Ediktet i Nantes — fremmet det toleranse?

«DETTE tar jeg min død av,» protesterte pave Clemens VIII i 1598 da han fikk høre at Henrik IV, kongen av Frankrike, hadde undertegnet Nantes-ediktet. Nå, 400 år senere, er det ikke harme og motstand dette ediktet vekker. Det blir isteden berømmet som et toleranseedikt og et av de viktige skrittene på veien mot garantert religionsfrihet for alle. Hva gikk ediktet i Nantes ut på? Fremmet det egentlig toleranse? Og hva kan vi lære av det i vår tid?

Et krigsherjet Europa

På 1500-tallet var Europa preget av intoleranse og blodige religionskriger. En historiker sier: «Kristi lære om å ha innbyrdes kjærlighet var aldri før blitt så spottet av hans etterfølgere som den ble på 1500-tallet.» Noen land, som Spania og England, drev klappjakt på religiøse minoriteter. Andre, for eksempel Tyskland, antok prinsippet «Cuius regio, eius religio», som betyr at den som styrer et område, bestemmer områdets religion. Alle som var uenige i herskerens religiøse valg, ble tvunget til å forlate området. Man unngikk krig ved at religionene ble holdt fra hverandre, og ved at man gjorde få eller ingen forsøk på å få religionene til å eksistere side om side.

Frankrike la seg på en annen linje. Geografisk lå landet mellom Nord-Europa, som i det store og hele var protestantisk, og Sør-Europa, som var katolsk. På midten av 1500-tallet var protestantene blitt en betydelig minoritet i dette katolske landet. En rekke religionskriger forsterket skillet mellom katolikker og protestanter.a Atskillige fredstraktater, eller ’urodempende edikter’, som de ble kalt, slo feil og førte ikke til noen fredelig religiøs sameksistens. Hvorfor valgte Frankrike å legge vekt på toleranse framfor å etterligne sine naboland?

Fredspolitikk

Den tanke at det ikke nødvendigvis var umulig å oppnå fred der det var religiøs splid, vant innpass, trass i utbredt intoleranse. På den tiden hang spørsmålet om religiøs tro generelt sett nøye sammen med borgerlig troskap. Var det mulig å være fransk og samtidig ikke tilhøre den katolske kirke? Noen mente tydeligvis at det var det. I 1562 skrev Michel de l’Hospital, en fransk statsmann: «Ikke engang den som blir ekskommunisert, slutter å være borger.» En katolsk gruppe som var kjent som Les Politiques, argumenterte i de samme baner.

De mislykkede fredstraktatene som ble undertegnet i Frankrike, innlemmet noen av disse nye ideene. De fremmet også den tanke at det å glemme fortiden var en måte å bygge framtiden på. I ediktet i Boulogne av 1573 het det for eksempel: «La alt det som fant sted, . . . forbli dødt og maktesløst, som om det ikke var skjedd.»

Frankrike hadde mye å glemme. Før Henrik IV ble konge i 1589, hadde den fredstraktaten som hadde vart lengst, bare holdt i åtte år. Frankrike slet med både økonomiske og sosiale problemer. Indre stabilitet var sårt tiltrengt. Henrik IV var ikke ukjent med verken religion eller politikk. Han hadde vekslet mellom protestantismen og katolisismen flere ganger. Etter at han hadde sikret seg fred med Spania i 1597 og omsider hadde fått slått ned indre stridigheter i 1598, var han i stand til å påtvinge både protestantene og katolikkene en fredsavtale. I 1598, etter at Frankrike hadde hatt religionskriger i over 30 år, undertegnet kong Henrik IV Nantes-ediktet.

Hva ediktet inneholdt

Ediktet i Nantes, som Henrik undertegnet, bestod av fire deler. Hoveddelen inneholdt 92 eller 95 artikler, og en annen del hadde 56 skjulte, eller «spesielle», artikler som redegjorde for protestantenes rettigheter og plikter. Ediktet var bygd opp omkring tidligere fredsavtaler, som utgjorde to tredjedeler av artiklene. Men i motsetning til tidligere tilfeller tok det lang tid å utarbeide dette ediktet. Ediktet er usedvanlig langt, og en forklaring på det kan være at det tok for seg problemer på en utførlig måte. Det virket som om det var et resultat av at amatører hadde inngått kompromisser. Hva gikk noen av de rettighetene som ediktet innrømmet, ut på?

Ediktet innrømmet franske protestanter full samvittighetsfrihet. De fikk også status som respektert minoritet med rettigheter og privilegier. En av de skjulte artiklene garanterte dem til og med beskyttelse mot inkvisisjonen når de reiste utenlands. Dessuten fikk protestantene samme borgerlige status som katolikkene og kunne inneha statsembeter. Men fremmet ediktet egentlig toleranse?

Hvor tolerant var det?

I betraktning av den måten religiøse minoriteter ble behandlet på i andre land, var ediktet i Nantes «et dokument som vitnet om en usedvanlig politisk visdom,» sier historikeren Elisabeth Labrousse. Det som Henrik ønsket på lang sikt, var å se protestanter vende tilbake til katolisismen. I mellomtiden var religiøs sameksistens et kompromiss, den eneste løsningen for at ’alle undersåttene skulle kunne tilbe Gud og be til ham,’ sa Henrik.

I virkeligheten begunstiget ediktet katolisismen, som ble erklært for å være den dominerende religion og skulle gjenvinne sin tidligere posisjon i hele riket. Protestantene måtte betale den katolske tienden og ta hensyn til katolske helligdager og restriksjoner når det gjaldt ekteskap. Dessuten hadde protestantene bare frihet til å utøve sin gudsdyrkelse på spesifiserte geografiske steder. En annen ting var at ediktet bare tok for seg protestantisk og katolsk sameksistens. Andre religiøse minoriteter var ikke tatt med. Muslimer, for eksempel, ble utvist fra Frankrike i 1610. Hvorfor blir ediktet berømmet i vår tid, når det var så som så med toleransen?

Viktige følger

Datidens krøniker gav ediktet liten omtale. Historikerne sier at det ble en skuffelse. Men nå blir det betraktet som et mesterstykke hva politisk diplomati angår. Ediktet kalte protestantismen en religion og ikke kjetteri. Det at en annen religion enn katolisismen ble anerkjent, åpnet veien for religiøs pluralisme. En historiker sier at dette «hadde den virkning at den fanatisme som truet både protestanter og katolikker, ble renset for sin franske ildfullhet». Ediktet erkjente at det ikke var religion som var det avgjørende når det gjaldt lojalitet mot staten eller nasjonal identitet. Og det var kriminelle handlinger, ikke religiøs tilknytning, som ble kriteriet for søksmål. Disse ideene gjenspeilte enda større forandringer.

Da kong Henrik undertegnet ediktet, var han først og fremst opptatt av nasjonal enhet. Ediktet skilte derfor nasjonal enhet fra religiøs enhet. «Det innledet en sekulariseringsprosess . . . Det erkjente at nasjon og trosbekjennelse ikke lenger var synonymt,» sier en historiker. Mens den katolske kirke beholdt en viss makt, ble statens makt betraktelig styrket. Monarken skulle være den som avgjorde saken når det oppstod konflikter. Politiske eller juridiske løsninger på religiøse problemer betydde at politikken stod over religionen. Det er grunnen til at en historiker omtaler ediktet som «den politiske makts seier over kirkens rolle». En annen sier at det «markerte et avgjørende øyeblikk i framkomsten av den moderne stat».

Betydningen i vår tid

Noe av det som ble framholdt i ediktet i Nantes, ble senere antatt av andre regjeringer. Etter hvert var det mange land som redefinerte forholdet mellom religion og politikk og satte statens myndighet på et nytt fundament. Den retning man til slutt valgte i Frankrike (i 1905), var å skille kirke og stat fullstendig. Jean Baubérot, en fremtredende professor i historie og sosiologi, sier at denne ordningen er «den beste beskyttelse av minoriteter» i et klima som er preget av økende intoleranse. Andre land, som har beholdt en statsreligion, har i sin grunnlov valgt å garantere religionsfrihet og lik behandling av alle.

Det er imidlertid mange i dag som mener at det fortsatt er mer man kan gjøre for å beskytte religionsfriheten. «Man feirer minnet om ediktet i Nantes én gang hvert hundrede år, mens man bryter det resten av tiden,» sier journalisten Alain Duhamel. Noen informerte kommentatorer framhever for eksempel den intoleranse som blir vist når man utelukker andre ved vilkårlig å stemple alle minoritetsreligioner som «sekter». For 400 år siden var det virkelig nødvendig at man lærte å leve sammen i fred og uten fordommer. Men det er like viktig å lære dette den dag i dag.

Spørsmål som er inne i bildet

Det er ikke religionsfrihet når myndigheter vilkårlig begunstiger noen religionssamfunn og ikke andre. I Frankrike er det noen instanser som betrakter Jehovas vitner som et religionssamfunn, mens det er andre som ikke gjør det. Paradoksalt nok er det en verdslig stat som definerer hva som er en religion, og hva som ikke er det. Denne praksis begynner med diskriminering og fører til forfølgelse. Dessuten «kan det også skape en presedens som kan spre seg til mange forskjellige land og mange forskjellige religiøse foreninger,» sier Raimo Ilaskivi, som er medlem av Europaparlamentet. Universitetslektor Jean-Marc Florand konkluderer derfor: «Det er et skadelig slag for Frankrike og utfoldelsen av friheter. Som katolikk er jeg virkelig bekymret over dette.» Men man kan lære av historien, hvis man er villig til det.

På en konferanse som UNESCO (FNs organisasjon for undervisning, vitenskap og kultur) nylig holdt, sa en av talerne at «én måte å feire minnet om Nantes-ediktet på er å tenke på den status religioner har i vår tid». Ja, den beste måten å minnes ediktet i Nantes på er å gå inn for å beskytte religionsfriheten for alle!

[Fotnote]

[Ramme på side 20]

Religionsfriheten i Frankrike i dag

Noen ganger glemmer man det man har lært av fortiden. Da Henrik IV argumenterte til fordel for Nantes-ediktet, erklærte han: «Det skal ikke lenger være noen forskjell på katolikk og hugenott.» Jean-Marc Florand, som foreleser i jus ved Paris-XII universitet, forklarer i den franske avisen Le Figaro at loven i Frankrike siden 1905 har «sidestilt alle religioner, trosretninger og sekter». Diskriminering og fordommer burde høre fortiden til.

I 1998, akkurat 400 år etter at ediktet i Nantes ble undertegnet, ser det ut til at man, ironisk nok, har glemt hva man skulle lære av det — at alle borgere bør garanteres religionsfrihet og lik behandling. Jehovas vitner, det tredje største kristne trossamfunn i Frankrike, har utøvd sin religion der i nesten hundre år. Likevel har en rapport fra det franske parlamentet benektet at Jehovas vitner er et trossamfunn i lovens forstand. Som følge av det er det noen franske myndigheter som rutinemessig diskriminerer Jehovas vitner når det gjelder deres rettigheter. I barnefordelingssaker hender det for eksempel ofte at franske dommere betviler at foreldre som er Jehovas vitner, er skikket til å beholde foreldreansvaret. Denne tvilen skyldes rett og slett foreldrenes religiøse tilknytning. Noen fosterforeldre løper også en stadig større risiko for å miste omsorgen for de barna de tar seg av, fordi de er Jehovas vitner.

I den senere tid har franske myndigheter truet med å pålegge de bidragene som Jehovas vitner gir til sine menigheter, en vilkårlig skatt. Ifølge den ikke-statlige organisasjonen Menneskerettigheter uten grenser skaper dette «en farlig presedens» som er i strid med resolusjoner vedtatt av Den europeiske menneskerettighetsdomstol. Den europeiske union (EU) garanterer religionsfrihet. Den europeiske menneskerettighetsdomstol har gjentatte ganger anerkjent Jehovas vitner som en «kjent religion», noe som gjør at det blir enda vanskeligere å forstå den avgjørelse noen franske myndigheter har tatt.

Jehovas vitner har vært aktive i Frankrike i nesten hundre år

Over: Mange familier i Frankrike har vært Jehovas vitner i flere generasjoner

Øverst til venstre: Roubaix menighet, 1913

Nederst til venstre: Jehovas vitner i Nord-Frankrike, 1922

[Bilde på side 19]

Henrik IV, konge av Frankrike

[Rettigheter]

© Cliché Bibliothèque Nationale de France, Paris