En ny løpebane som fører til varig lykke

JEG bestemte meg tidlig for å bli sangerinne. Med tiden ble jeg godt kjent som fadosangerinne i Lisboa — fado er en spesiell portugisisk folkesang. Etter hvert opptrådte jeg også i andre byer i Portugal og dessuten i landets nasjonale kringkasting, Emissora Nacional.

Min impresario arrangerte en turné i Spania hvor jeg sang i Madrid, Barcelona, Zaragoza og Bilbao. Senere opptrådte jeg i Frankrike og var deretter over to år i Angola i Afrika. Der sang jeg i den ene byen etter den andre, og i 1972 ble jeg valgt til «fadodronning».

Men fordi jeg var sopran, var jeg først og fremst interessert i klassisk musikk. Da jeg kom tilbake til Lisboa, begynte jeg derfor å studere klassisk musikk. Men selv om jeg var helt oppslukt av min sangkarriere, var jeg egentlig ikke tilfreds. Jeg hadde et åndelig tomrom inne i meg. Jeg ønsket å føle nærhet til Gud, men visste ikke hvordan jeg skulle nærme meg ham.

I 1973 var jeg i Brasil på sangturné. En kveld etter en opptreden i fjernsynet ble de medvirkende invitert til et cocktailselskap. Min brasilianske impresarios kone ledet samtalen inn på de urovekkende sosiale forholdene og verdensbegivenhetene og fikk oss til å komme fram med våre synspunkter. Det gjorde inntrykk på meg at hun åpent fortalte at hun trodde Gud kunne tilby en løsning på problemene som det kunne være verdt å tenke over. Jeg bekjente at jeg trodde på Gud. I løpet av kvelden var hun så vennlig å gi meg en bok som het «Den sannhet som fører til evig liv». Først senere forstod jeg at hun var et av Jehovas vitner.

Min siste plateinnspilling

Like etterpå reiste jeg tilbake til Portugal for å synge inn min tredje plate, og det var meningen at jeg deretter skulle til Brasil igjen og fortsette turneen. Jeg ante ikke da at dette skulle bli min siste plateinnspilling.

Mens jeg var i Lisboa, fikk jeg besøk av en ung kvinne som begynte å snakke om de velsignelser Guds rike skal bringe menneskene her på jorden. Jeg hørte oppmerksomt etter da hun leste fra Bibelen om de meget interessante og velkomne forandringer Gud har lovt dem som lengter etter rettferdighet.

Det jeg hørte, gjorde dypt inntrykk på meg. Jeg hadde lengtet etter nettopp slike forhold som hun beskrev ved hjelp av Bibelen. Det var velgjørende for meg å høre dette, for selv om jeg fremdeles var ung, hadde jeg allerede en skilsmisse bak meg fordi min mann hadde stukket av med en annen kvinne.

Du forstår sikkert hvor overrasket jeg ble da denne kvinnen tilbød meg den samme boken som jeg hadde fått i Brasil. De samtalene vi senere hadde, fikk meg til å forstå at det er noe som er mer verdifullt i livet enn rikdom og berømmelse. Jeg var fast bestemt på å lære mer om Bibelens enestående løfter.

En viktig beslutning

Mitt ukentlige studium av Bibelen var en glederik erfaring. Jeg begynte snart å komme i et nært personlig forhold til min Skaper, Jehova Gud.

Det skal medgis at jeg hadde mine vanskelige stunder etter at jeg besluttet meg for å oppgi min innbringende karriere som profesjonell sanger. Mine omgivelser la sterkt press på meg for å få meg til å vende tilbake til Brasil. Jeg ble også tilbudt en kontrakt om å opptre i Porto i den nordlige delen av Portugal. Baktanken med dette tilbudet var at jeg kanskje ville ombestemme meg og fortsette å synge hvis man bare fikk meg bort fra Lisboa.

Men jeg hadde truffet min beslutning. Jeg bestemte meg for å reise til Frankrike og bo hos min søster som var gift, for å komme helt bort fra dem som forsøkte å lokke meg tilbake til kunstnerbanen. Men det gikk ikke bedre enn at min søster og hennes mann ble rasende på meg på grunn av min nye tro. De ville ikke engang la meg få ha mitt ukentlige bibelstudium i deres hjem. Dermed måtte jeg reise 30 kilometer hver gang for å unngå å forsømme studiet. Til slutt bad de meg om å flytte ut av hjemmet deres.

Nå var jeg overlatt til meg selv. Jeg ble imidlertid ansatt hos en velstående dame. Hun bestemte seg for å feriere i tre måneder på sin private greske øy, og jeg ble bedt om å følge med henne. Men jeg innså farene ved å bli avskåret fra Jehovas folk og ville derfor ikke være med på reisen.

I stedet overvar jeg den sommeren, i 1974, de portugisiske møtene på Jehovas vitners områdestevne i Toulouse i Frankrike. Det var over 12 000 til stede, og jeg ble døpt ved dette stevnet som et symbol på min innvielse til Jehova Gud. Dette var første gang jeg var på stevne, og det var samtidig siste gang de portugisiske vitnene behøvde å reise utenlands for å overvære et stevne fordi slike arrangementer var forbudt i Portugal. Fra da av fikk de lov til å ha sine stevner i Portugal.

En ny løpebane

Det at jeg var med på stevneforberedelsene i Toulouse i en måned, fikk stor betydning for meg. Det var et enestående privilegium å ha daglig kontakt med solide kristne brødre og søstre som hadde vært trofaste i mange år under Salazars diktatoriske styre i Portugal.

Mitt nære samarbeid med disse heltidstjenerne førte til at jeg også fikk et sterkt ønske om å begynne i heltidstjenesten. Seks måneder etter at jeg var døpt, begynte jeg så i heltidstjenesten i Portugal. Ikke lenge etterpå ble jeg spurt om jeg ville ta imot et spesielt tjenesteoppdrag. Hvem skulle jeg arbeide sammen med? Maria Eulalia da Luz, den forkynneren som hadde besøkt meg i Lisboa og tilbudt meg boken Den sannhet som fører til evig liv.

Et distrikt med mange revolusjonære

Vi ble først sendt til det sørlige Portugal. Dette var et område som var blitt dominert av kommunistpartiet etter statskuppet i 1974. Stemningen var hysterisk i de små byene i Baixo Alentejo-regionen hvor vi forkynte. Vi ble snart utsatt for voldsom motstand.

Det hendte ofte at menn forsøkte å ta motet fra oss ved å kaste stein på det huset vi hadde leid, og det betydde at vi hadde mange søvnløse netter. Det neste som skjedde, var at en bombe eksploderte utenfor inngangsdøren og ødela låsen. Da skjedde det utrolige at en mann som hadde motarbeidet oss, leide ut et bedre hus til oss fordi han forstod at det var farlig for oss å bo så isolert. En dag da vi ikke var hjemme, ble døren slått inn av noen motstandere. Tenk deg hvor overrasket vi ble da vi kom hjem og fikk se at vår nye vert holdt vakt ved huset! Vi takket Jehova for hans beskyttelse. — Salme 145: 18, 19.

Til tross for motstanden viste det seg at arbeidet vårt i dette distriktet var meget fruktbringende. Da vi reiste derfra, kunne vi glede oss over at det var blitt dannet to nye menigheter av Jehovas vitner, og begge hadde sin egen fine Rikets sal.

En virkelig utfordring

I 1977 fikk vi et nytt distrikt å arbeide i. Da ble vi nemlig sendt til Madeira. Naturen der er overveldende vakker og klimaet mildt og godt, men det var fysisk anstrengende å ta seg fram i det fjellendte landskapet.

I dette distriktet traff vi mennesker som var den rake motsetning til dem vi hadde møtt i vårt forrige distrikt. Folks religiøse hengivenhet var rettet mot forskjellige «helgener». Analfabetisme var utbredt, og mange mennesker var under sterk innflytelse av overtro. Vi kunne tydelig se virkningene av de åndelig sett «tunge bører» som falske religiøse ledere lesser på folks skuldrer. Dette motiverte oss kraftig til å gjøre vårt ytterste for å formidle åndelig hjelp og støtte til dem som ’strevde og bar tunge byrder’. — Matteus 11: 28, 29; 23: 4.

Folk kunne ofte si til oss at de var katolikker og derfor ikke trengte noe fra oss. Jeg spurte om de fremdeles bad den fine bønnen Fadervår. Hvis de svarte bekreftende på det, kom jeg inn på at vi jo alle lengtet etter at Guds vilje skulle skje på jorden, ettersom menneskene ikke utretter særlig mye godt nå for tiden. Hvis de sa seg enig i dette, spurte jeg om de var interessert i å få vite hva som er Guds vilje med oss. Denne fremgangsmåten førte ofte til at de begynte å lytte, og resultatet ble en hyggelig samtale.

En dag mens jeg snakket med en kvinne som viste interesse for Rikets budskap, skvatt jeg plutselig til ved at en rekke kinaputter begynte å smelle omkring meg på alle kanter. Mannen som angrep meg, var sønnen til den interesserte kvinnen. Han hadde et hissig gemytt, og i sinne kastet han en bok etter meg og traff bena mine. Han hadde også en sigd av den typen som blir brukt til å høste bananer med, og den svingte han over hodet mitt og truet med å drepe meg. Plutselig kom en annen mann fram mellom banantrærne, det eneste menneske han hadde respekt for. Han ropte med myndig stemme: «Hva er det du gjør?» og hindret villmannen i å angripe meg.

Også ved to andre anledninger ble jeg truet på livet mens jeg var i dette distriktet, og begge gangene fikk jeg oppleve Jehovas beskyttelse. (Salme 68: 20, 21) Det var faktisk mange i dette distriktet som var mottagelige for det gode budskap om Guds rike, og da vi reiste derfra, var det mange flere til stede ved våre møter enn da vi kom.

I et annet distrikt på Madeira begynte jeg å studere Bibelen med en kvinne hvis mann ikke var vennlig stemt overfor oss. Men han hadde stor respekt for Bibelen. Han var baker og arbeidet om natten, og uten at vi visste om det, pleide han å lytte til vårt ukentlige studium etter at han våknet. Hans interesse ble større for hvert studium, men det forvirret ham å høre at Guds navn er Jehova.

Han besluttet seg for å undersøke dette selv i sin egen bibel, men den hadde kommet bort for ham. Han ville finne fram til sannheten om Guds navn og lette fortvilt etter sin «gamle, ekte bibel» for å komme til bunns i saken. Under en grundig rengjøring i bakeriet litt senere dukket hans dyrebare bibel opp. Han fant ivrig fram til flere skriftsteder, og der stod det! Det var ikke tvil om at Guds navn er Jehova. (Salme 83: 19, den portugisiske oversettelsen) I løpet av kort tid gjorde han bemerkelsesverdige fremskritt og ble døpt. I dag tjener han trofast i menigheten.

Mitt nyeste oppdrag

For tiden utfører jeg min tjeneste i byen Braga i Nord-Portugal. Dette stedet har i mange år vært et religiøst senter med en kjent katolsk helligdom og et katolsk universitet. Hvem skulle ha trodd at den dagen ville komme da medlemstallet gikk ned i mange kirker? Dette er faktisk i ferd med å skje nå.

Vi treffer mange mennesker som tror på utviklingslæren, og som åpent bekjenner at de er agnostikere. En av våre bøker som peker på en rekke kjensgjerninger som vitner om en skapelse, nemlig Livet — et resultat av utvikling eller skapelse?, er et effektivt redskap til å ’rive ned tankebygninger og alt stort og stolt som reiser seg mot kunnskapen om Gud’. — 2. Korinter 10: 4, 5.

Den beste livsgjerning

Når jeg ser tilbake på de siste 15 årene, er jeg helt overbevist om at jeg valgte den beste løpebane da jeg bestemte meg for å bruke stemmen min til å fortelle andre om Guds storslagne løfter, i stedet for til å underholde andre med sang. Den inntrengende oppfordringen til å bruke stemmen til å bringe «godt budskap» kommer fra Jehova og gjelder alle som vil ta imot den. — Matteus 24: 14; Romerne 10: 13—15.

Det er noe stort ved det at vi har fått anledning til å forsøke å nå fram til dem som «strever og bærer tunge byrder», og oppfordre dem til å ’komme og få livets vann for intet’. (Åpenbaringen 22: 17) Budskapet fra Guds Ord rører ved en streng i ydmyke menneskers hjerte. Min medarbeider i heltidstjenesten og jeg føler at det er et privilegium å få lov til å bruke stemmen sin til å lovprise Gud og bringe evige velsignelser til andre — i stedet for til å oppnå rikdom og berømmelse.

Jeg føler det slik at den sangvirksomhet jeg nå deltar i, er langt mer betydningsfull enn min tidligere sangkarriere, for jeg gjør det som salmisten sa: «Syng for Herren, pris hans navn, forkynn fra dag til dag hans frelse!» (Salme 96: 2) — Fortalt av Madalena Ferraz Martins.

[Bilde på side 24]

Madalena Ferraz Martins og hennes medarbeider i heltidstjenesten, Maria Eulalia da Luz