Animasjonsfilmer som når hjertet

Jakob, den herlige lille gutten i videoserien Bli Jehovas venn på jw.org, er nå kjent over hele verden. Den første delen av denne serien, som også ble utgitt på dvd, har allerede blitt oversatt til over 130 språk, og det har kommet hundrevis av brev om denne videoserien.

Det følgende brevet kom fra en elleve år gammel jente og søsteren hennes på åtte: «Vi vil gjerne gi et bidrag til det verdensomfattende forkynnelsesarbeidet. Vi tjente disse pengene ved å ale opp to kalver og så selge dem. De het Big Red og Earl. Vi har lyst til å gi dere disse pengene fordi vi tenkte at dere kan bruke dem på å lage flere Bli Jehovas venn-filmer. Vi tenkte at det hadde vært kult å se hva Jakob ville gjøre hvis han fikk en lillesøster og ikke fikk så mye oppmerksomhet lenger. Jakob-filmen er favorittfilmen vår!»

Mange barn har lært seg hele dvd-en utenat, også sangen og det fortelleren sier. En søster skrev at det i hennes menighet på 100 forkynnere er 40 barn, de fleste under ti år. Hun satt på tredje rad da sang nummer 120 ble sunget på slutten av et møte. Hun fikk tårer i øynene av å høre alle barna synge «sin sang» med så stor innlevelse og glede.

En bestemor fortalte at barnebarnet hennes så dvd-en to ganger og etterpå sa: «Jeg må rydde rommet mitt, sånn at ingen tråkker på lekene mine og faller og slår seg.» Hun var så bestemt på dette at hun insisterte på at hun ville rydde rommet før hun satte seg for å spise.

I en landsby i Sør-Afrika var det hver dag mange barn som kom og gikk hos en familie som var Jehovas vitner. Noen trodde at det var fordi denne familien pleide å selge godteri. Men barna i landsbyen hadde blitt invitert av andre barn for å se videoen Lydighet gir lykke og fred på sitt språk – xhosa. En gang var det elleve barn til stede samtidig, og alle hadde lært seg sangen utenat.

I Ecuador var det to quechua-talende gutter som ikke var Jehovas vitner, den åtte år gamle Isaac og den fem år gamle broren hans, Saul, som pleide å spare lunsjpengene sine og bruke dem på lekepistoler, lekesverd og actionfigurer. En dag bad moren dem om å rydde rommet og legge alle lekene sine oppi en pappeske under sengen. Senere fikk guttene dvd-en Bli Jehovas venn i gave, og de så den sammen. En uke senere, da moren gjorde rent i huset, så hun at det nesten ikke var noen leker igjen i pappesken under sengen, bare en lekebil. Hun spurte guttene: «Hvor er alle lekene?» De svarte: «Jehova liker ikke sånne leker, så vi kastet dem i søppelet.» Nå når andre barn i nabolaget leker med leketøy som har med vold å gjøre, sier Isaac: «Ikke lek med sånne ting. Jehova liker det ikke!»