Nye Gilead-misjonærer tar imot misjonærtjenestens gave

DEN 1. mars 1992 tok de 22 elevene i den 92. klassen ved Vakttårnets bibelskole Gilead imot en gave — misjonærtjenestens gave. Lloyd Barry, et medlem av det styrende råd, sa i sin tale til klassen: «Måtte dere motta denne vidunderlige gaven med stor glede, og måtte dere bruke den til å bringe glede til andre!»

Cirka 4662 inviterte gjester og medlemmer av Betel-familien kom for å overvære avslutningshøytideligheten i Jehovas vitners stevnehall i Jersey City i New Jersey. Ved hjelp av telefonoverføring kunne ytterligere 970 høre programmet på Selskapet Vakttårnets hovedkontor i Brooklyn, på farmene i Wallkill og undervisningssentret ved Patterson i staten New York. Alle lyttet oppmerksomt da elevene fikk gode råd som ville hjelpe dem til å sette pris på misjonærtjenestens gave og til å bruke den på en forstandig måte.

Programmet ble innledet med sang nummer 155, «’Ta imot hverandre’!», som ble sunget med begeistring. Deretter bad Gilead-skolens 98 år gamle rektor, Frederick W. Franz, en inderlig bønn, som rørte alle. Så ønsket ordstyreren, Carey Barber, et medlem av det styrende råd, alle velkommen til avslutningshøytideligheten og sa: «Det har aldri vært større behov for Gilead-misjonærer enn i dag.» Etter noen flere innledende bemerkninger introduserte han en rekke korte, nyttige taler.

Først talte Curtis Johnson, som er medlem av Betel-utvalget. Han behandlet temaet «Ta godt vare på hagen din». Bror Johnson sa at når disse nye misjonærene kom til sine tildelte distrikter, ville hver av dem ha en åndelig hage å stelle. (1. Korinter 3: 9) Jehovas folk over hele verden er en åndelig hage som lar rettferdighet spire fram og lovsang lyde for alle folkeslag. (Jesaja 61: 11) ’Den måten dere steller deres åndelige hage på i framtiden, vil ha avgjørende innvirkning på den framgang dere oppnår i misjonærdistriktet deres,’ understreket taleren. Hva vil hjelpe misjonærene til å ta godt vare på sin åndelige hage? ’Jehova kan være en beskyttende mur rundt deres åndelige hage. Hvis dere er fast bestemt på å gjøre et godt arbeid, må dere holde dere nær til ham i bønn og så handle i samsvar med bønnene deres.’

Deretter talte Lloyd Barry over temaet «Gled dere alltid i Herren». (Filipperne 4: 4) Med over 25 års erfaring fra misjonærtjenesten i Japan hadde han noen praktiske råd som kunne hjelpe de nye misjonærene til å glede seg over misjonærtjenestens gave. Han sa: ’Dere vil oppdage at den gleden dere har i tjenesten for Gud, hjelper dere til å overvinne mange av de påkjenninger og kanskje også noen av de fysiske problemer dere vil møte.’ (Ordspråkene 17: 22) Han minnet elevene om at de kanskje vil komme til å oppleve forhold og situasjoner som er helt annerledes enn dem de har vært vant til. De må kanskje også lære et nytt språk. ’Dere må arbeide hardt for å lære språket. Men når dere er i stand til å føre en samtale med mennesker på deres eget språk, vil også dette øke deres glede.’

Eldor Timm, som er medlem av trykkeriutvalget, talte deretter over temaet «Ha seiersprisen for øye». Hva er denne seiersprisen? Evig liv! For å oppnå dette må vi holde øyet fokusert på det. Taleren drøftet noen av likhetene og forskjellene mellom kristne som løper for å vinne det evige liv, og løpere som deltok i idrettskonkurranser i det første århundre. I likhet med idrettsutøvere må de kristne trene iherdig, følge reglene og kaste av seg byrder som tynger. Men i motsetning til bokstavelige løpere deltar de kristne i et livslangt løp og jager etter en pris som varer evig. Det vil ikke bare være én vinner; nei, alle som holder ut i dette løpet helt til slutt, vil motta prisen. Bror Timm avsluttet med å si: ’For å få livets seierspris må vi ha fred med Jehova, som er den som gir oss prisen. Og for å ha fred med Jehova må vi ha fred med våre brødre.’

Milton Henschel, et medlem av det styrende råd, talte deretter over temaet «Ved trøsten fra Skriftene har vi håp». (Romerne 15: 4) ’I de siste fem månedene har dere studert Bibelen flittig,’ begynte taleren. ’Dere har fordypet dere i den. Dere har et sterkt håp. Og når dere drar ut til deres tildelte distrikter, må dere huske grunnen til at håpet deres er så sterkt. Det er fordi dere har holdt dere nær til Bibelen.’ Som et eksempel på en bibelsk beretning som fyller oss med håp, henviste taleren til Dommerne, kapitlene 6 til 8, som forteller om hvordan Gideon fikk i oppdrag å utfri Israel av midjanittenes undertrykkelse. Etter å ha drøftet beretningen og dens betydning for vår tid sa han: ’Når dere har anledning til å fordype dere i Bibelen og tenke over disse tingene, har det en forfriskende virkning på dere. Dere får mot.’

Alle var spent på å høre hvilke gode råd skolens to førstelærere ville gi elevene med på veien. Først talte Jack Redford over temaet «Gjør det som er rett». Han gav elevene denne påminnelsen: ’På Gilead ble dere grundig opplært i det som er rett ifølge Bibelen. Nå drar dere ut til misjonærdistrikter som vil by på utfordringer. Og vi vet at dere sannsynligvis vil møte vanskeligheter underveis. Til tross for slike vanskeligheter og til tross for deres egne følelser vet vi at dere er i stand til å gjøre det som er rett.’ Hva er det som vil være til hjelp? For det første er det det å ha et rett syn på andre. Taleren sa: ’Vent ikke fullkommenhet av ufullkommenhet.’ Det å ha det rette syn på situasjoner som kan være en påkjenning, kan også være til hjelp. ’Det går opp og ned for oss alle,’ sa han. ’Hvem som helst kan mestre medgang. Det er hvordan du mestrer motgang, som avgjør om du kan holde ut i misjonærtjenesten.’ — Jakob 1: 2—4.

Gilead-skolens sekretær, Ulysses Glass, hadde valgt temaet «Hvilket håp er det for framtiden?» I en faderlig tone oppmuntret han de nye misjonærene til å holde håpet levende. (Ordspråkene 13: 12) ’En kan begynne å miste håpet på en nesten umerkelig måte,’ forklarte han. ’Omstendighetene kan få oss til å være altfor opptatt av oss selv i stedet for av vårt forhold til Gud. Vi blir kanskje syke eller føler oss dårlig behandlet av andre. Det kan også være at andre har flere materielle ting enn vi har, eller at de oppnår bedre resultater i tjenesten, og vi blir kanskje litt misunnelige. Hvis vi tillater slike følelser å få dominere vår tankegang, vil håpet om Riket snart bli uvirkelig i vårt hjerte og sinn, og det kan til og med være at vi stopper opp i løpet mot seiersprisen, det evige liv.’ Hva kan vi gjøre? ’Vi må treffe positive tiltak for å vekke håpet til live igjen. Vi må fylle vårt sinn og hjerte med Guds sikre løfter og ha vår fulle oppmerksomhet rettet mot Guds rikes realiteter. Og vi må gjenopprette kommunikasjonen med Jehova, for dette er noe som avgjort vil føre til glede.’

Deretter talte Karl Klein, et medlem av det styrende råd, over temaet «Hvorfor være ydmyk?» Og hva er svaret på dette spørsmålet? ’Fordi det er rett, riktig, forstandig og kjærlig å være det,’ forklarte han innledningsvis. Tilhørerne fulgte interessert med da han drøftet fire eksempler på noen som har vist ydmykhet, og som vi gjør vel i å etterligne: (1) Jehova Gud, som avgjort var ydmyk da han handlet med Abraham og Moses (1. Mosebok 18: 22—33; 4. Mosebok 14: 11—21; Efeserne 5: 1); (2) Jesus Kristus, som ’ydmyket seg og ble lydig helt til døden på en torturpæl’ (Filipperne 2: 5—8; 1. Peter 2: 21); (3) apostelen Paulus, som «tjente som en slave for Herren med den største ydmykhet» (Apostlenes gjerninger 20: 18, 19; 1. Korinter 11: 1); og (4) ’de som tar ledelsen blant dere’, slike som Selskapets første president, bror Russell, som en gang skrev: «Det arbeidet som det har behaget Herren å bruke våre ydmyke talenter i, har ikke så mye dreid seg om å skape noe nytt som om å gjenreise og å bringe i orden og harmoni.» (Hebreerne 13: 7) Bror Klein pekte også på andre vektige grunner til å være ydmyk. Det å følge rådet om å være ydmyk vil utvilsomt hjelpe de nye misjonærene til å gjøre forstandig bruk av misjonærtjenestens gave!

Etter disse bemerkningene overbrakte ordstyreren hilsener fra forskjellige steder rundt om på jorden. Tiden var nå inne til at de nye misjonærene skulle få sine avgangsvitnesbyrd. Misjonærene var kommet fra sju land — Canada, De forente stater, Finland, Frankrike, Mauritius, Nederland og Sverige. Men de vil bli sendt til 11 land — Bolivia, Estland, Grenada, Guatemala, Honduras, Mauritius, Peru, Togo, Tyrkia, Ungarn og Venezuela.

Etter en pause begynte ettermiddagens program med et forkortet Vakttårn-studium ledet av Joel Adams, som er medlem av tjenesteavdelingens utvalg. Så framførte elevene demonstrasjoner basert på noen av de opplevelsene de hadde hatt i felttjenesten i løpet av kurset. Til slutt ble skuespillet «Hvorfor bør vi respektere den teokratiske ordning?» oppført til oppbyggelse for hele forsamlingen, deriblant de nye misjonærene.

Ja, disse nye misjonærene kunne reise til sine tildelte distrikter med råd og oppmuntring som vil hjelpe dem til å bruke misjonærtjenestens gave til å bringe glede ikke bare til seg selv, men også til andre.

[Oversikt på side 22]

Statistikk over klassen

Antall land elevene kommer fra: 7

Antall land de ble sendt til: 11

Antall elever: 22

Gjennomsnittsalder: 33,4

Gjennomsnittlig antall år i sannheten: 16,7

Gjennomsnittlig antall år i heltidstjenesten: 11,8

[Bilde på side 23]

Den 92. klassen ved Vakttårnets bibelskole Gilead

På listen under er rekkene nummerert fra den forreste mot den bakerste, og i hver rekke er navnene ført opp fra venstre mot høyre.

(1) M. Chan Chin Wah; N. Bouancheaux; B. Chapman; A. Östberg; L. Cole; K. Jackson; A. Meerwijk. (2) J. Smith; K. Wollin; R. Chapman; N. Gabour; J. Chan Chin Wah; C. Smith; L. Edvik; (3) E. Bouancheaux; S. Östberg; K. Cole; R. Jackson; S. Gabour; V. Edvik; R. Meerwijk; G. Wollin.