Jeg har gjort heltidstjenesten til min livsgjerning

Fortalt av Max Larson

I 1910 drog min mor, som hadde mistet begge foreldrene sine, fra Danmark med båt til USA. Hun var bare 18 år gammel, kunne ikke engelsk og kjente ikke et eneste menneske i landet.

Da hun kom til New York, tok hun toget til Sør-Dakota, en reise på 2400 kilometer. I Sør-Dakota, hvor det var en dansk koloni, traff hun ham som skulle bli min far. De giftet seg den 20. september 1911.

I begynnelsen av 1913 begav far seg alene ut med prærievogn til Montana for å begynne gårdsdrift som nybygger. Der bygde han en tømmerhytte som bare hadde ett rom. Da den var ferdig om sommeren, kom mor etter med tog sammen med min bror, Norman, som bare var noen måneder gammel.

To år senere var barn nummer to på vei. Som jeg har sagt for spøk, «hjalp» jeg mor med å tekke taket med spon på tilbygget til huset vårt, for det var det hun gjorde dagen før jeg ble født. Den 29. april 1915, da far kom inn fra åkeren for å spise formiddagsmat, sa mor: «Jeg tror babyen kommer nå.» Den ettermiddagen ble jeg født. Men om kvelden, da far kom hjem, var mor på bena igjen og hadde kveldsmaten klar!

Tre år senere ble min søster Jean født på det samme stedet. Året etter flyttet familien til den østlige delen av Montana, hvor far leide en gård. I 1921 ble min andre søster, Laverna, født, og vi fire barna vokste opp på de åpne slettene i Montana.

Min oppvekst

Foreldrene mine var lutheranere, og hver søndag gikk vi alle seks i kirken. Men snart begynte en nabo, en av de internasjonale bibelstudentene, som Jehovas vitner ble kalt den gangen, å besøke mor og studere Bibelen med henne. Etter et par år tok mor imot de bibelske sannheter hun lærte, og i 1925 ble hun døpt i et vanntrau som hestene brukte å drikke av. Verken far eller vi barna aksepterte hennes nye tro, men vi var alle sammen glad for å slippe å gå i den lutherske kirke. Mor sa alltid til oss: «Selv om dere ikke vil tjene Jehova, så bryt i hvert fall aldri hans lover.» Dette rådet hjalp oss til å unngå å komme opp i vanskeligheter.

Vår familie på seks dyrket 3200 mål jord ved hjelp av 14 hester og én traktor. Vi hadde ikke elektrisitet og innlagt vann, og alt vannet måtte vi hente i en brønn som lå fire kilometer unna. Tørken i begynnelsen av 1930-årene gjorde at vi ikke fikk høstet noen avling på fire år, så vi bestemte oss for å flytte til staten Washington. Før vi flyttet, måtte vi frakte en del gårds- og husholdningsutstyr fra Montana til Washington. Så min oppgave var å bli med på toget og passe på at hestene våre fikk fôr og vann underveis. Etter seks dager kom jeg endelig fram til Washingtons vestkyst.

Der hjalp jeg far med å etablere og drive en farm basert på melkeproduksjon. Etter et års tid, da jeg var 20 år, våget jeg meg ut på egen hånd. Jeg kjørte tømmerbil oppi fjellene og var også seks måneder i Alaska som maskinsjef. I 1938 fikk min søster Jean og jeg jobb i Seattle. Der bodde vi i en husbåt på Lake Union. Den sommeren skulle mor, som bodde 80 kilometer unna, på Jehovas vitners årlige stevne i Seattle. Siden stevneplassen lå i gåavstand fra husbåten vår, spurte vi om hun ville bo hos oss. Det ville hun, og vi gikk med på å overvære stevnet.

Jeg velger løpebane

Lørdag kveld talte Joseph F. Rutherford, som da var Selskapet Vakttårnets president, over temaet «De som elsker rettferdighet». Foredraget dreide seg om heltidstjenesten, pionertjenesten. Etterpå sa Bill Griffith, som satt ved siden av meg: «Max, der har vi det. Vi blir pionerer!»

«Ja vel,» sa jeg. «Vi blir det.»

«Du fleiper vel?» spurte Bill.

«Nei,» svarte jeg. «Etter å ha hørt det foredraget er jeg overbevist om at det er det det er riktig å gjøre.»

«Men du er ikke forkynner engang. Du er ikke døpt.»

«Nei, men de opplyste nettopp at det blir dåp i morgen. Jeg blir døpt da.»

Vi gikk opprømt bort til felttjenesteavdelingen for å få et søknadsskjema for pionertjeneste. Der traff vi bror Van Amburgh, Selskapets økonomidirektør. Da vi fortalte hva vi skulle, tok han oss til side og snakket til oss som en far. «Gjør ikke dette som om det var et eksperiment eller et eventyr,» sa han. «Dere gjør det det er riktig å gjøre, men ta fatt på dette som om det skulle bli deres livsgjerning.» Dette rådet har alltid hjulpet meg en hel del. Vi leverte søknadene våre, og dagen etter, den 5. juni 1938, ble jeg døpt.

Mitt første tildelte distrikt

Neste dag, mandag, sa jeg til arbeidsgiveren min at jeg ville slutte i jobben for å bli forkynner. Jeg brukte denne første uken på å studere grundig den siste boken Selskapet hadde utgitt, Fiender, og gikk på alle møtene. Den andre uken studerte jeg den nest nyeste boken, Rikdom. Og den tredje uken fikk jeg tildelt det distriktet hvor jeg skulle være pioner. Det var Raymond i Washington.

Da Bill og jeg kom dit, var det en gruppe på 27 som holdt møter hjemme hos et av Jehovas vitner. Våre retningslinjer gikk ut på at vi skulle lede alle møtene og hjelpe forkynnerne og lære dem opp til å lede bibelstudier, som var et nytt arbeid den gangen.

På det første tjenestemøtet, på torsdagen, spurte jeg kretstjeneren, som den presiderende tilsynsmann ble kalt den gangen, om han ville bli med meg neste kveld for å prøve å starte et bibelstudium. Han sa han var opptatt. Så Bill og jeg gikk ut alene. På veien tilbake ble vi stoppet i et gatekryss, for at et opptog skulle få passere. Det var medlemmer av American Legion.a Til vår forbauselse var det kretstjeneren som var lederen for opptoget.

Den første søndagen startet jeg mitt første hjemmebibelstudium med en mann. Etterpå ledet jeg menighetens Vakttårn-studium for første gang. Av alle ting var det Watchtower for 1. juni 1938 vi studerte, som forklarte at menighetene nå skulle ledes på teokratisk måte. Av de 27 som var knyttet til menigheten, var det bare tre som godtok den nye, teokratiske ordningen.

En familie med pionerer

Kort tid etter at jeg hadde begynt som pioner, begynte også mine søstre og min bror, Norman, i heltidstjenesten. Norman og hans kone solgte gården sin og kjøpte en 3,7 meter lang husvogn. Med sin tre år gamle datter, Joan, gikk de ut og forkynte. Da de arbeidet i Raymond i 1941, skrev forresten Norman til meg at de 24 som hadde innvendt mot den teokratiske ordningen, hadde forlatt menigheten og sluttet seg til en gruppe som bestod av frafalne. Men den første jeg hadde studert Bibelen med, var nå blitt kretstjener!

Det er nå det 24. året Normans datter Joan og hennes mann, Maurice O’Callaghan, besøker menigheter i kretstjenesten. Min yngste søster, Laverna, gjennomgikk misjonærskolen Gileads 12. klasse i 1949 og ble sendt som misjonær til Italia. Misjonærenes arbeid der gav tidlig gode resultater, og det førte til at myndighetene utviste misjonærene, og hun ble sendt til Sveits, hvor hun og hennes mann fortsatt bor.

Ønske om å utvide tjenesten

Da jeg hadde vært alminnelig pioner i to måneder, ble jeg utnevnt til å tjene som spesialpioner. På den tiden fikk Bill og jeg en bror til å samarbeide med, Warren Henschel, Milton Henschels eldre bror. Milton er nå medlem av Jehovas vitners styrende råd.

Det var den første måneden som spesialpioner at jeg en kveld stakk innom og besøkte Albert Hoffman. Han var reisende tilsynsmann og bodde sammen med sin kone, Zola, i en husvogn, tvers over gaten for Rikets sal. I disse depresjonsårene byttet vi ofte litteratur mot matvarer. Den dagen hadde jeg byttet til meg en stor kurv med pærer, så jeg gikk innom bror Hoffman og spurte om han hadde lyst på noen. Han ble glad og inviterte meg inn.

Klokken var rundt ni om kvelden da han begynte å fortelle meg om Bibelhuset (som nå heter Betel), Jehovas vitners hovedkontor i Brooklyn i New York. Til slutt sa hans kone: «Vet dere hvor mye klokken er? Den er halv fem!» Vi hadde pratet hele natten! Før jeg gikk og la meg på loftet i Rikets sal, skrev jeg et brev hvor jeg bad om en søknad om å få utføre Betel-tjeneste, og jeg gikk og postet brevet med én gang.

Hver dag la jeg saken fram for Jehova i bønn, og tre måneder senere fikk jeg til min store glede et brev med innbydelse til å komme til Brooklyn Betel. Under forberedelsene til reisen gav jeg bilen min til Jean, som nå også var blitt spesialpioner. I seks døgn reiste jeg med buss gjennom to voldsomme snøstormer i Montana og Nord- og Sør-Dakota, og omsider kom jeg fram til New York, den 14. januar 1939.

Betel-tjeneste

Jeg ble skrevet inn av Betel-tjeneren, Grant Suiter, og så sendt til trykkeriet for å melde meg hos Nathan Knorr, trykkeritjeneren. Min første oppgave var å binde hyssing om bokkartonger i ekspedisjonsavdelingen. Den andre uken fikk jeg beskjed om å jobbe i den etasjen hvor rotasjonspressen stod. Bror Knorr sa: «Hvis du kan lære å betjene denne pressen på seks måneder, kan du få ansvaret for å betjene den, for han som gjør det nå, skal settes på en ny presse.» Jeg lærte det og stortrivdes med jobben.

Etter halvannet år i trykkeriet kom bror Knorr bort til pressen en dag og sa: «Max, hvordan ville du like å arbeide på kontoret?»

«Bror Knorr, det er den siste jobben jeg kunne tenke meg. Men hvis jeg blir satt der, skal jeg gå helt inn for det.»

«Møt opp på kontoret hos meg mandag morgen,» sa han.

Jeg har vært på kontoret helt siden da. Først var jeg bror Knorrs assistent, og da bror Rutherford døde den 8. januar 1942, ble bror Knorr president, og jeg ble utnevnt til trykkeritilsynsmann. Jeg var 26 år gammel og hadde bare tre års erfaring på Betel. Så jeg følte den tunge byrde som dette ansvaret var.

Men de salvede tilsynsmennene for de forskjellige avdelingene i trykkeriet gav meg kjærlig assistanse. Deres ydmyke, hjelpsomme holdning gjorde at jeg ble enda mer glad i dem og satte enda større pris på dem. Den som først og fremst hjalp meg og lærte meg opp, var bror Knorr. I over 35 år, fram til hans død i 1977, hadde jeg det privilegium å samarbeide med ham i forretningssaker som gjaldt Selskapets utgivervirksomhet og byggevirksomhet. Han hadde bemerkelsesverdige lederegenskaper, og han hjalp meg mye med min tildelte oppgave.

Framfor offentlige tjenestemenn

Under den annen verdenskrig var det stor mangel på råmaterialer som vi trengte for å holde utgivervirksomheten gående. Jeg reiste derfor flere ganger i året til Washington, D.C., for å treffe senatskomiteer og utvalg som styrte med produksjonen av varer under krigen. Jeg anmodet om papir og andre forsyninger, og Jehova velsignet disse bestrebelsene rikelig.

Ved en anledning viste jeg fram forskjellige sider i ledende aviser som averterte uvesentlige ting. Jeg viste til en helsides annonse for en pelskåpe i den største avisen i New York og sa: «Den papirmengden som går med til denne annonsen i én søndagsutgave, tilsvarer hele det ekstra kvantum som vi ber om for hele året.»

«Du legger fram saken på en svært overbevisende måte,» var det en senator som sa. Som følge av at Jehova velsignet disse reisene, behøvde vi aldri å stanse pressene våre under krigen fordi vi slapp opp for papir eller andre forsyninger. Men vi trengte da heller ikke de enorme papirmengdene som vi trenger i dag.

Utvidelser av trykkeriet

Tolv år før jeg kom til Betel, bygde Selskapet sitt første åtteetasjes trykkeri i 117 Adams Street. Det utgjorde et halvt kvartal. Men i 1949 ble det nødvendig å bygge et nietasjes bygg som skulle inneholde trykkeri og kontorer, i den andre halvdelen av kvartalet. Vi fikk dermed ett stort trykkeri med cirka 15 000 kvadratmeter gulvflate.

Det var på den tiden jeg fikk i oppdrag å føre tilsyn med Selskapets byggevirksomhet her ved hovedkontoret. I Brooklyn hadde vi da bare denne ene bygningen til både kontorer og trykkeri og én boligbygning. Men nå, 40 år senere, har vi over ti bygninger hvor det er trykkerier og kontorer, og rundt 20 boligbygninger bare her i Brooklyn!

I begynnelsen av 1950-årene prøvde vi å skaffe oss eiendommen like over gaten nord for vår bygning i 117 Adams Street, men eieren ville ikke godta vårt tilbud. Han var faktisk ikke villig til noen som helst forhandlinger, for han mente at Selskapet før eller senere ville gå med på den høye prisen han forlangte. Så vi begynte å interessere oss for kvartalet øst for trykkeriet i Adams Street, på den andre siden av Pearl Street. Det var et område som bestod av åtte atskilte parseller. Vi måtte kontakte de åtte eierne hver for seg, men Jehova åpnet muligheten for å få kjøpt alle de åtte eiendommene på ett år til en gjennomsnittspris på bare 97 dollar pr. kvadratmeter!

Selskapet bygde der sin 13-etasjes trykkeribygning i 77 Sands Street i 1955 og 1956. Det var vårt andre trykkeri, og vår gulvflate ble mer enn fordoblet, til cirka 33 000 kvadratmeter. Men siden organisasjonen vokste raskt, innså vi at vi snart ville trenge mer plass. Så i 1958 kjøpte vi det trykkeriet som lå på hjørnet av Prospect Street og Pearl Street, og begynte å bruke det som lager.

Det eneste stedet som vi fortsatt kunne forbinde med de andre bygningene våre ved å lage gangbroer over gaten, var det stedet i nord som vi hadde prøvd å kjøpe tidligere. Vi innså at eieren trolig fortsatt ville prøve å få sin ekstremt høye pris hvis Selskapet Vakttårnet forsøkte å kjøpe det. Så vi bad en mann i eiendomsbransjen om å prøve å kjøpe det. Han arbeidet seg fram til en kjøpesum som var betydelig lavere enn den prisen vi hadde tilbudt. Eieren ble naturligvis nokså ergerlig da han fikk vite at eiendomsretten senere ble overdratt til Selskapet Vakttårnet.

I 1966 og 1967 bygde vi et tietasjes trykkeri med 21 000 kvadratmeter gulvflate på denne eiendommen. Nå hadde vi fire kvartaler med trykkerier, som alle var forbundet med hverandre med gangbroer over gaten. Senere, i 1983 og 1986, kjøpte vi to trykkeribygninger tvers over gaten mot sør. Vi bygde en cirka 50 meter lang gangbro som forbinder disse bygningene med de fire andre trykkeriene. Disse seks trykkeriene har 95 000 kvadratmeter gulvflate; de er med andre ord på 95 mål. I 1983 kjøpte vi også den store bygningen i Furman Street på 93 000 kvadratmeter. Den ligger i havnekvarteret bare noen få kvartaler fra trykkeriene. Ekspedisjonsavdelingen ligger nå her.

Et nytt kontorbygg

En annen interessant opplevelse jeg har hatt ved kjøp av eiendommer, gjaldt det farmasøytiske Squibb-komplekset med ti bygninger som var forbundet med hverandre. Etter at vi hadde kjøpt dette komplekset, ble fire av disse bygningene revet, og en ny bygning ble forbundet med en som stod der fra før. Dette utgjør 25 Columbia Heights, som nå er Selskapet Vakttårnets internasjonale hovedkontor. Nå skal jeg fortelle hvordan det gikk til at vi fikk kjøpt denne eiendommen.

I 1969 så vi etter nye muligheter til å utvide. Men det var gode tider for bedriftene, så det var ingen som var interessert i å selge da jeg spurte hver grunneier i strøket.

På den tiden tok jeg en tur til Nord-Carolina, hvor den papirfabrikken som forsyner oss med bibelpapir, ligger. Der kom jeg til å nevne for en av mennene ved fabrikken at vi trengte en ny eiendom i Brooklyn. Broren til denne mannen var tilfeldigvis en personlig venn av en av dem som eide Squibb-komplekset. Han fikk i stand den nødvendige kontakt og sa så til meg at jeg skulle ringe til denne mannen da jeg kom tilbake til Brooklyn.

Da jeg gjorde det, bekreftet denne mannen at Squibb hadde planer om med tiden å selge sine eiendommer i Brooklyn og flytte ut av byen. Han sa at han skulle ringe oss da tiden var inne, så kunne vi forhandle oss fram til en avtale. Etter flere måneder ringte han, og jeg fikk vite at de var rede til å selge, og at vi kunne komme til deres kontor dagen etter.

Bror Knorr og jeg kom da sammen og ble enige om hvor mye vi skulle være villige til å gi. På møtet dagen etter fikk vi vite at det ikke kunne forhandles om prisen. «Vi vil ha tre millioner dollar kontant,» sa de. Vi prøvde ikke å se overrasket ut, for dette var betydelig mindre enn det vi hadde vært forberedt på å tilby. Vi kjøpte naturligvis komplekset straks. Vi hadde nettopp fullført byggingen av vårt nye trykkeri til fire millioner dollar, men da Herrens folk fikk høre om våre ytterligere økonomiske behov, fikk vi snart pengene inn.

Flere boligbygninger

I 1950-årene fikk vi en eiendom tvers over gaten for 124 Columbia Heights, og i 1959 og 1960 oppførte vi en stor boligbygning. Men siden 1965 har det vært vanskeligere å bygge nye boliger. Det året pekte myndighetene ut det området hvor Betel ligger, som et historisk, verneverdig område. Det har ført til store restriksjoner når det gjelder oppføring av bygninger og restaurering. Men med Jehovas hjelp har vi alltid kunnet dekke våre behov.

I 1967 søkte vi for eksempel om å få bygge en seksetasjes boligbygning i 119 Columbia Heights. På grunn av de restriksjonene området er underlagt, hadde vi allerede gått ned fra 12 etasjer, som vi først hadde tenkt, til seks etasjer. Men de lokale myndigheter prøvde nå å få oss til å gå ned minst én etasje til.

I juni kontaktet jeg Brooklyns bydelspresident, som sa at hvis vi kunne få lagt fundamentet før Board of Estimate, den høyeste forvaltende myndighet i New York, skulle ha sitt møte i september, skulle han prøve å sørge for tillatelse til at bygningen vår fikk bli på seks etasjer. Byggefolkene våre jobbet på spreng, og vi klarte å legge fundamentet innen september.

Bydelspresidenten ringte meg dagen før saken vår skulle behandles offentlig. Han bad oss komme til rådhuset to timer før Board of Estimate skulle åpne sitt offentlige møte, og treffe ham. Så bror Knorr og bror Suiter, som var vår økonomidirektør, og jeg troppet opp på rådhuset ekstra tidlig neste morgen. Mens vi drøftet hva som var den beste måten å legge fram saken for Board of Estimate på, dukket det opp en teknisk detalj som gjaldt byplankontoret. Vi tok en telefon for å klargjøre saken. Byplanfullmektigen sa straks at han skulle komme for å ta seg av situasjonen selv. «Siden det kommer til å bli en god del innvendinger mot deres sak fra det offentlige,» sa han, «skal jeg melde meg frivillig til å representere Selskapet Vakttårnet overfor Board of Estimate.»

Vi ble naturligvis glad for at han tilbød seg å gjøre det. Prosedyren ved Board of Estimate er slik at hvis det er noen innvendinger som skal høres i en sak som står på dagsordenen, må saken utsettes til om ettermiddagen. Hvis det ikke er noen innvendinger, avgjør de saken med én gang. Vår sak ble tatt opp tidlig på formiddagen, og byplanfullmektigen reiste seg og sa til borgermesteren: «Jeg vil gjerne tale på vegne av Selskapet Vakttårnet.»

«Du vet at det ikke er vår prosedyre å tillate drøftelse når saken først blir tatt opp [vanligvis må drøftelsen da vente til om ettermiddagen],» sa borgermesteren. «Jeg vet imidlertid at du har det svært travelt, så jeg skal gjøre et unntak og etterkomme din anmodning.» Fullmektigen la fram saken vår, og Board of Estimate godtok enstemmig vår anmodning. Da vi gikk ut av rommet, kom advokaten for dem som protesterte, løpende gjennom hallen og ropte: «Jeg har en times innlegg mot denne saken.» Men han var for sent ute! Vi gikk bare forbi og takket Jehova for seieren.

Jeg må si at det har vært et svært givende privilegium å representere Selskapet i disse forretningssakene i årenes løp. Og det har vært en stor glede å være vitne til den enorme økningen i det verdensomfattende forkynnelsesarbeidet som har gjort det nødvendig å kjøpe alle disse bygningene. Noe som var til stor hjelp for meg når jeg skulle ta hånd om disse forretningssakene, var at jeg ble visepresident for Watchtower Bible and Tract Society of New York, Inc., den 1. januar 1977.

Lykkelig i Betel-tjenesten

Siden jeg kom til Betel i 1939, har Betel-familien vokst fra cirka 185 til over 2800 faste medlemmer i Brooklyn og over 900 ved Watchtower Farms! Det er mange som har spurt meg: «Hvordan har du klart å bli på Betel i disse 50 årene?» Hver gang har jeg svart: «Jeg har aldri tenkt på noe annet enn Betel-tjenesten.»

Og på den søknaden om å få utføre Betel-tjeneste som jeg fylte ut og undertegnet, stod det: «Går du med på å bli på Betel til Herren tar deg bort?» Han har ikke tatt meg bort, så jeg er fortsatt her og gleder meg over tjenesten for Jehova. Helt fra den dagen jeg innviet meg, har jeg vært bestemt på å gjøre heltidstjenesten til min livsgjerning.

De første årene jeg var på Betel, var det ikke anledning til å gifte seg, så som så mange andre var jeg fornøyd med den enslige stand og tjenesten på Betel. Men da Betel-familiens politikk ble endret og det ble tillatt med ekteskap, giftet jeg meg med Helen Lapshanski den 7. april 1956. Hun hadde begynt på Betel i 1951. Vi har satt stor pris på det nyttige kameratskap vi har gitt hverandre.

Tidlig i vårt ekteskap fikk Helen multippel sklerose, og de siste årene har sykdommen forverret seg. Men med hjelp av en gåstol og en batteridrevet rullestol kommer hun seg fint hit og dit. Hun har fremdeles sitt gode humør og deltar i arbeidet på Betel hver dag, på Betel-hjemmets kontor.

Helt fra barndommen av har min søster Jean og jeg stått hverandre nær og gjort mye sammen. Hun var alltid bestemt på å gjøre som jeg, og i 1943 ble hun innbudt til Betel. I 1952 giftet hun seg med Russell Mock, og de tjener begge her sammen med oss som medlemmer av Betel-familien.

Jeg mener bestemt at Betel er det beste stedet på jorden på denne siden av det kommende, jordiske paradiset. Jeg har aldri angret et sekund på at jeg gjorde heltidstjenesten til min livsgjerning. For en glede det har vært å være vitne til og ha en andel i den store vekst som Jehovas jordiske organisasjon har hatt! Jeg har bestemt meg for at jeg med Jehovas hjelp skal fortsette å gjøre Betel til mitt hjem og helhjertet fremme Rikets interesser.

[Fotnote]

[Uthevet tekst på side 30]

«Jeg mener bestemt at Betel er det beste stedet på jorden på denne siden av det kommende, jordiske paradiset»

[Bilder på sidene 24 og 25]

Over: Eiendommen i 360 Furman Street, kjøpt i 1983

Under: Eiendommen i Columbia Heights som vi kjøpte av Squibb Pharmaceuticals i 1969

Til venstre: Den som først og fremst hjalp meg og lærte meg opp, var bror Knorr

Under: I 1986 hadde vi fått seks trykkeribygninger, som er forbundet med hverandre med gangbroer

[Bilde på side 27]

Trykkeriet etter at det var blitt utvidet i 1949

[Bilde på side 30]

Bryllupsdagen vår