På dødens terskel
JEG stod ved min kones seng på sykehuset og måtte tenke på alt det som hadde skjedd i rask rekkefølge de siste dagene. Min kone, Bonnie, lå der med plaster på øyelokkene for at ikke engang en svak blunking skulle tappe henne for den ørlille energien som enda måtte finnes i kroppen hennes. Huden hennes var helt hvit, til og med fregnene hennes hadde mistet sin farge. Tidligere samme formiddag hadde legen sagt: «Hun kommer helt sikkert til å dø i dag.» En av sykepleierne hadde sagt: «Hun lever ikke til middag.»
Hvorfor stod det så dårlig til med Bonnie? Hvordan kunne den velsignelsen at vi hadde fått et barn til, plutselig ha ført til en slik livstruende situasjon? La meg fortelle hvordan min kones harde prøvelser oppstod.
Da Bonnie forstod at hun var gravid igjen, var vi både glade og engstelige. Engstelsen skyldtes at vår ti år gamle datter, Ashley, var blitt født ved keisersnitt, og dessuten at Bonnie siden hadde abortert to ganger. I tillegg til disse bekymringene tenkte vi på at det kunne oppstå diskusjon om blodoverføring. Vi er overbevist om at vår Skaper vet hva som er best, når han i Apostlenes gjerninger 15: 29 formaner oss: ’Hold dere borte fra blod.’
En plutselig krise
Det var bare fem uker til Bonnie hadde termin, da vi bestemte oss for å tilbringe lørdag den 28. februar 1987 i San Diego zoologiske hage. Lite ante vi at barnet skulle komme før det var gått 24 timer. Ja, neste morgen ble familiens fred brutt ved at Bonnie våknet med blødninger. Vi ringte straks til legen, og noen minutter senere var vi på vei til sykehuset.
Legen kjente til vårt standpunkt til blodoverføringer og bestemte seg derfor for å foreta keisersnitt med det samme. Vi gikk inn på operasjonsstuen, og det varte ikke lenge før legen leverte vår lille datter til sykepleieren. Sykepleieren lot Bonnie få se barnet et øyeblikk. Deretter tok hun den lille med seg til barnestuen. Jeg ble bedt om å gå ut på venteværelset og fikk beskjed om at jeg skulle få snakke med min kone om en halv times tid.
I mellomtiden hadde noen av våre venner samlet seg på venteværelset, og jeg gikk ut til dem i den tro at alt var vel og bra, og fortalte dem nyheten om vår lille pike. Det jeg ikke visste, var at legen under operasjonen hadde oppdaget noe som gjorde det nødvendig at han fjernet Bonnies livmor. Omkring to timer senere kom legen ut og forklarte meg hva som hadde skjedd. Han fortalte at hemoglobinverdien hos Bonnie hadde vært 12,5 da operasjonen begynte, men at den hadde falt til 6,1. Situasjonen ble regnet for å være kritisk, men legen mente at det ville gå bra. Men så begynte problemene å tårne seg opp.
Bare 15 minutter etter at jeg hadde snakket med legen, ble jeg ropt opp over høyttaleranlegget og bedt om å komme til barnestuen. Der fikk jeg vite at vår nyfødte datter var blitt blå og hadde sluttet å puste. De hadde gjenopplivet henne og gitt henne surstoff, men nå måtte de ta mange prøver, og noen av dem kunne medføre alvorlige komplikasjoner. Jeg måtte undertegne en erklæring om at jeg gikk med på at prøvene ble tatt, og samtidig undertegnet jeg en erklæring om at hun ikke skulle tilføres blod.
Etter noen timers forløp fikk jeg endelig komme inn til min kone og snakke med henne. Hun var våken og positiv. Vi var begge takknemlige mot Jehova for at alt lot til å gå bra. Jeg fortalte henne ikke om problemene med den lille, for jeg ville ikke uroe henne.
Bonnies tilstand forverrer seg
Senere samme dag, som var søndag, ble Bonnies tilstand verre. Da neste blodprøve ble tatt, var hemoglobinverdien falt til 2,5. Hun hadde indre blødninger. Dernest gikk blodtrykket ned, alle livsviktige funksjoner ble svekket, og hun fikk pustebesvær. Mandag morgen var Bonnie uklar og delvis desorientert. Legen hadde rådført seg med spesialister i løpet av natten. Han hadde også undersøkt muligheten for å bruke kunstig blod. De kom fram til at det eneste som kanskje kunne redde livet hennes, var behandling i et overtrykkskammer med oksygen.
Denne behandlingsmåten ble beskrevet i Våkn opp! for 22. august 1979. Den går ut på at hele kroppen blir utsatt for 100 prosent oksygen under et trykk som er høyere enn atmosfæretrykket. Overtrykket fører til at oksygenet blir oppløst i kroppens vev i høyere konsentrasjoner enn normalt. Overtrykkskammeret blir brukt ved blodtap, større brannskader og alvorlige infeksjoner. Bonnie måtte nå overflyttes til Memorial Medical Center of Long Beach, som både har overtrykkskamre og øvde teknikere som kan betjene dem.
På dette tidspunkt var Bonnie så svak at hun ikke kunne tåle den 30 minutters kjøreturen mellom de to sykehusene. Det ble derfor ordnet med helikoptertransport, noe som bare tok fire minutter. En sykepleier som fulgte med ambulansehelikoptret, hadde kontakt med sykehuset og fikk vite at hemoglobinverdien hos Bonnie hadde falt til 2,2. Hun sa: «Dere må ta feil. Da burde hun allerede være død!»
Overtrykksbehandlingene begynte mandag kveld og fortsatte gjennom hele natten. Hun lå én og en halv time i kammeret og to og en halv time utenfor. De to første behandlingene så ut til å virke gjenopplivende på Bonnie og gi henne nye krefter. Men den trange plassen i trykkammeret begynte å plage henne. Det var mulig å snakke med henne gjennom en telefon, og jeg benyttet meg av det for å berolige henne. Jeg snakket om det paradis på jorden som Åpenbaringen, kapittel 21, og Jesaja, kapitlene 35 og 65, forteller om, og minnet henne om Jehovas kjærlighet og omsorg. På den måten fikk jeg henne til å slappe bedre av i kammeret.
Vi blir utsatt for press til å ta imot blod
Tirsdag morgen kom legen til meg og spurte om jeg kunne tenke meg å revurdere min holdning til blodoverføring. Han sa at det rant en lyserød væske fra Bonnies sår, og dette tydet på at hun fremdeles blødde. Men vår beslutning stod fast — blod kom ikke på tale selv om det stod om livet. Vi kunne ikke bryte Jehovas rettferdige normer. Da sa legen at han ville forsøke å stanse blødningen ved å pakke såret inn i et spesielt klebende skum.
På dette tidspunkt ble vi utsatt for press fra noen av våre slektninger som ikke er Jehovas vitner, og som forsøkte å overtale oss til å gå med på blodoverføring. Jeg kan forstå dem, for alle legene som hadde med saken å gjøre, sa at «for å redde livet hennes, behøver du bare la meg få gi henne en blodoverføring». En slektning tok kontakt med politiet, med en advokat og med en avis for om mulig å få tvunget igjennom en blodoverføring.
Sykehusledelsen begynte nå å frykte at den kunne bli saksøkt hvis Bonnie døde fordi hun ikke ville ta imot blodoverføring. Det ble innkalt til et møte med en av de ansatte ved sykehuset, som selv er et Jehovas vitne. Hun snakket med sykehusledelsen i 45 minutter om hva Bibelen sier om blod. Hun må ha klart å gi en tilfredsstillende forklaring, for de gikk med på å rette seg fullt ut etter våre ønsker.
På dødens terskel
I mellomtiden ble Bonnie stadig svakere. Onsdag morgen var hun uklar nesten hele tiden, og hvilepulsen var oppe i 170, høyt over den normale frekvensen på omkring 70. Det var store svingninger i blodtrykket. Hemoglobinverdien lå på 2,2, og hematokritverdien (som angir mengden av blodlegemer i blodet) var helt nede på seks. Det normale er mellom 40 og 65.
Jeg kommer aldri til å glemme den onsdagsformiddagen. Legene, som hadde vært på visitt hos Bonnie, bad om å få snakke med meg. «Dette er slutten,» sa de. «Du kan kalle sammen slektningene og vennene hennes. Bonnie kommer avgjort til å dø i dag. Det er ikke mer vi kan gjøre. Hun kommer enten til å dø av et hjerteanfall eller av slag. Ikke engang blodoverføring kan hjelpe henne på dette tidspunkt. Hun er ferdig. Vi har bestemt oss for at vi ikke vil forsøke på gjenopplivning eller gi henne medikamenter hvis blodtrykket faller.»
Fra da av var det ikke bare familien som fikk komme inn til henne. En lang rekke andre Jehovas vitner som hadde oppholdt seg på venteværelset, fikk nå lov til å se Bonnie før livet ebbet ut. Da alle hadde tatt farvel, sørget legen for å holde Bonnie i en fullstendig avslappet tilstand ved hjelp av et medikament som heter pavulon. Dette medikamentet gjør det umulig å røre en muskel. Pasienten blir hensatt i en slags dyp søvn. Bonnie så ut som om hun var i koma. Legen sa at i denne tilstanden ville hun ikke føle smerte hvis hun fikk et hjerteanfall, og hun ville dø stille og rolig. Hun hadde plaster på øyelokkene så ikke engang litt blunking skulle tappe henne for de siste kreftene.
For første gang gikk min datter Ashley og jeg hjem for å stelle oss og forsøke å få litt hardt tiltrengt hvile. Da vi kom hjem, knelte vi begge og gråt sammen og utøste vårt hjerte for Jehova. Overalt i huset var det noe som minnet oss om Bonnie. Det begynte for alvor å gå opp for oss hvilken god mor og hustru hun hadde vært. Vi regnet opp alt det Bonnie hadde gjort for oss, og som vi heretter ville måtte gjøre selv. Vi visste at hvis vi var trofaste, ville vi få se henne igjen etter at Gud har tilintetgjort den nåværende, gamle tingenes ordning og innført en ny ordning.
Onsdag kveld drog vi tilbake til sykehuset, hvor det ikke var annet å gjøre enn å vente. Vi behøvde aldri å vente alene. Slektninger og andre Jehovas vitner var der hele tiden for å trøste oss. Onsdagen gikk, og til personalets forbløffelse levde Bonnie fremdeles da torsdagen kom. Sent på ettermiddagen kom legen til meg og sa at han ville forsøke flere overtrykksbehandlinger. Disse behandlingene fortsatte natten igjennom.
Tilstanden bedrer seg
Fredag morgen satt jeg og sov i vestibylen da to leger kom og vekket meg. De sa straks at de kom med gode nyheter, ikke dårlige. Bonnies tilstand hadde stabilisert seg. En lege sa: «Vet du hva? Jeg tror at det muligens er håp. Hvis blodtrykket faller, ville det være urimelig om vi ikke gav henne medikamenter, så jeg har allerede forandret instruksen på kurven hennes. Du må huske på at vi beveger oss i ukjent farvann her, for vi har aldri tidligere latt det gå så langt uten å bruke blod.»
Lørdag kveld satt jeg ved Bonnies seng sammen med en sykepleier. Vi hengte opp et bilde av vår nyfødte datter over hodet til Bonnie, selv om øynene hennes fremdeles var plastret igjen. Vi gjorde det for at barnet skulle være det første hun fikk se når hun slo øynene opp. Vi håpet at dette ville gi henne en god grunn til å fortsette å kjempe for livet. Mens vi satt der, fortalte jeg pleiersken at den påfølgende dag ville være vår 18 års bryllupsdag. Da hun hørte det, måtte hun tørke bort tårer fra øyekrokene.
Søndag var en god dag, for da steg Bonnies hematokritverdi til 11, og hun fikk ikke mer pavulon, men ble vekket opp fra den lammede tilstanden som hun hadde vært i i fire dager. Men legen kom med en advarsel: «Ikke vær altfor optimistisk, for alt kan fremdeles gå galt. Du kan juble når hematokritverdien kommer opp i 20.»
Likevel fattet jeg nytt håp. Da jeg så min kone slå opp øynene for første gang på fire dager, var det som å få et glimt av nytt liv. Bonnie kunne ikke snakke, for hun var fremdeles meget svak og var dessuten koblet til en respirator. Jeg gratulerte henne med dagen. Hun kunne så vidt bevege leppene, men det kom ingen lyd. Hun var så svak at hun ikke engang kunne holde en blyant og skrive.
Nå ble det ordnet slik at også vår nyfødte datter ble overflyttet til Long Beach Memorial, slik at Bonnie kunne se barnet i egen person og ikke bare et fotografi. Den lille ble brakt til intensivavdelingen, og pleierne viste henne til Bonnie. De telte fingrene og tærne og viste fram alle kroppens deler, slik at Bonnie kunne konstatere at den lille var normal og frisk. Barnet hadde heldigvis kommet seg og var i fin form.
Men legen hadde rett da han sa at vi ikke måtte glede oss for tidlig. Det oppstod nye problemer. Bonnie fikk nå to slags lungebetennelse, og hennes venstre lunge falt delvis sammen. Dessuten viste prøvene at hun hadde legionærsyken. Disse komplikasjonene kunne hver for seg ha medført døden. Heldigvis var det ingen av dem som gjorde det. Bonnie hadde tjent som pioner eller heltidsforkynner blant Jehovas vitner i 15 år. I denne forbindelse hadde hun gått mye, og dessuten hadde hun regelmessig drevet med aerobe øvelser, og derfor var hun i utmerket fysisk form. Dette bidrog utvilsomt til at hun overlevde alle disse krisene.
Bonnie hadde mistet 80 prosent av blodet sitt, men da hun hadde vært 28 dager på sykehuset, kunne hun likevel endelig reise hjem. Av disse 28 dagene hadde hun tilbrakt 22 på intensivavdelingen, og hun hadde fått 58 behandlinger i overtrykkskammeret. Legen var forbløffet og sa: «Hun ser helt strålende ut. Det er et mirakel, noe annet kan jeg ikke si.»
Det hadde vært en opprivende og vond tid, men det kom også noe godt ut av hendelsen. Leger, sykepleiere, sykehusledelsen, folk fra andre trossamfunn og nyhetsmediene fikk en bedre forståelse av Bibelens bestemmelser om blod. De fikk også se en urokkelig tro i praksis.
Bare to måneder etter den forferdelige tildragelsen var Bonnie ute i forkynnelsen igjen og utførte det arbeidet hun setter størst pris på. Nå kan hun også glede seg over å ha en ny pionerpartner, vår yngste datter, Allie Lauren. — Fortalt av Steven M. Beaderstadt.
[Uthevet tekst på side 12]
Sykepleieren på ambulansehelikoptret sa: «Hun burde allerede være død!»
[Uthevet tekst på side 14]
Legen sa: «Vi beveger oss i ukjent farvann her, for vi har aldri tidligere latt det gå så langt uten å bruke blod»
[Bilde på side 13]
Min kone ble behandlet i et slikt overtrykkskammer med oksygen
[Rettigheter]
Memorial Medical Center of Long Beach
[Bilde på side 15]
Min kone og vår datter etter at de ble friske