den danske kong Christian IX fikk en gang besøk av tsar Nikolai II, keiser Vilhelm II av Tyskland og dronning Victorias sønn, som senere ble kong Edvard VII av England. De spaserte fritt omkring i gatene i Fredensborg og talte vennlig med folk, og tsar Nikolai klappet meg på hodet, mens jeg neide for ham. Det var en fredelig tid, og nasjonenes overhoder nærte ikke noen frykt for sin sikkerhet, slik de gjør i dag.

Freden opphører

I 1912 begynte jeg å arbeide som sykesøster i Sønderjylland for den danskvennlige befolkningen på den tyske siden av grensen. Sønderjylland hadde vært underlagt tysk herredømme siden krigen mellom Danmark og Preussen i 1864. Jeg hjalp mødre med nyfødte barn og ble godt kjent med mange av disse unge familiene.

I 1914 giftet jeg meg med en dansk grensevakt og kom til å bo på den danske siden av grensen. Kort tid etter ble det krig. Den ble senere omtalt som Den store krigen og kalles i dag den første verdenskrig. En morgen var det rullet piggtråd ut langs hele grensen, slik at en ikke lenger fritt kunne krysse den. Den fred og trygghet som vi inntil da hadde nytt godt av, var borte.

Vi fikk krigens redsler og meningsløshet på meget nært hold da vi opplevde at de unge fedrene i alle de familiene jeg hadde besøkt som sykesøster på den tyske siden av grensen, ble innkalt til militærtjeneste. Alle unntatt én falt på vestfronten ved Marne! Det var fryktelig å tenke på de unge enkene, som mistet sine menn, og på de små barna, som hadde mistet sine fedre. Hvordan skulle disse unge kvinnene nå kunne ta hånd om sine gårdsbruk? «Hvor er Gud?» spurte jeg.

Under krigen var situasjonen ved grensen ofte meget spent, ettersom flyktninger forsøkte å krysse grensen. Jeg fikk i oppdrag å visitere kvinner som var mistenkt for å være smuglere. Men ettersom det vanligvis var mat de smuglet, «overså» jeg det og lot dem passere. Krigen sluttet i 1918, og i 1920 ble Sønderjylland gjenforent med Danmark.

Jeg får tro på Gud

Selv om min tro på Gud var blitt svekket på grunn av alt det urettferdige jeg hadde sett, søkte jeg etter en mening med livet. Min mann, Alfred, og jeg gikk regelmessig i kirken, men vi fikk ikke svar på spørsmålene våre.

I 1923 flyttet vi til en liten fiskerlandsby ved Flensborg fjord, og Alfred begynte å arbeide som fisker. Vi ble snart kjent med en familie som var baptister. Selv om vi var lutheranere, tok vi imot en innbydelse til et bibelsk foredrag som skulle holdes på fergekroen i Egernsund. Før vi drog dit, falt jeg på kne og bad: «Hvis det finnes en Gud, så hør min bønn!»

Foredraget, som dreide seg om kvinnen ved brønnen i Sykar, førte til at jeg fikk lyst til å lese i Bibelen. Dette gjorde meg til et helt nytt menneske! Jeg skrev til min mor: «Du har alltid sagt at jeg burde omvende meg til Gud. Jeg tror at dette har skjedd nå, men jeg har vært redd for å fortelle deg det, fordi jeg fryktet for at den glede jeg har erfart, skulle forsvinne. Men den er fortsatt der!»

En tid senere, i 1927, fant jeg på loftet vårt en brosjyre som het «Frihet for Folket». Den fanget min interesse, og jeg ble så oppslukt av innholdet at jeg glemte både tid og sted. Det var ikke før barna kom hjem fra skolen og ville ha mat, at jeg klarte å løsrive meg.

Da Alfred kom hjem den kvelden, fortalte jeg ham begeistret om det jeg hadde lest. Jeg sa til ham at hvis det som stod i brosjyren, var sant, da var ikke kirken Guds hus, og vi burde straks melde oss ut av den og slutte å gå der. Alfred mente at dette ville være en noe forhastet beslutning å ta. Men vi ble enige om at vi skulle skrive til Selskapet Vakttårnets avdelingskontor i København og be om mer litteratur.

De svarte at hvis vi var interessert, ville de sørge for at vi fikk besøk av en reisende tilsynsmann. Det var bror Christian Rømer som kom. Vi lot ham få barnas rom og satte sengene deres ut på loftet. Om formiddagen og ettermiddagen drog bror Rømer ut for å forkynne fra dør til dør, og om kvelden studerte han med oss. Han ble hos oss i fire dager, og vi hadde en herlig tid. Da han hadde dratt, spurte jeg på nytt Alfred om vi ikke skulle melde oss ut av kirken. Denne gangen gikk han helhjertet med på det.

Alfred gikk derfor til presten med utmeldingen vår. Presten trodde at Alfred kom fordi det var et nytt barn som skulle døpes. Men da han ble klar over hva som var grunnen til Alfreds besøk, kunne han ikke tro det. «Hva er det som er galt med kirkens lære?» spurte han. Alfred nevnte treenighetslæren og læren om sjelens udødelighet og om et brennende helvete. «Bibelen lærer ikke dette,» sa Alfred. «Det sier vi da heller ikke til mennesker som kan tenke selv,» svarte presten. «Så presten tror altså at vi som sitter i kirken, er de rene analfabeter. Kan jeg nå få utmeldelsen min!» Det fikk han.

En overraskende fangst og dåp

Det skulle holdes et stevne i København, men vi hadde ikke råd til å reise dit. Jeg bad til Gud om at han måtte vise oss en måte vi kunne komme dit på, ettersom vi ønsket å bli døpt der. Like før stevnet drog Alfred ut på fjorden og fanget så mange ål at han fylte hele båten, og vi fikk råd til å reise. Fiskerne på stedet var forundret, for det året var det nesten ikke fanget noen ål i fjorden. Over 50 år senere snakket fiskerne der fremdeles om «miraklet». Vi kalte det selv for Peters fiskefangst. Den 28. august 1928 ble vi så døpt.

Dåpshandlingen var forskjellig fra de dåpshandlinger som blir foretatt i dag. Dåpsbassenget var bak et forheng. Da forhenget ble trukket til side, stod bror Christian Jensen klar til å foreta dåpshandlingen. Han hadde på seg snippkjole og stod midt i bassenget i vann til livet. Dåpskandidatene var kledd i lange, hvite kjortler. Først ble mennene døpt og deretter kvinnene.

Under stevnet i København bodde vi hos foreldrene mine. Da jeg kom hjem den kvelden, spurte far hvor vi hadde vært.

«Vi har vært på et møte,» sa jeg.

«Hva skjedde der?»

«Vi ble døpt,» svarte jeg.

«Ble dere døpt?» brølte han. «Var ikke den dåpen dere fikk som barn, bra nok?»

«Nei, far,» svarte jeg. Så gav han meg en kraftig ørefik idet han skrek: «Jeg skal døpe deg!»

Jeg var 39 år gammel og mor til fem barn da jeg fikk denne siste ørefiken av min far, som ellers var en meget snill og vennlig mann. Han nevnte aldri denne episoden mer. Alfred var heldigvis ennå ikke kommet hjem, og det gikk flere år før jeg fortalte ham hva som hadde skjedd.

En tid med sikting

Da vi kom hjem, besøkte jeg en som jeg hadde betraktet som en søster, og fortalte henne begeistret om stevnet og om at vi var blitt døpt. Hun satt helt stille og så sa hun: «Stakkars, stakkars søster Berg. Du må ikke tro på dette lenger. En av dagene kommer det en bror fra Flensborg, og han vil forklare hele sannheten for oss.»

Jeg var lamslått. Det var så vidt jeg klarte å sykle hjem. En kirkeklokke i nærheten slo, og for hvert slag var det som om jeg hørte ordene «død, død» i ørene mine. I mitt indre ropte jeg til Jehova om hjelp, og jeg husket ordene i Salme 32: 8, 9: «Jeg vil lære deg og vise deg den veien du skal gå. Jeg lar mitt øye hvile på deg og gir deg råd. Vær ikke lik hest og muldyr som ikke har forstand. Deres villskap må tøyles med tømme og bissel, ellers kommer de ikke til deg.»

Da jeg kom hjem, tok jeg bibelen min og leste Fadervår. Jeg falt til ro igjen. Så kom jeg til å tenke på lignelsen om den verdifulle perlen. (Matteus 13: 45, 46) Riket var likt denne perlen. Jeg ønsket å gi alt jeg hadde, for å vinne Riket. Disse tankene var til trøst for meg. Og det var også andre velsignelser.

I 1930 ble navnet på bladet Den Gylne Tidsalder forandret til Ny Verden (i dag Våkn opp!). Og året etter erfarte vi bibelstudenter den glede å få navnet Jehovas vitner. Den gangen var det bare noen få av oss i distriktet, og fra tid til annen ble det holdt møter hjemme hos oss. Den gaten vi bodde i, het Trappen, og vi ble kalt Trappen menighet.

Utholdenhet under flere prøvelser

I 1934 gjennomgikk jeg en større operasjon, og det medførte at jeg ble lam fra livet og ned. Jeg måtte holde sengen i to og et halvt år, og legene mente at jeg kom til å bli avhengig av rullestol resten av livet. Det var en svært vanskelig tid for meg, men jeg fikk enestående god hjelp av min familie.

Alfred kjøpte en bibel med stor skrift til meg, og den yngste sønnen vår laget et stativ, slik at jeg kunne ligge i sengen og lese. Men jeg ønsket også å forkynne, så Alfred satte opp en oppslagstavle ved veien som opplyste om de nyeste bladene. De som var interessert, kom inn for å besøke meg, og jeg snakket med dem. Denne tavlen førte til at folk i distriktet kalte familien vår «Ny verden».

De reisende tilsynsmenn var flinke til å besøke meg. Jeg ble derfor godt kjent med disse modne og erfarne brødrene, og jeg ble svært oppmuntret av dem. Jeg benyttet også tiden mens jeg lå syk, til å studere Bibelen, og den kunnskap jeg tilegnet meg, holdt meg oppe. Jeg følte det som om jeg ’løftet vingene som ørnen’. — Jesaja 40: 31.

Da vi i 1935 fikk forståelse av hvem den ’store skare’ er, sluttet de fleste brødre og søstre i distriktet, vår eldste sønn og datter innbefattet, å forsyne seg av brødet og vinen under minnehøytiden. Noen få av oss var imidlertid aldri i tvil om at vi hadde et himmelsk kall. Men vi gledet oss også over den nye forståelsen av Jehovas storslåtte hensikter med den store skare, som skal oppnå evig liv på jorden. — Åpenbaringen 7: 9; Salme 37: 29.

Helsen min ble litt etter litt bedre — trass i legenes forutsigelser — og jeg kunne igjen fullt ut ta del i det viktige forkynnelsesarbeidet.

Den annen verdenskrig og tiden deretter

På den andre siden av fjorden kunne vi se Tyskland, og vi begynte å merke nazismens innflytelse. Noen av naboene våre ble nazister, og de sa truende til oss: «Bare vent til Hitler kommer. Da havner dere enten i en konsentrasjonsleir eller på en øde øy!»

Vi følte at det var best å flytte. Noen vennlige mennesker skaffet oss en leilighet i Sønderborg, en større by ikke så langt unna. Den annen verdenskrig begynte i september 1939; vi flyttet den 28. mars 1940, og den 9. april samme år besatte tyske tropper Danmark. Jehovas vitner i Danmark led imidlertid ingen overlast under besettelsen.

Da Hitler til slutt led nederlag, begynte jeg å studere Bibelen med mange desillusjonerte tyskere som bodde i Sønderborg. Det har vært en stor glede for meg å se at mange av disse innviet sitt liv til Jehova. Jeg har også kunnet glede meg over at de fleste av mine barn og barnebarn tar aktivt del i den kristne tjeneste.

Jeg mistet min mann i 1962, et oldebarn i 1981 og min eldste datter i 1984. Hver gang har tjenesten for Jehova vært det som har hjulpet meg gjennom sorgen.

Det har vært vidunderlig å se den fremgang som Rikets gjerning har hatt i Danmark fra den gang jeg begynte i 1928. Da var det bare om lag 300 forkynnere i hele landet, men nå er det over 16 000! Jeg er takknemlig for at jeg i en alder av 100 år fremdeles kan være aktiv i Jehovas tjeneste. Jeg har virkelig erfart oppfyllelsen av ordene i Jesaja 40: 31: «Men de som venter på [Jehova], får ny kraft; de løfter vingene som ørnen, de løper og blir ikke utmattet, de går og blir ikke trette.»