Singapore bak fasaden
PANG! De tunge ståldørene i kvinnefengselet Changi i Singapore smalt igjen bak en sped, 71 år gammel kristen enke. Hun var et av Jehovas vitner og hadde forsøkt å forklare en dommer: «Jeg er ingen trussel mot dette lands regjering.»
Pang! Den neste som ble sperret inne, var en 72 år gammel kristen bestemor. Hva bestod hennes forbrytelse i? Hun var i besittelse av fire bibelske publikasjoner som var utgitt av Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap, deriblant sitt personlige eksemplar av Bibelen.
Til sammen 64 Singapore-borgere fra 16 til 72 år ble arrestert og dømt. Av dem nektet 47 av prinsipielle grunner å betale bøter, og de ble dømt til fengsel ifra én uke til fire uker. Hvordan kunne dette skje i en bystat som etter enkeltes mening er et av de beste bosteder i hele verden? Hvordan kunne dette skje i en bystat som er kjent over hele verden for sin stabile økonomi, sin fenomenale framgang, sine moderne bygninger og sin påståtte religiøse toleranse?
En moderne bystat
La oss først ta et kort historisk overblikk. Grunnlaget for Singapores utvikling i nyere tid ble lagt i 1819, da briten sir Thomas Stamford Raffles kom dit. Raffles representerte Det ostindiske kompani og var på utkikk etter en base for selskapets virksomhet i Østen. Han bestemte seg for å satse på Singapore. Slik oppstod etter hvert et handelsknutepunkt som har hatt stor betydning for utviklingen i Øst-Asia fram til denne dag.
Før Singapore oppnådde uavhengighet, gikk byen for å være snusket og vanskjøttet. I dag ville det ikke falle noen inn å si at byen er snusket. Det motsatte er tilfellet. I løpet av de siste 30 årene er byen blitt nesten fullstendig ombygd. Der det er mulig, er den gamle byens særpreg blitt bevart, enten ved at man har beholdt de gamle bygningsfasadene, eller ved at historiske bygninger er blitt fullstendig innlemmet i moderne bygninger. Singapore er blitt et knutepunkt for sjøverts transport i Østen. Det kan ofte være opptil 800 skip på havnen samtidig. Moderne høyteknologisk utstyr gjør det mulig å losse og laste svære containerskip i løpet av noen timer. I byens finanssentrum forlanger man og oppnår en pris på 400 000 kroner eller mer pr. kvadratmeter for fast eiendom.
Befolkningen på omkring 3,4 millioner innbyggere er en variert blanding av kinesere, malayer, indere, europeere og andre. Blant de språkene de benytter, er mandarin, malayisk, tamil og engelsk.
Singapore har et av de mest effektive transportsystemer i verden med hurtiggående trafikk over og under jorden i et samferdselsnett på til sammen 83 kilometer. Grønne parker er spredt omkring i byen og pynter opp blant de ruvende moderne bygningene. En severdighet som ikke er til å komme utenom for dem som besøker byen for første gang, er det fullstendig oppussede Raffles Hotel, som nå blir betraktet som et nasjonalmonument fordi det skriver seg fra 1889. En annen severdighet er den botaniske hagen på over 500 mål. Førti mål av dette området er et bevart stykke jungel hvor tigrer en gang streifet omkring.
Lovfestet religionsfrihet
Singapore kan ikke bare henvise til en økonomisk framgang som savner sidestykke, men også til et løfte om religionsfrihet som skulle gjelde alle som bor i landet. Dessverre har Singapore ikke oppfylt dette løftet. Noen som særlig har fått merke dette, er de som kommer sammen med Jehovas vitners menighet.
Artikkel 15(1) i republikken Singapores grunnlov utgjør den grunnleggende garantien for tilbedelsesfrihet: «Enhver har rett til å bekjenne og utøve sin religion og utbre den.»
Grunnlovens artikkel 15(3) inneholder følgende garanti: «Enhver religiøs gruppe har rett —
a) til å styre sine egne religiøse anliggender,
b) til å opprette og opprettholde institusjoner som skal tjene religiøse formål eller velgjørenhetsformål, og
c) til å anskaffe og besitte eiendom og disponere og forvalte den i samsvar med loven.»
Allerede i 1936 var Jehovas vitner en del av samfunnet i Singapore. De holdt i mange år regelmessige menighetsmøter i sin egen Rikets sal i Exeter Road 8, rett overfor en travel markedsplass. Menigheten blomstret og bidrog samtidig på sin egen måte til stabilitet i samfunnet.
Jehovas vitner rammet av forbud
Denne fredelige tilstanden tok slutt den 12. januar 1972. Myndighetene bestemte da, under henvisning til kapittel 109 i loven om utvisning, at de kristne misjonærene Norman David Bellotti og hans kone, Gladys, som hadde bodd i Singapore i 23 år, måtte forlate landet. Like etterpå ble Jehovas vitners menighet i Singapore strøket av det offentlige register over trossamfunn. Etter noen timer ble Rikets sal beslaglagt av politiet, som brøt seg inn gjennom hoveddøren. Nesten umiddelbart etterpå ble all litteratur som var utgitt av Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap, forbudt. Slik begynte en periode med undertrykkelse av Jehovas vitner.
Rikets sal ble deretter solgt av staten som et ledd i den vilkårlige aksjonen — uten at menigheten ble underrettet, uten at den fikk anledning til å uttale seg eller forsvare seg, uten lov og dom.
Myndighetene i Singapore har gang på gang hevdet at det totale forbudet var på sin plass fordi Jehovas vitner ikke vil utføre militærtjeneste. Så sent som 29. desember 1995 skrev K. Kesavapany, Singapores faste representant ved De forente nasjoners avdeling i Genéve, følgende i et brev til Hans eksellense Ibrahim Fall, som er visegeneralsekretær i kommisjonen for menneskerettigheter ved De forente nasjoners avdeling i Genéve:
«Min regjerings forbud mot bevegelsen Jehovas vitner utspringer fra hensynet til nasjonens sikkerhet. Bevegelsens fortsatte eksistens ville virke nedbrytende på den offentlige velferd og orden i Singapore. En naturlig følge av at Jehovas vitner er blitt strøket av det offentlige register, er at alle deres publikasjoner er blitt forbudt i den hensikt å effektivisere forbudet mot bevegelsen og stanse utbredelsen av deres tro.»
Med hensyn til argumentet om at Jehovas vitner utgjør en fare for Singapores nasjonale sikkerhet, kan det opplyses at antallet av unge menn som nekter militærtjeneste, er cirka fem personer årlig. Singapore opprettholder en militær styrke som teller omkring 300 000 mann. Muligheten for å opprette en ordning med sivil tjeneste for den lille håndfull mennesker saken gjelder, har Singapores myndigheter ikke engang vært villig til å drøfte.
Åpen undertrykkelse
Etter flere år med en vaklende toleranse begynte en ny periode med åpen krenkelse av menneskerettighetene i 1992, da flere mennesker ble arrestert og anklaget for å være i besittelse av litteratur som var forbudt ifølge bestemmelsen om uønskede publikasjoner. I 1994 sendte Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap den 75 år gamle britiske advokaten W. Glen How, Q.C., til Singapore. Han har vært et av Jehovas vitner i hele sitt liv. På bakgrunn av sin status som «Queen’s Counsel» hadde han adgang til å prosedere for domstolene i Singapore. I betraktning av grunnlovens bestemmelse om religionsfrihet ble det innlevert en anke til ankedomstolen i Singapore hvor det ble reist tvil om lovligheten av arrestasjonene og av forbudet som kom i 1972. Den 8. august 1994 ble anken avvist av dommeren Yong Pung How. Videre forsøk på å anke avgjørelsen førte ikke fram.
I begynnelsen av 1995 viste det seg at de formelle ankene, som var basert på Singapores grunnlov, utløste enda mer undertrykkende tiltak. Ved hjelp av en militærinspirert plan som ble kalt Operasjon håp, foretok agenter fra politiets hemmelige etterretningsavdeling en razzia mot flere små grupper av kristne som hadde møte i private hjem. Omkring 70 polititjenestemenn og deres støttespillere foretok razziaer av den typen som kommandosoldater er kjent for, og arresterte 69 mennesker. Alle ble transportert til forhørssentre. Noen ble forhørt hele natten igjennom, og alle ble anklaget for å ha deltatt i Jehovas vitners møter og for å være i besittelse av bibelsk litteratur. Noen ble holdt helt isolert fra omverdenen i opptil 18 timer og fikk ikke engang lov til å telefonere til familien sin.
Anklagene mot utlendinger ble frafalt. Men 64 av Singapores borgere ble stilt for retten i slutten av 1995 og i begynnelsen av 1996. Alle 64 ble funnet skyldige. Førtisju av dem, som var mellom 16 og 72 år, betalte ikke bøtene på flere tusen dollar og måtte sitte i fengsel ifra én uke til fire uker.
Før de ble sendt til cellene sine, ble både menn og kvinner kledd nakne og kroppsvisitert i påsyn av flere mennesker. Noen kvinner fikk beskjed om å strekke ut armene, sette seg på huk fem ganger og åpne munnen og løfte opp tungen. Minst én kvinne ble beordret til å stikke fingrene i endetarmsåpningen og vide den ut. I fengselet måtte noen av mennene drikke vann fra toalettskålene. Noen yngre kvinner ble behandlet som farlige forbrytere og holdt i enecelle på halve rasjoner gjennom hele straffens varighet. Noen fangevoktere nektet også vitnene å få ha biblene sine.
La oss se på noen uttalelser fra noen av de fengslede kvinnene. Det de kunne berette ut fra sine egne erfaringer, står i grell kontrast til denne moderne byens plettfrie fasade.
«Cellen var skitten. Vasken og toalettet var i en sørgelig forfatning. De var seige av skitt. Under den benken jeg satt på, var det spindelvev og skitt.»
«Jeg fikk beskjed om å kle meg naken, og jeg fikk utlevert en fangedrakt, en såpeskål (uten såpe) og en tannbørste. Jeg fikk høre av de andre fangene i min celle at korttidsfanger ikke fikk tannpasta eller toalettpapir.»
«Det var 20 av oss i samme celle. Toalettet var et hull i gulvet omgitt av en halvvegg som rakk meg til livet. Badet hadde bare én dusj og én vask med kran. Vi måtte bade i grupper på seks — alle i cellen måtte dusje i løpet av en halv time om morgenen.»
Selv om fengslingen var en traumatisk opplevelse, så alle på det som et privilegium å tjene Gud — når som helst, hvor som helst og under hvilke som helst omstendigheter. Legg merke til følgende kommentar fra en jente i tenårene:
«Fra det øyeblikk jeg trådte inn i fengselet, fortsatte jeg hele tiden å minne meg selv om hvorfor jeg var der. Hver dag bad jeg til Jehova om at han måtte høre på min bønn og ikke forlate meg. Jeg følte at han bønnhørte meg, for det var hans hellige ånd som hjalp meg til å holde ut. Først da forstod jeg hvor nært mitt forhold til ham er, og det har i høy grad styrket meg å vite at han våker over oss. Jeg føler meg privilegert som får gjennomgå denne prøvelsen for hans navns skyld.»
Avisene rundt omkring i verden snappet fort opp denne historien. Pressen i blant annet Australia, Canada, Europa, Hongkong, Malaysia og De forente stater kom gang på gang med meldinger om disse begivenhetene. Avisen The Toronto Star i Canada fikk fram det meningsløse ved hele situasjonen i overskriften «Bestemor dømt for å eie en bibel». Riktignok har verden mange alvorlige problemer som berører langt flere enn disse menneskene, men det spørsmålet som i denne forbindelse blir stilt av forbløffede mennesker overalt, er: «Skjer dette virkelig i Singapore?»
Det er vanskelig å forstå hvorfor et religionssamfunn som utøver sin virksomhet åpenlyst og under lovens beskyttelse i over 200 land rundt omkring på hele jorden, blir utsatt for forfølgelse i Singapore. Det er enda vanskeligere å forstå dette når vi tar i betraktning at ikke noe annet religionssamfunn i Singapore er blitt behandlet så urimelig og vilkårlig.
En polititjenestemann som ledet en razzia mot Jehovas vitner, innrømmet i retten at dette var den eneste gangen han og hans konstabler hadde fått ordre om å gripe inn i et religiøst møte. Følgende sitater er hentet fra utskriften av vitneavhørene:
Sp.: (Til vitnet) Har det så vidt De vet, noen gang forekommet at det hemmelige etterretningsorgan har gransket og reist straffesak mot noen uregistrert religiøs gruppe bortsett fra Jehovas vitner?
Sv.: Nei.
Utspørringen fortsatte:
Sp.: (Til vitnet) Har De personlig noen gang utført en lignende razzia mot en liten religiøs gruppe som har hatt møte i et hjem, og som ikke er offisielt registrert?
Sv.: Nei, det har jeg ikke.
Oppfordring til å reagere
Både Amnesty International og International Bar Association sendte sine egne spesielle observatører som skulle kontrollere om rettssakene gikk riktig for seg. Amnesty Internationals upartiske observatør, Andrew Raffell, som selv er advokat i Hongkong, forteller: «Jeg skrev i min rapport at rettssaken forekom meg å være en ren parodi.» Han opplyser videre at statstjenestemenn som ble innkalt som vitner, ikke kunne forklare retten hvorfor Jehovas vitners litteratur ble stemplet som uønsket. Raffell regnet opp noen av de forbudte bibelske bøkene, deriblant Veien til sann lykke og Ungdomstiden — benytt den på beste måte. Han tilføyde at de faktisk ikke kunne betraktes som uønskede i noen henseende.
Observatøren fra International Bar Association, Cecil Rajendra, uttaler:
«Helt fra første stund var det tydelig for denne observatør at hele rettssaken ikke var annet enn en . . . farse som øyensynlig ble satt i scene for syns skyld, for å demonstrere for verden at demokratiet fremdeles blir praktisert i Singapore.
Saken var avgjort på forhånd, og det var aldri på noe tidspunkt, verken før, under eller ved avslutningen av saken, noen skygge av tvil om at alle de anklagede ville bli funnet skyldige etter tiltalen.
Selv om saken ble ført i en lavere rett og anklagene faktisk bare gjaldt mindre forseelser i forhold til loven om foreninger, var atmosfæren ved tinghuset preget av frykt og skremsler.
Dette skyldtes ikke minst det faktum at hele ti uniformerte politimenn var plassert der (seks inne i rettssalen og fire utenfor), samtidig med at flere representanter for politiets hemmelige etterretningsorgan satt på galleriet i sivilt antrekk.»
Om den måten selve rettssaken ble ført på, sier Rajendra videre:
«Den ovennevnte dommerens atferd mens jeg var til stede som observatør (og for øvrig under hele rettssaken, slik det framgår av utskriftene), lot meget tilbake å ønske. . . . I strid med alle normer for en rettferdig rettergang grep dommeren gang på gang inn til fordel for aktoratet og hindret forsvaret i å krysseksaminere aktoratets vitner angående bevismaterialet, dvs. King James-oversettelsen av Bibelen, som aktor hadde lagt fram for å vise at de anklagede var i besittelse av forbudte publikasjoner.»
Singapores undertrykkelse av menneskerettighetene volder så stor bekymring internasjonalt at et tidsskrift av belgisk opprinnelse, Human Rights Without Frontiers, lot trykke en 18 siders rapport som i sin helhet dreide seg om Singapore-myndighetenes angrep på Jehovas vitner. Bladets sjefredaktør, Willy Fautré, beskrev i en lederartikkel en effektiv metode for å fastslå det reelle mål av menneskelig frihet i en hvilken som helst politisk stat:
«Selv om religionsfrihet er en av de beste indikasjoner på hvordan det står til med menneskenes frihet i et hvilket som helst samfunn, har svært få verdslige menneskerettighetsorganisasjoner vært involvert i arbeidet for å eliminere de former for diskriminering og intoleranse som gjelder religion eller tro, eller i arbeidet for å utvikle en politikk som ville ta vare på og fremme religionsfriheten.»
Listen over anbefalte forslag fra Human Rights Without Frontiers var trykt på siste omslagsside i den utgaven av bladet som inneholdt denne rapporten.
Jehovas vitner er til gagn for Singapore. De respekterer sine medmenneskers rettigheter og vil ikke begå noen forbrytelse mot dem. Ingen innbygger i Singapore behøver å frykte for at noen av Jehovas vitner skal bryte seg inn hos dem eller overfalle dem, slå dem eller voldta dem.
Deres frivillige offentlige tjeneste styrker og forbedrer familieforholdene og frambringer gode samfunnsborgere. De leder gratis bibelstudier hos alle som ønsker å lære om Bibelens oppbyggende prinsipper og hvordan de kan anvende dem i sitt liv. Møtene deres, som omfatter bibelstudium og bønn, hører med til deres kristne opplæring. Dette har gjort dem til gode samfunnsborgere.
Borgere av Singapore som respekterer sin republikk og vil dens beste, bør oppfordre myndighetene til å revurdere sin holdning til Jehovas vitner og deres rettmessige plass i samfunnet i Singapore. Det er på tide å fjerne sanksjonene mot dem og la dem få tilbake det enhver borger har krav på, nemlig religionsfrihet.
[Ramme på side 26]
Verden følger med
1. «Da politiet i Singapore en kveld i februar [1995] foretok en plutselig razzia etter militært mønster i fem hjem, ble 69 menn, kvinner og tenåringer arrestert og innbrakt til politihovedkvarteret. Det er ikke slik bibelstudiemøter burde ende.» — Den kanadiske avisen The Ottawa Citizen, 28. desember 1995, side A10.
2. «Det ville være en kilde til stor glede for alle som er opptatt av religionsfrihet og samvittighetsfrihet, hvis Singapores myndigheter ville revurdere sin holdning til medlemmene av dette uskyldige og harmløse folket og la dem få utøve sin religion og utbre sin tro uten frykt eller hindring.» — Professor Bryan R. Wilson, Oxford universitet, Storbritannia.
3. «I flere rettssaker som har utløst protester fra borgerrettighetsgrupper i mange land, har domstolene i Singapore dømt 63 Jehovas vitner siden november i fjor [1995].» — Den japanske avisen Asahi Evening News, 19. januar 1996, side 3.
4. «Jehovas vitner burde få lov til å holde møter og utøve sin religion i fred uten trusler om arrestasjon eller fengsling. Religionsfrihet er en fundamental rettighet som er garantert i Singapores grunnlov.» — Amnesty International, 22. november 1995.
5. Chan Siu-ching, formann i kommisjonen for rettferdighet og fred innen Hongkongs katolske erkebispedømme, skriver følgende i et brev datert 1. juni 1995 til seniorminister Lee Kuan Yew ved statsministerens kontor i Singapore: «Det springende punkt er at selv om myndighetene i Singapore mener at de som nekter militærtjeneste, er lovbrytere og bør tiltales, så bør dette ikke berøre andre medlemmer som bare deltar i religiøse møter i forbindelse med sin gudsdyrkelse. . . .
Vi retter derfor følgende henstilling til Deres regjering:
1. Opphev forbudet mot Jehovas vitner, så de kan ha religionsfrihet og samvittighetsfrihet.
2. Slutt med å reise tiltale mot de medlemmer av Jehovas vitner som bare er til stede ved religiøse møter.
3. Løslat de medlemmer av Jehovas vitner som i den senere tid er blitt arrestert bare fordi de har deltatt i religiøse aktiviteter.»
[Bilde på side 23]
Jehovas vitner ved tinghuset etter at det var reist tiltale mot dem
[Bilde på side 23]
Dette 71 år gamle Jehovas vitne sa til dommeren: «Jeg er ingen trussel mot dette lands regjering.» Likevel ble hun fengslet