Jeg fant noe som var verdt å kjempe for

Fortalt av Laurier Saumur

VINTERLUFTEN var iskald, skarp og klar. Det knirket i snøen under sledene, og hestene prustet mens de fulgte tømmerveien som slynget seg mellom granene. Mens vi felte tømmeret og kvistet stammene, takket jeg Gud, som hadde skapt denne vidunderlige jord.

Slike tanker gjorde jeg meg som tenåring en typisk vinterdag på min fars farm i det kuperte terrenget ved Gatineau i den vestlige delen av provinsen Quebec i Canada. Vi levde et hardt, men sunt liv. Vi var 14 barn i en katolsk fransk-kanadisk familie.

Den katolske kirke spilte en stor rolle i vårt lille fransk-talende samfunn, slik den gjorde i andre deler av Quebec. Jeg gikk regelmessig til messe, tok del i nattverden og andre katolske skikker. Jeg ønsket å tjene Gud, men følte at det var noe som manglet.

Den verdslige utdannelse var på det tidspunkt ikke underlagt regjeringens, men den katolske kirkes kontroll. Og kirkens politikk var å begrense folks utdannelse og på den måten gjøre det lettere for prestene å holde dem under kontroll. Som følge av dette var det mange som ikke kunne lese og skrive, deriblant far og to av brødrene mine. Denne negative holdningen til utdannelse og mangelen på bøker og biblioteker gjorde meg utilfreds. Jeg tørstet etter kunnskap.

I 1939 reiste jeg 18 år gammel til Montreal for å få mer utdannelse. Endelig fikk jeg adgang til alle de bøker jeg kunne ønske meg. Jeg leste ofte hele natten. Dette førte til at jeg fikk kjennskap til den forferdelige katolske inkvisisjon. Jeg begynte å se kirken i et annet lys.

Ikke desto mindre ble jeg gjennom en fetter knyttet til Katolsk aksjon. Dette var en politisk gruppe som sympatiserte med fascistene og inntok en sterk antisemittisk holdning. Den holdt møter i den katolske kirke under ledelse av prester. Budskapet fra Katolsk aksjon var enkelt: ’Hitler er ikke så ille. Det er jødene og de engelsktalende protestanter som undertrykker oss franske katolikker.’ De forslag jeg fikk høre om å bruke vold, gjorde meg betenkelig, og jeg trakk meg snart tilbake fra Katolsk aksjon.

FENGSLINGEN AV MIN BROR HJALP MEG

Våren 1943 viste en av mine venner i Montreal meg en avisartikkel og sa: «Her står det om en mann som har det samme familienavn som du. Er det en slektning av deg?»

Jeg leste artikkelen og utbrøt forbauset: «Ja visst er det en slektning — det er min bror Hector!» Jeg hadde ikke hørt fra ham på flere år. Ifølge avisen var han nettopp blitt idømt tre måneders fengsel i Timmins i Ontario fordi han var et Jehovas vitne.

«Hvem er Jehovas vitner?» spurte jeg. «Jeg har aldri hørt om dem.»

Min venn svarte: «De er knyttet til en religiøs bevegelse som regjeringen har forbudt.»a

Jeg ble enda mer forbauset. En religiøs bevegelse! Hector var den mest irreligiøse i hele familien! Jeg skrev til ham for å finne ut hva som hadde skjedd.

Som svar sendte Hector meg en bibel og noen brosjyrer som var utgitt av Jehovas vitner. Dette var den første bibel jeg noen gang hadde sett. Prestene sa alltid: «Ikke les i Bibelen — det vil bare gjøre deg gal!» På grunn av dette tok jeg i min naivitet Bibelen med til en prest for å finne ut om det var et autentisk eksemplar jeg hadde fått. Han tok den under påskudd av at han skulle undersøke den for meg, og nektet deretter å gi meg den tilbake.

Brosjyrene vakte imidlertid min interesse i en slik grad at jeg fikk tak i en annen fransk bibel i en katolsk bokhandel. Jeg begynte ivrig å lese. I løpet av året leste jeg hele Bibelen to ganger. Jeg syntes det var særlig fascinerende å lese om Jesu liv og apostlenes misjonærarbeid.

Senere på året flyttet jeg fra Montreal til Timmins for å lære mer om Jehovas vitner og også for å lære engelsk. Der studerte jeg med vitnene, men jeg fortsatte å gå i den katolske kirke. Jeg diskuterte slike læresetninger som læren om helvete, treenigheten og sjelens udødelighet med presten og biskopen. En dag spurte biskopen meg om hvor jeg hadde lært det jeg sa. «Hos Jehovas vitner,» svarte jeg. Han sa: «Jeg har ikke tid til å snakke mer med deg.»

Søndagen etter var jeg fortsatt som en pliktoppfyllende katolikk i kirken for å høre presten komme med et ondskapsfullt angrep på Jehovas vitner. De skarpe bemerkninger og falske anklager han kom med, fikk meg til å føle avsky. Jeg hadde fått nok. Jeg forlot den katolske kirke den samme dagen for aldri mer å vende tilbake. Jeg traff snart en avgjørelse. Jeg hadde funnet den bibelske sannhet, og jeg var fast bestemt på å bruke mitt liv for å forsvare den, slik som Kristi første etterfølgere hadde gjort. Den 1. juli 1944 ble jeg døpt som et symbol på at jeg hadde innvigd meg til å tjene Jehova Gud.

QUEBEC BLIR EN SLAGMARK

Vanskelighetene tårnet seg opp i Quebec. Jehovas folk ble arrestert og forfulgt av den katolske kirke og dens politiske allierte, statsminister Maurice Duplessis. I juni 1945 begynte jeg som heltidsforkynner i Montreal, en av de større byene i Quebec. Den aller første dagen jeg forkynte fra dør til dør, ble jeg arrestert. Dette var en liten forsmak på hva som var i vente.

Slaget om Quebec hadde begynt, og for et slag! Statsminister Duplessis lovte at han skulle drive Jehovas vitner ut av provinsen; han erklærte «krig uten nåde mot vitnene». Staten mobiliserte hele sin styrke mot oss. Hele provinsen var fylt av et blindt hat. Jeg ble selv arrestert over 100 ganger.

En fremtredende kanadisk avis omtalte forfølgelsen som «inkvisisjonens tilbakevending» og sa: «Forfølgelsen av den religiøse sekt som er kjent som Jehovas vitner, og som nå pågår i provinsen Quebec med entusiastisk offentlig og juridisk bifall, har tatt en vending som tyder på at inkvisisjonen har vendt tilbake til den franske delen av Canada.» — Toronto-avisen Globe & Mail, 19. desember 1946.

Når jeg besøkte folk for å snakke med dem om Bibelen, ble jeg ofte møtt med en flom av de siste beskyldninger som beboeren hadde hørt fra stedets prest eller lest i de franske avisene. Det var ikke uvanlig å bli arrestert to-tre ganger i løpet av én dag, og vitnene måtte gjentatte ganger møte i retten til endeløse forhør. Dette var særlig et stort problem for familieforsørgere, som på den måten mistet mange arbeidsdager og undertiden sitt arbeid. Men hvis myndighetene ikke tidligere hadde fått høre om Jehovas vitners utholdenhet, skulle de nå få førstehånds kjennskap til den.

For å unngå at familieforsørgere ble arrestert, benyttet jeg forskjellige avledningsmanøvrer. Når det kom en politibil, gikk jeg direkte bort til den og innledet en samtale med politimennene, for på den måten å gi de familieforsørgere som arbeidet i nærheten, en sjanse til å komme seg unna. Dette førte naturligvis til at jeg selv ble arrestert stadig oftere.

I september 1945 inntraff det to voldsomme opptøyer i Châteauguay, en liten by vest for Montreal. Katolske pøbelflokker gikk til angrep på noen Jehovas vitner som holdt møter i private hjem, mens politiet sto og så på uten å gripe inn. Jeg ble slått og sparket på det voldsomste. En av pøblene ble også såret — han slo meg så hardt i bakhodet at han brakk håndleddet. Jeg var gul og blå over det hele, og i flere dager var det vanskelig og smertefullt å bevege seg.

Vi kjempet for å skaffe penger så vi kunne bli løslatt fra fengslene mot kausjon, vi kjempet for å være tålmodige ved dørene mens vi hørte på en strøm av falske anklager, i håp om at vi til slutt kunne få sagt noen vennlige ord og på den måten bryte ned fordommene, vi kjempet for å unngå pøbelflokker, vi kjempet for å beskytte familieforsørgere mot å bli arrestert, vi kjempet for å holde motet oppe hos våre kristne brødre og søstre, vi kjempet for å få leie lokaler hvor vi kunne holde møter — huseierne var skremt av ’heksejakten’ — vi kjempet for å hindre at barn ble utvist av skolen, vi kjempet for å ordne med undervisning hjemme for dem som ble utvist, og vi kjempet for å få begrave våre døde, ettersom prestene i noen tilfelle forsøkte å hindre Jehovas vitner i å bli begravd.

Det var ikke lett å være et Jehovas vitne på den tiden, men det var trosstyrkende. For en enestående trofast, kjærlig og besluttsom ånd alle vitnene la for dagen’ De opplevde det samme som apostelen Paulus, som sa da han ble prøvd: «Herren . . . styrket meg, for at forkynnelsen skulle fullbyrdes ved meg.» — 2 Tim. 4: 17.

Vi ble virkelig hjulpet og oppmuntret mange ganger, og det på de mest uventede måter. Snart hadde jeg den glede å lede 22 bibelstudier. Et av dem var usedvanlig.

En dag jeg sto på gaten med bladene Vakttårnet og Våkn opp!, kom en dame bort til meg. Ettersom hun ikke kunne lese, var ikke bladene til noen hjelp for henne. Jeg fikk derfor adressen hennes og besøkte henne. Det ble straks opprettet et bibelstudium, som ble ledet to-tre ganger i uken. Hun tok ikke bare ivrig til seg av Bibelens sannheter, men hun lærte seg også å lese. Laura Chabot ble et trofast vitne for Jehova til tross for den voldsomme forfølgelsen, og det har hun fortsatt å være i over 30 år. I årenes løp har hun ledet bibelstudier med omkring 45 mennesker som nå er Jehovas vitner.

BYEN QUEBEC — ET NYTT ARBEIDSFELT

Jehovas vitners virksomhet var på det tidspunkt ikke organisert i byen Quebec, provinsens hovedstad. I slutten av 1945 var vi fem vitner som fikk i oppdrag å arbeide der. Atmosfæren i denne byen var høyst forskjellig fra den i storbyen Montreal.

Byen Quebec var fullstendig dominert av den katolske kirke. Overalt så vi katolske prester gå omkring i sine prestekjoler. Hele luften syntes å dirre av frykt og undertrykkelse. Både den katolske kardinalen og den diktatoriske statsministeren, Duplessis, bodde her. Ville vi finne noen hørende ører i denne katolisismens høyborg?

Til å begynne med var folk i Quebec svært vennlige og lydhøre når vi besøkte dem fra hus til hus. Min partner, John How, og jeg leverte over 100 hjelpemidler til bibelstudium den første måneden vi var der. Da det ble arrangert et møte i hjemmet til en interessert dame, var ti familiemedlemmer til stede. Den lange samtalen vi hadde med dem, var både livlig og svært åpen. Selv om de var katolikker i navnet, var de i virkeligheten fiendtlig innstilt til kirken. Før jeg gikk, leverte jeg alt det jeg hadde i vesken av litteratur, deriblant flere eksemplarer av boken Fiender. Alphonse Beaudet, en bror av mannen i huset, tok en av disse.

Et par dager senere kom en mann bort til meg på gaten. Det var Alphonse Beaudet. «Kan jeg få bli med deg når du besøker noen du skal drøfte Bibelen med?»

«Ja, hvorfor ikke?» svarte jeg. På veien til noen jeg skulle besøke, fortalte han meg sin historie.

Etter at jeg hadde besøkt hans familie søndag kveld, hadde han gått hjem og lest i boken Fiender hele natten. I løpet av tre dager hadde han lest den. Da han var ferdig med den, samlet han sammen alle de religiøse bilder, krusifikser og statuer han hadde i sitt hjem, og ødela dem utenfor huset i fullt påsyn av sine katolske naboer. Men det var ikke alt.

Dagen etter gikk han til biskopen og ba om å få sitt navn strøket i den katolske kirkes bøker. Deretter gikk han for å se etter meg. I dag, over 30 år senere, underviser Alphonse fortsatt i Bibelen i byen Quebec, og ved sin enestående nidkjærhet og hengivenhet har han hjulpet mange til å tjene Jehova Gud trofast.

Det gikk ikke lang tid før det ble dannet en liten menighet i byen Quebec, og vi begynte regelmessig å holde menighetsmøter. Men de fredelige forholdene varte ikke lenge. Snart begynte prestene å bruke prekestolene og den katolske presse til å vekke et intenst hat mot oss. Deretter fulgte en rekke arrestasjoner og fengslinger.

Dommer Jean Mercier bekjentgjorde at politiet hadde fått befaling om «øyeblikkelig å arrestere enhver som er kjent som et vitne, eller som en antar er det». Plutselig ble forfølgelsen i Quebec nyhetsstoff som ble kjent fra kyst til kyst. Den øvrige del av Canada var forarget over at en dommer, som burde være upartisk, kunne være så urettferdig.

I 1946 og 1947 var det så mange domfellelser, stevninger, appelleringer og rettsforfølgelser i byen Quebec at det ble omtalt i pressen som ’slaget ved domstolene’. Alt i alt tilbrakte jeg fire måneder i fengsel på grunnlag av de vanlige anklager, som lød på «forstyrrelse av den offentlige orden», «ulovlig salg ved dørene» og så videre.

Jeg ble innbudt til den niende klasse ved bibelskolen Gilead, men jeg satt fortsatt i fengsel da tiden var inne til å bli innregistrert, i februar 1947. Jeg var takknemlig for å bli løslatt mot kausjon akkurat tidsnok til å kunne begynne på skolen. Før jeg hadde fullført kurset, avviste imidlertid Canadas høyesterett min appell, og min løslatelse mot kausjon ble annullert.

Dessverre måtte jeg da forlate det vidunderlige, kristne samvær på Gilead og vende tilbake til fengslet i Quebec. Skolen sendte mine eksamenspapirer til fengslet, hvor jeg besvarte spørsmålene og deretter returnerte dem for å få dem rettet. På den måten ble det mulig for meg å fullføre kurset, selv om jeg ikke var til stede ved eksamenshøytideligheten.

Men selv oppholdet i fengslet hadde sine positive sider. I luftegården var det ofte mulig for meg å holde bibelske foredrag for hele 20 fanger. En av dem ble senere et Jehovas vitne.

ET NYTT OPPDRAG

Høsten 1947 fikk jeg et nytt oppdrag, som reisende representant for Jehovas vitner, en stilling som nå kalles kretstilsynsmann. Jeg tjente i provinsen Quebec, hvor det bare var en krets med cirka 12 menigheter, og de fleste av disse var svært små.

Møtene ble ofte holdt med misjonærgrupper og én eller to nyinteresserte. Når jeg ble sendt til pionerene, som heltidsforkynnerne kalles, for å oppmuntre dem, var den standhaftighet de la for dagen til tross for motstand, svært styrkende for meg. I 1949 giftet jeg med Yvette Ouellette, en trofast pioner i Montreal, og hun reiste deretter sammen med meg.

Den første gruppen jeg besøkte som kretstilsynsmann, var St. Germaine Station sør for byen Quebec. Menigheten besto av en familie, Aime Boucher og hans hustru og tre barn. De var fattige, ydmyke og elskelige mennesker som bodde på en liten fjellgård. Bror Boucher møtte meg på stasjonen med en høy tohjulskjerre som ble trukket av et par okser. Til tross for vanskelige forhold var Aime Boucher en modig mann og et meget effektivt vitne for sannheten.

SEIRER I HØYESTERETT

Året 1950 ble det året da Jehovas vitner vant de første fem større rettssaker i Canadas høyesterett. Den første seier var i saken mot Aime Boucher. Den gunstige avgjørelsen var et stort slag mot den undertrykkende sammenslutning mellom kirke og stat som kontrollerte Quebec.

Jehova rettet et ytterligere slag mot fienden ved å bringe en av mine egne saker for Canadas høyesterett. Den gunstige avgjørelsen i denne prøvesaken, som ble truffet i oktober 1953, førte til seier i 1100 andre saker hvor det samme prinsippet om religionsfrihet var den framherskende faktor. Dette ble innledningen til en ny tid med oppbygging av den sanne tilbedelse av Jehova i Quebec.

Selv om rettsavgjørelsene forbedret vår juridiske stilling, krevde det fortsatt mye arbeid å overvinne den frykt og de fordommer som var blitt skapt. Noen huseiere var fortsatt redd for å leie ut sine bygninger til Jehovas vitner. En vennlig politimann ga meg derfor et brev med politiets brevhode hvor det sto at Jehovas vitner var en lovlig organisasjon, og at huseiere kunne føle seg fri til å leie ut sine lokaler til oss. Etter dette begynte både protestantiske og katolske skolestyrer å stille bygninger til rådighet for oss til bruk ved våre kretsstevner.

POSITIV REAKSJON PÅ FORKYNNELSEN

Etter at jeg hadde vært 12 år i Quebec, ble jeg, i 1957, bedt om å tjene som områdetilsynsmann i hele den østlige delen av Canada. En områdetilsynsmann besøker Jehovas vitners kretser og tjener der og holder foredrag ved deres kretsstevner. Deretter tjente jeg tre år som områdetilsynsmann i British Columbia i den vestlige delen av Canada.

Men jeg mistet aldri min kjærlighet til Quebec. Jeg var så ivrig etter å oppfordre brødrene til å reise til Quebec, hvor behovet for forkynnere var større, at jeg fikk tilnavnet «Rottefangeren fra Quebec». Mange av dem jeg snakket med i vest, flyttet til Quebec, lærte seg fransk og gjør et godt arbeid i forbindelse med å bygge opp Jehovas folks menigheter der.

I 1969 vendte Yvette og jeg tilbake til Quebec, hvor jeg var områdetilsynsmann til 1972. På det tidspunkt gjorde familieforpliktelser det nødvendig for oss å bosette oss i Montreal, hvor vi nå har tjent som spesialpionerer i over fire år. I løpet av disse årene er 44 mennesker som vi har ledet bibelstudier med, blitt døpt som Jehovas vitner.

I 1974 hadde jeg det privilegium å reise til St. Pierre og Miquelon, noen små, franske øyer i den nordlige delen av Atlanterhavet, med tanke på å starte Jehovas vitners arbeid der. Prestene oppdaget at jeg skulle komme, og bekjentgjorde det over radioen for å advare sine sognebarn. Denne kunngjøringen fikk en motsatt virkning av den tilsiktede. Mange beboere tok vennlig imot meg. «Er det Dem, herr Saumur? Vi har hørt om Dem. Kom innenfor!»

I løpet av noen få uker opprettet jeg åtte bibelstudier og la grunnlaget for ytterligere virksomhet. Da jeg reiste, fikk to misjonærer fra Frankrike i oppdrag å fortsette forkynnelsen av det gode budskap om Guds rike på disse øyene.

I 1975 hadde jeg en enestående opplevelse. Da møtte jeg noen innflytelsesrike medlemmer av et lite, fransk kirkesamfunn med omkring 1500 medlemmer, som kalte seg «La Mission de l’Esprit Saint» (Den hellige ånds misjon). Etter at jeg hadde hatt en lang samtale med en av disse mennene, spurte han om han og noen venner kunne komme og besøke meg. «Ja, naturligvis,» svarte jeg. Noen få dager senere kom han sammen med andre medlemmer og deres hustruer — i alt 40!

Med tiden stengte de sin kirke og sin skole, og alle deres «tjenere» sa opp stillingen sin. Deretter sa de til medlemmene at de skulle begynne å studere med Jehovas vitner. Plutselig var det 1000 mennesker som ville ha bibelstudium!

I løpet av to måneder leverte jeg 1300 hjelpemidler til bibelstudium blant dem. Mange av studiene opphørte senere, men nesten 100 av medlemmene av dette tidligere kirkesamfunn er blitt døpt som Jehovas vitner, og ytterligere 400 har et bibelstudium eller kommer på møtene i Rikets saler. En venter at flere av disse snart vil bli døpt.

De over 30 årene jeg har vært i heltidsforkynnelsen, har vært en velsignelsesrik tid. Vi har hatt problemer, men Jehova har støttet oss og hjulpet oss til å overvinne alle hindringer. Det er som Bibelen sier om Guds tjenere: «Intet våpen som blir smidd mot deg, skal ha framgang.» — Es. 54: 17.

Dette har virkelig vært tilfelle i Quebec. I 1945 var det 356 forkynnere av Guds rike der; nå er det over 8000. Antallet av menigheter i Quebec, som var åtte i 1945, har vokst til 149. Den lille kretsen i 1947 er blitt til ti kretser. Den ’åndelige ørken har blomstret som en lilje’. (Es. 35: 1) Når jeg ser tilbake på disse begivenhetsrike årene, vet jeg at jeg ikke ville ha gått glipp av dem for alt i verden. Det har vært og er fortsatt et privilegium å kjempe for å forsvare den sanne tilbedelse.

[Fotnote]

[Bilde på side 20]

Fortelleren og hans hustru i dag

[Bilde på side 202]

En tidligere analfabet som har lært mange Bibelens sannhet