Hurtigbygd Rikets sal ved Kirkenes — et resultat av internasjonalt samarbeid

«HELT fantastisk. Det er det eneste uttrykket vi kan finne som dekker det Jehovas Vitner gjorde i helgen.»

Dette skrev Vadsø-avisen Finnmarken for 1. juli om noe som hadde skjedd 27., 28. og 29. juni. I løpet av den helgen ble det nemlig bygd en fullt ferdig Rikets sal på Sandnes like sør for Kirkenes i Sør-Varanger kommune. Hvordan gikk det til?

Dette var ikke den første Rikets sal Jehovas vitner har bygd på tre dager her i landet. Fjorten stykker har de reist siden den første ble oppført i Rørvik i Nord-Trøndelag i juni 1984. Også i Finnmark er det blitt bygd en slik sal tidligere; det skjedde i Alta allerede i august samme år. Men nå var turen altså kommet til Kirkenes og den tolvte salen i rekken. Og ettersom vitnene har fått en god del erfaring med slike byggeprosjekter, var det ingen tvil om at det med Guds velsignelse var fullt mulig å bygge en Rikets sal på tre dager her også, selv om Kirkenes menighet bare har cirka 30 medlemmer.

Menigheten, som ble opprettet i 1967, holdt tidligere møtene sine i selve Kirkenes. Men de fleste som tilhører menigheten, bor ikke der; de bor på Bjørnevatn, et tettsted en drøy mil sør for Kirkenes. Det ligger så å si vegg i vegg med dagbruddet til A/S Sydvaranger, Norges største gruveforetagende og Sør-Varanger kommunes viktigste eksistensgrunnlag. Herfra er det bare snaue fem kilometer til grensen mot Sovjetunionen.

Det var derfor svært beleilig at menigheten fikk tak i en tomt på Sandnes, som ligger mellom Bjørnevatn og Kirkenes. Da vitnene henvendte seg til kommunen og spurte om å få kjøpe en tomt, viste det seg at kommunen ikke hadde noen tomtearealer til slikt bruk. Men myndighetene var positivt innstilt og omregulerte like godt et helt område, slik at det kunne bygges forsamlingslokaler og lignende der. Og siden det var Jehovas vitner som hadde kommet med denne forespørselen, fikk de velge tomt først. Dette skulle for øvrig vise seg å være typisk for den velvilje menigheten ble møtt med fra alle hold i forbindelse med byggingen.

Internasjonalt samarbeid

Og så kom «dagen før dagen», torsdag 26. juni. Grunnmuren var støpt ferdig på forhånd, og materialene var lagt ut rundt omkring på byggeplassen. Men hvor var alle arbeiderne? Jo, de var på plass. I tillegg til menighetens egne krefter var det kommet Jehovas vitner fra mange kanter av landet. Flere av dem hadde erfaring fra slike hurtigbyggingsprosjekter andre steder. Hele familier kom i bil med campingvogn, og fra Oslo-området kom det en hel buss med 47 dugnadsarbeidere. Med i den var det også vitner fra Danmark, USA og Canada. I tillegg til dette kom det også en buss med 44 innsatsvillige finske venner. Alt i alt skulle det vise seg at det var over 200 som var med og hjalp til.

Torsdag kveld ble det holdt byggemøte i idrettshuset, bare et steinkast fra byggeplassen. Menigheten hadde vært så heldig å få leie dette lokalet for alle dagene byggingen skulle pågå, og her skulle alle måltidene serveres. Men nå hadde over 200 funnet veien hit for å bli orientert om hvordan arbeidet skulle foregå. Alle opplysningene som ble gitt, ble oversatt til finsk og engelsk, og allerede nå kunne man fornemme den kjærlige og samarbeidsvillige ånd som skulle komme til å prege byggearbeidet, og som gjorde det mulig å overvinne språkbarrierene.

Fredagen begynte med drøftelse av dagsteksten klokken sju i idrettshuset, både på norsk og finsk. Etter at frokosten så var blitt inntatt, kunne man se en strøm av arbeidskledde mennesker på vei mot byggeplassen etter hvert som klokken nærmet seg åtte.

Presis klokken åtte begynte hammerslagene å lyde. Det første man tok fatt på, var reisverket til veggene. Allerede kl. 9.45 var fem av de seks veggene oppe. Man begynte så å sette opp stillaser, og en time senere kom den første taksperren på plass.

Like før arbeidet begynte, hadde en av naboene stått opp og kikket ut av stuevinduet. Han så da en hel del mennesker som holdt på nede på byggeplassen. Så gikk han ut på kjøkkenet og laget seg en kopp kaffe og et smørbrød og gikk tilbake til stuen og kikket ut av vinduet igjen. Da fikk han en overraskelse som gjorde at han nesten mistet kaffekoppen i gulvet. Nå stod det allerede reisverk til to vegger der!

Under ledelse av håndverkere som hadde fått ansvaret for hver sin spesialoppgave, gikk arbeidet hurtig framover. Noen holdt på helt til klokken ett natt til lørdag, og da var man kommet så langt at takbordene var slått på. Innvendig var man ferdig med å slå på gipsplatene og himlingen i selve møtesalen.

Samarbeidet var upåklagelig, til tross for språkbarrierene. Mange måtte ta fingerspråket til hjelp av og til, og de fant ut at det er utrolig hva man kan få sagt på den måten. Det at man kunne samarbeide så godt selv om man ikke forstod hverandres språk, skapte bare en enda sterkere følelse av enhet og fellesskap. Og der hvor fingerspråket viste seg utilstrekkelig, trådte de av de finske vennene som kunne svensk eller engelsk, inn som tolker.

Stor velvilje

Den før nevnte velviljen hos utenforstående kom stadig til uttrykk fra flere hold. Da vitnene forhørte seg i en trelasthandel og i en elektrisk forretning om det var mulig å bry noen med å komme og åpne for dem hvis de skulle trenge forsyninger i løpet av lørdag og søndag, fikk de høre at det slett ikke var nødvendig. De fikk like godt nøklene og kunne bare skrive opp hva de tok, og komme tilbake med det de ikke brukte.

Mange var imponert over at man til og med hadde rukket å lage blomsterbed foran salen innen den stod ferdig. Dette skyldtes ikke minst den elskverdige kommunegartneren. Lørdag kveld oppsøkte nemlig et av vitnene ham for å høre om det var mulig å få kjøpt noen blomster gjennom ham til blomsterbedene, som nettopp var blitt påbegynt. Jo da, det var fullt mulig, og ikke bare det: selv om gartneren hadde gjester, kom han personlig ned til byggeplassen og plantet blomstene — i dress og slips. «Dette er kommunens gave til bygget deres,» sa han og fikk applaus fra alle sammen.

Inspektøren fra elektrisitetsverket var også innom på lørdagen og ble som så mange andre imponert over det han så. Da han lurte på om det passet at han kom tilbake dagen etter for å koble til strømmen, ble brødrene nærmest målløse, for vanligvis tar det uker før noen fra elektrisitetsverket kommer, og de arbeider jo ikke på søndager. Men dagen etter ble strømmen koblet til, og brødrene takket elektrisitetsverkets folk for at de hadde stilt opp på en søndag. «Jeg hadde kommet om det så skulle ha vært klokken fem søndag morgen,» svarte inspektøren. «Det måtte være noe galt med en som ikke ville være med på noe sånt som dette. Det er noe man opplever bare én gang i livet.»

Arbeidet blir fullført

I løpet av søndagen ble arbeidet avsluttet. Allerede ved nitiden ble plenen sådd til og blomsterbedene fullført. Trærne som stod rundt omkring på tomten, var plantet dagen før. Også taktekkingen og den utvendige beisingen var blitt fullført om lørdagen, så utvendig gjenstod det ikke stort annet enn å støpe trappen opp til inngangen. Innvendig var det hektisk aktivitet med maling, tapetsering, legging av gulvbelegg og annen finpussing.

Og så måtte man naturligvis rydde opp. Måten dette ble gjort på, vitnet også om den orden og det gode samarbeid som preget byggeprosjektet. Avisen Finnmarken skrev: «Ryddearbeidet er en historie for seg selv. Vi vet alle hvordan en byggeplass ser ut med plast, kapp og mye skrot slengt omkring. Men da Jehovas Vitner bygde Rikets sal var det ikke en eneste bordbite eller plastbit som lå og fløt. Ryddegjengen holdt det strøkent rundt huset hele tiden.»

Og så, kl. 18 søndag kveld, var salen ferdig, bortsett fra at enkelte sanitære og elektriske innstallasjoner gjenstod. Salen er på 210 kvadratmeter, har omkring 100 sitteplasser og har foruten hovedsal også et flerbruksrom, bibliotek, lagerrom, garderobe og toaletter. Mellom flerbruksrommet og biblioteket er det bare en lettvegg, slik at de to rommene kan slås sammen og brukes som et ekstra lokale for den teokratiske tjenesteskolen når menigheten etter hvert vokser.

Klokken 19 var alt klart til at det første møtet kunne holdes i den nye salen med hele 250 til stede. De satt på gulvet og stod langs veggene, for stolene var ikke kommet på plass ennå. Først hadde man en gjennomgåelse av ukens Vakttårn-studium, og etter at representanter for menigheten og de tilreisende hadde takket hverandre for samarbeidet, ble det vist videoopptak fra byggingen som noen av de finske brødrene hadde gjort.

For dem som hadde kommet langveisfra for å hjelpe til, var tiden nå kommet da de måtte ta farvel med alle de nye vennene de hadde fått i løpet av denne begivenhetsrike helgen. Alle gav uttrykk for at de hadde satt stor pris på å få samarbeide så nært med hverandre i en kjærlig, kristen ånd. De lokale vennene var naturligvis også svært glade for den hjelpen de hadde fått, og mange av dem sa at det kom til å virke tomt i salen når alle hadde dratt. En søster gav uttrykk for hvordan alle følte det, da hun sa: «Dette gjør en stolt over å bli kalt et av Jehovas vitner og får en til å forstå at det ikke kunne ha latt seg gjennomføre i fred og enhet uten Jehovas hjelp og hans ånd.»

[Bilder på side 27]

Reisverket settes opp

Under tak

[Bilde på side 28]

Den ferdige salen